– Når asylsøkerne har fått orden på det praktiske, blir det plass til tankene

Tub-test!

Det er det første som gjelder når en asylsøker eller flyktning kommer til Norge. Innen 14 dager skal tuberkuloseundersøkelsen være gjort.

De har det på sjekklisten sin, de tre migrasjonssykepleierne som nå er samlet på Helsehuset i Fredrikstad.

Wenche Meier, Aina Gundersen og Rita Standal har alle erfaring med å hjelpe nyankomne migranter.

350 ukrainere til Fredrikstad

Totalt har over 72 000 ukrainske flyktninger søkt om beskyttelse i Norge etter krigsutbruddet. Det var 24. februar i 2022 Russland startet invasjonen av Ukraina. 

Siden da har det kommet 350 ukrainere til byen ved Glommas utløp.

Kartlegger helsen til asylsøkerne

«Kommunen har ansvar for å yte nødvendig helsehjelp til asylsøkere som oppholder seg i kommunen», står det i veilederen fra Helsedirektoratet.

– Det er den vi følger. Veilederen oppdateres jevnlig, sier Wenche Meier, som er helsesykepleier.

Den lille enheten «migrasjonshelse» på helsehuset i Fredrikstad har eksistert lenge. Antallet brukere av tjenesten varierer.

– Det avhenger av verdensutviklingen, konstaterer Aina Gundersen.

– I starten var det mer kaotiske tilstander. Nå er det mer organisert, og vi har fått utviklet gode rutiner, forteller Wenche Meier. 

Vanligvis er Nasjonalt ankomstsenter i Råde kommune første stoppested for asylsøkere som kommer til Norge. Her blir de registrert, får en helseundersøkelse og informasjon om asylprosessen.

Får kollektiv beskyttelse

Ukrainske borgere kan registrere seg hos politiet for å søke om kollektiv beskyttelse. De aller fleste får det.

Kollektiv beskyttelse kan gis i en massefluktsituasjon, ifølge utlendingsloven. I første omgang for ett år.

Det er regjeringen som kan vedta gruppevurdering i stedet for individuell vurdering når det på kort tid vil komme så mange personer at presset på mottaks- og saksbehandlingen vil bli for stort.

Uansett utgangspunkt, er dette sykepleiernes hovedoppgavene i møte med asylsøkere og flyktninger:

• sjekke at tuberkuloseundersøkelsen er gjort
• kartlegge helsesituasjonen
• sørge for at de får nødvendig helsehjelp

Informerer dem om psykisk helsehjelp

Veilederen fra Helsedirektoratet omfatter helsetjenester for både asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente.

– Vi er et tverrfaglig team. Vi fanger opp hva brukerne trenger hjelp til. Informerer om hvordan helsetjenestene fungerer i Norge. Også om psykisk helsehjelp, sier Meier.

– Er det et før og etter Ukraina-krigen for dere?

– Det går jo på antallet. Det store trøkket kom i 2022, bekrefter Meier.

Har bodd i kjellere uten varme

De første som kom som flyktninger fra Ukraina, hadde ikke så mange fysiske plager.

– De hadde ikke opplevd krigshendelser. Men de hadde det tøft fordi de hadde forlatt det de kjenner, sier Meier.

Migranter som har vært lenge i land med krig, har oftere fysiske skader.

– De kan ha bodd i kjellere uten drikkevann og uten varme. Lungebetennelse er vanlig. Skuddskader også. Og de kan ha torturskader.

Migrasjonssykepleierne ser at det skjer en endring med asylsøkerne etter et halvt års tid.

– De har først konsentrert seg om å få barna inn i skolen og aktiviteter, lage seg et nytt hjem og komme seg i arbeid. Det blir noen ganger tyngre enn de hadde tenkt. Så møter de veggen.

Wenche Meier legger til:

– Dette gjelder ikke bare ukrainere. Når asylsøkerne har fått bosted og fått orden på det praktiske, blir det plass til tankene.

Forklarer årsaken til sykdom forskjellig

Mange av brukerne deres har psykosomatiske plager. Derfor skulle Meier ønske at de var enda flere i teamet. Hun savner fysioterapeut, psykolog og familieterapeut.

– Når du må flytte til et nytt land ufrivillig, preger det den psykiske helsen, sier Meier.

– Hva bør sykepleiere flest vite om migranter?

– At de kan ha en annen forklaringsmodell om sykdom og helse enn det vi har. Også de som kommer fra Ukraina. 

– Jeg spør hva de selv tenker er årsaken til plagene deres. Og de skal forstå hva vi tenker.

– Vi bruker ikke masse antibiotika i Norge

Sykepleier Rita Standal var med på å bygge opp helseteamet på Ørmen transittmottak, som åpnet i mai 2023. Mottaket ligger en drøy mil unna helsehuset i Fredrikstad.

Standal er nå hovedverneombud i kommunen, men på mottaket traff hun mange enslige mindreårige under 18 år som kom med følgepersoner.

– Veldig mange har hatt tøffe reiser. Flere via Middelhavet, sier hun.

Ofte var følgepersonene selv veldig ­unge. En 19-åring kunne ha hatt med seg 14–15 åringer.

Ukrainske barn, derimot, kommer gjerne med egne foreldre, en bestefar eller en nabo, forteller Standal.

På transittmottaket snakket Standal mye om influensa og feber.

– Alle som banket på døren min, ville ha medisiner mot plagene sine. Jeg sa til dem: «Drikk masse, ta Paracet, bruk nesespray.» Jeg brukte mye tid på å fortelle at vi ikke bruker masse antibiotika i Norge, sier Standal.

– Ja, alle forventer at de skal få medisin hvis de er forkjølet eller har influensa, bekrefter Wenche Meier.

Tar medisinen når de føler for det

– Det er stor forskjell på hvordan migrantene forholder seg til medisiner sammenliknet med oss. I Norge tar vi blodtrykksmedisinene jevnlig og i riktig dose. Ukrainere tar dem mer når de føler for det: I en stressreaksjon og når de har hodepine, sier Aina Gundersen.

– De har gjerne med seg medisiner i sprøyteform som de vil at vi skal sette, men det kan vi ikke, sier hun. 

– Det er mye helsekost og urter, sier Rita Standal.

Blodtrykksmedisiner som inneholder urter, for eksempel. Valerina forte, som inneholder valerianarot, er vanlig.

– Den brukes mot søvnproblemer og er ikke medisin, sier Aina Gundersen.

– Vi tror de forstår mer enn de gjør

 Bruk tolk! Det er Wenche Meiers kjepphest.

– Så snart flyktningene kan litt norsk, tror vi de forstår mer enn de gjør. Vi må sikre at vi forstår det de sier, og omvendt. Vi kan heller ha en tolk for mye enn en for lite, sier hun.

– Hva med oversettelsesapper? Og Google translate?

– Jeg brukte det mye på transittmottaket, sier Rita Standal.

Fingerspråket funker også. Standal imiterer en asylsøker som kommer på døren: Gaper, peker på en tann.

– Dette er typisk, forteller hun.

Mange asylsøkere etterspør tannlege.

Hadde spist barnebarnet til frokost, sa Google

– Ukrainere er veldig digitale, men vi bruker aldri Google når vi kartlegger. Da bruker vi tolk, fastslår Wenche Meier.

Aina Gundersen skyter inn:

– Jeg snakket med en bestemor som sa hun hadde spist barnebarnet til frokost. Ifølge Google.

I virkeligheten hadde hun laget frokost til barnebarnet.

Kan få hjelp på sitt eget språk

Teamet har en egen avtale med den private tolketjenesten Salita. 

– Får vi ikke fatt i tolk, utsetter vi heller avtalen, sier Meier.

En av miljøarbeiderne deres er også er tolk, og de har utdannet fem hjelpere med sju språk.

– Vi har et eget psykososialt tilbud. Der kan brukerne få hjelp på sitt eget språk av folk som har samme kulturell bakgrunn som dem selv, forteller sykepleierne.

Metoden kalles «problem management plus (‎‎‎‎‎‎PM+)»‎‎‎‎‎‎.

De unge guttene lettet sine hjerter

– Det er vanskelig å konsentrere seg om livet her når familien er i et mellomland som Tyrkia. Syrere og afghanere har ofte hatt en lang reise, sier Wenche Meier.

– Ja, mange har hatt forferdelige reiser. Noen har blitt slått og banket opp av europeisk politi, og blitt skikkelig skadet, sier Rita Standal.

14-15-åringer har fortalt henne om traumatiske opplevelser: Sju dager over Middelhavet i båt uten å kunne røre seg. Noen kjeks og ett glass vann i døgnet. 

– Sånt gjør inntrykk. Fine ungdommer, sier hun. 

«Nå må du høre! Du må sove!», sa hun til en av guttene på transittmottaket. Han sa: «Nå ser du ut som mamma, du har samme rynken mellom øynene.»

Standal kunne se på de unge guttene når de hadde grått:

– De må få lov til å lette hjertet. Vi påvirker ikke prosessen om opphold, men vi kan i hvert fall være et godt medmenneske på veien. Jeg prøvde å gjøre en liten forskjell da de var hos meg.

Wenche Meier legger til:

– Vi sier til våre brukere: «Du får lov til å fortelle historien om du vil.» Så skal de ha hjelp til å orientere seg i samfunnet. Dette er ikke folk som roper høyt.

– Nei, ikke i det hele tatt, samtykker Aina Gundersen.