– Vi hadde et bra liv. Nå er vi flyktninger

Larysa Onikii og Iryna Kuzmenkova ble kjent med hverandre for ett år siden, da de begge hadde kommet til Norge. De bor i Fredrikstad og henger sammen som erteris, ifølge sykepleierne i kommunens migrasjonshelse.

De er to av over 72 000 ukrainere som har fått kollektiv beskyttelse i Norge.

Sykepleien treffer dem på på helsehuset i Fredrikstad, der enheten migrasjonshelse holder til. Her har de vært mange ganger og fått hjelp av sykepleierne og andre i teamet.

Iryna kom til Norge fra hovedstaden Kyiv, Larysa fra byen Krivoj Rog ved fronten.

De snakker littegrann engelsk, men for å uttrykke seg til journalisten må de ha profesjonell hjelp. Det sørger Alexandra Martinsen for. Hun er både miljøarbeider og tolk her i migrasjonshelse. Hun er selv ukrainsk.

– At barna er i Ukraina alene, er veldig tungt

Iryna er først ut med å fortelle:

– Jeg dro fra hjemlandet på grunn av tanksene. Min eldste sønn sa jeg måtte dra.

Hun har to sønner, på 37 og 26 år. De er begge i Ukraina nå. 

I utgangspunktet kom hun til Norge fordi den yngste allerede var her.

– Han ble ufør på grunn av en skade før krigen etter et uhell.

Han er nå tilbake til Ukraina for å kunne bevise at han er ufør og få papirer på det. 

– Er den eldste i krigen?

– Nei, men han er i alderen som kan bli innkalt. 

– Hvordan er det?

– Veldig tungt, sier hun mens hun tørker tårene som plutselig kom.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hun ble enke for åtte år siden.

– At barna er der alene er veldig tungt. Kan vi skifte tema?

Snakkes ti ganger daglig

 Iryna Kuzmenkova forteller at det var mye bombing i Kyiv.

– Sønnen min sa at hvis de vet at jeg er på et trygt sted, er det bedre for dem.

– Snakkes dere ofte på telefon?

– Morning, evening … 

– Ti ganger om dagen, smetter Larysa inn.

– Hvordan var det å komme til Norge?

– Jeg ble tatt godt imot. Det har vært bra fra første minutt. Jeg var først i Hellas, men siden sønnen min var her, ville jeg hit, sier Iryna.

Hun kom til Gardermoen ankomstsenter, var deretter på Hvalsmoen transittmottak ved Hønefoss, og så ble det Fredrikstad.

– Sykepleier Aina er god til å lytte

– Hadde du behov for helsehjelp?

– Jeg skal ha en gynekologisk operasjon på nyåret. Jeg ble undersøkt på sykehuset på Kalnes. Der var det en god lege og gode apparater. De tok ultralyd. Jeg var i Moss og tok CT. Det var også bra.

Iryna Kuzmenkova har fått god hjelp fra kommunen med bosetting. På enheten Migrasjonshelse på helsehuset har hun fått helsen kartlagt.

– Jeg har snakket mye med sykepleier Aina. Hun er god til å lytte. Jeg har fortalt om helseplager, og om sønnene mine som bor i okkupert område. Jeg hadde ikke hørt fra søsteren min på to måneder og visste ikke om hun var i live. 

Hun gråter igjen.

– Beklager, sier hun.

– Hvordan går det med din søster?

– Hun er nesten 70. Hun prøver å overleve, det er veldig tungt.

Tankene hennes er mye i Ukraina.

– Noe du har savnet i helsetjenesten?

– Ikke noe mangler. Jeg kan komme hit når som helst, for eksempel for å måle blodtrykket. Da jeg skulle på sykehuset, viste Aina meg på nettet hvordan jeg skulle ta bussen, sier Iryna.

(Saken fortsetter under bildet.)

Dro fra alarmer og bomber

Larysa Onikii har lyttet til venninnens ord med blanke øyne. Nå er det hennes tur til å fortelle.

– Hva reiste du fra i Ukraina?

– Mye alarmer og sirener. Spesielt om nettene. Mye stress, jeg sov ikke. 

Bomber falt i nærheten. Da sa sønnene og mannen min: «Dra til et tryggere sted.»

Larysa skulle bare være her på et kort besøk. Men så traff hun altså Iryna.

Byen hennes er ved fronten, men innbyggerne har stått imot og beskyttet den.

– Alle menn og unge beskytter byen, men de er ikke med i krigen. Sønnene mine jobber frivillig humanitært.

Selv bidrar både hun og Iryna ved å samle inn penger. Strikker for eksempel sokker som hun har solgt på julemarked.

– Pengene går til hæren. For å vinne krigen.

– Jeg har alltid drømt om å ha en søster

Her har Larysa vært hos både øyelege og tannlege.

– Savner du helsehjelp?

– Jeg har fått svar på alt. Vi trenger migrasjonshelse! sier hun insisterende.

– Og dere to har hverandre?

– Jeg er fortsatt i Norge på grunn av vennskapet med Iryna. Jeg følte meg ensom, langt vekke fra mannen min, da jeg traff henne.

– Vi forstår hverandre veldig bra, sier Iryna. 

– Jeg har alltid drømt om å ha en søster. Jeg fant henne i Norge, sier Larysa.

– Hvor gamle er dere?

– 63, sier Iryna.

– Mange år. Veldig voksen, sier Larysa lurt.

– Dere ser godt ut?

– Vi så bedre ut før krigen. Men ukrainske kvinner er flinke til å ta vare på seg selv, sier Larysa.

– Jeg vil hjem, barna er der

De blir triste når de tenker på den fine naturen og de fine byene de hadde i Ukraina.

– Nå er det bare ruiner. Folk er redde.

– Hva tenker dere om å dra hjem?

– Jeg vil dra. Barna er der, sier Iryna.

– Vi venter på den tiden når vi skal vinne krigen og dra tilbake, sier Larysa.

– Jeg har et fint hus, en god mann, gode barn. Jeg vil ha fred og bo i hjemlandet.

Larysa legger til:

– Jeg er veldig takknemlig for å få komme til Norge. Vil aldri glemme tiden her. Det er viktig at Norge skjønner at vi kom på grunn av krig, ikke fattigdom.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Vi går på språkkafé, det er nok for oss

– Jeg tror ikke vi kan dra ennå. Det er ikke vi som bestemmer, sier Iryna.

Larysa forteller at dagen før ble hjembyen truffet av seks kraftige raketter.

– Mye ødeleggelser. Vi kan ikke gjøre noe med det. 

– Følger dere med?

– Selvfølgelig. Hele tiden. 

– Lærer dere norsk?

– Vi har ikke introduksjonsprogram. Det er for dem under 55. Men vi går på språkkafé. Det er nok for oss.

– Bruker dere Google translate?

Larysa trekker frem mobilen. Snakker til Google. Får opp et svar, leser: «Vi er siviliserte damer!»

Begge er godt utdannet. Iryna har jobbet innenfor turisme og kultur og eid en klesbutikk. Laurisa har jobbet på rådhuset og drevet med salg.

– Vi hadde et bra liv. Nå er vi flyktninger, sier hun.