Småkommuner sliter mest: – Vi er avhengig av denne arbeidskraften for å få kabalen til å gå opp

Skjervøy helsesenter er mildt sagt flerkulturelt. Her finnes ansatte fra Russland, Finland, Polen, Romania, Ukraina, Kongo, Syria, Thailand og Filippinene. Noen har arbeidsinnvandret, noen har kommet på grunn av kjærlighet, andre har flyktet fra krig.

På sykehjemmet i øykommunen som ligger flere timers kjøring nord for Tromsø, er 40 prosent av assistentene fra et annet land. De er blitt uunnværlige.

Ukrainske Iryna Maksakova er en av dem. I sommer ble hun utplassert for språktrening på sykehjemmet. To måneder senere var hun i jobb som assistent. Med seg inn i jobben har hun 23 års erfaring som sykepleier fra Ukraina. Da krigen brøt ut, jobbet hun som oversykepleier i endoskopi på onkologisk avdeling på et militærsykehus i byen Kyiv. 

Savner jobben i Kyiv

– Jeg savner jobben min veldig, og kollegene mine. Det var en veldig interessant jobb. Så allsidig og spennende. Jeg har mange gode minner. 

– Hvordan er det å være sykepleier og jobbe som assistent?

– Det er litt rart fordi jeg har så mye erfaring. Her kan jeg ikke ta i en tablett fordi jeg ikke har medisinkurs. Men Norge har sine protokoller, og jeg må følge dem, sier hun.

Selv med mye erfaring og kompetanse som sykepleier kunne hun lite om eldreomsorg og lærer daglig. Hun er imponert over kvaliteten på omsorgen, og hun er spesielt imponert over hvordan vi bruker teknologi i Norge for å forenkle jobb og rutiner.

– Vi skriver fortsatt på papir i Ukraina, sier hun og ler.

Kollega Solange Mugisha fra Kongo er også relativt fersk assistent. Hun liker alt ved jobben og gleder seg til hver vakt. I Kongo studerte hun økonomi, i Norge skal hun bli helsefagarbeider. Og forhåpentligvis sykepleier etter det. Og hun vil jobbe i eldreomsorgen. 

– Jeg ønsker å hjelpe de gamle. Jeg synes det er koselig å være med gamle. Og en dag blir jeg gammel selv og trenger hjelp. Det er viktig å ta godt vare på dem. 

Hun har forstått at hun aldri vil bli arbeidsledig. 

Helsetjenesten kan bryte sammen

Ingen sliter hardere med kabalene i helsevesenet enn småkommunene. En raskt økende eldrebefolkning, nedgang i fødselstall, nettoutflytting og kraftig nedgang i yrkesaktive fører til at regnestykket snart blir umulig.

På toppen av dette taper de i kampen om fagfolk. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) kan behovet for helsepersonell i de minste kommunene i verste fall øke med 120 prosent frem mot 2040. Og ifølge Helsepersonellkommisjonens rapport fra februar i 2023 vil et slikt scenario føre til at mange kommuners helse- og omsorgstjenester bryter sammen – og øvrig virksomhet som en følge av det.

Skjervøy kommune med sine 2804 innbyggere er en av dem og sliter allerede tungt. Åshild Hansen, kommunalsjef for helse og omsorg, hadde ikke klart seg uten de mange ufaglærte innvandrerne. Hun har dem i alle avdelinger.

– Vi har ikke folk nok til å fylle opp vaktene, og vi har ikke nok kompetanse. Så vi er avhengig av denne arbeidskraften for å få kabalen til å gå opp. Og så bringer de med seg noe veldig bra: De er veldig positive, de ønsker å lære, og de har med seg en god arbeidsmoral. Vi ser at de ønsker å bidra og å gjøre en forskjell, sier hun.

– Vi ser også at de har en veldig omsorg for de eldre og kanskje tar seg litt bedre tid enn de faste som opplever en mer hektisk hverdag. Det kan være både positivt og negativt. Det kan være at de ikke vet at de har litt dårlig tid og prioriterer tiden sin feil, men jeg tror også at det er en måte å kompensere for manglende språkforståelse – å vise omsorg og bruke tid. 

Jobber med hjertet

– Hei, Jenvald, har du lyst til å være med på stua? Vi skal feire bursdag. 

Jenvald Kristiansen tar et godt tak i hånda til Jenin Sagahun. Han har ikke lyst å bli med på stua, men han vil gjerne at hun setter seg ned og tar en prat. Om de utenlandske pleierne har han følgende å si: De må slutte å sette rullestolen hans på feil side. Det er mange han ikke forstår og som ikke forstår ham. Og det er ikke bestandig like greit. 

Jenin Sagahun er fra Filippinene og utdannet sykepleier. Hun har gitt opp å skaffe seg norsk autorisasjon og har i stedet tatt fagprøve og fått autorisasjon som helsefagarbeider. Hun tror hun bringer med seg noe ekstra inn i eldreomsorgen. 

– Jeg føler at de gamle er min familie – min mor og far, eller bestemor og bestefar. 

– Kanskje har det med at vi på Filippinene tar vare på våre eldre hjemme. Vi har sykehjem, men vi sender dem ikke dit. 

Personell med innvandringsbakgrunn utgjør hver femte ansatte i kommunehelsetjeneste. Fra 2016 til 2020 økte tallet med over 20 prosent, ifølge SSB. Ufaglærte og pleiemedhjelpere med noe utdanning utgjør nær halvparten.

Ifølge en forskningsartikkel om hvordan innvandrere opplever å jobbe i helse- og omsorgstjenesten har helsearbeidere med innvandrerbakgrunn mye til felles. Studien viser at de blir ansett som «fleksible og tilgjengelige» og mer villige til å ta tunge arbeidsoppgaver, overtid og ulempevakter. De beskrives også som «varmere» og «mer naturlige» omsorgsgivere sammenliknet med etnisk norske kolleger.

Kan være språkproblemer

Men studien viser også at det å ha en annen kulturell bakgrunn kan oppfattes som problematisk, først og fremst på grunn av språk. 

– Det er ikke til å unngå at det blir en del språkproblemer og misforståelser, sier sykepleier Bente Volden. 

Både hun og kollega Andreas Bjelle opplever at det fører til misforståelser, avvik og merarbeid for dem og helsefagarbeiderne. 

– ­­Det kan være beskjeder som ikke blir forstått. Vi kan oppleve at de oppgir å ha gjort en oppgave, men så har de kanskje ikke forstått hva oppgaven var. Så det blir litt avvik, sier Bjelle. 

– Er det et stort problem? 

– Det er absolutt en utfordring. 

– Hvordan kan dere unngå dette? 

– Det bør kanskje stilles høyere krav til norskopplæring, men så er det jo en balansegang der. Hvor mye skal man kreve før de kan slippe til i jobben? Man trenger jo arbeidskraften, helst i går. 

Lill Hege Foley er virksomhetsleder på sykehjemmet og ser det samme: Manglende språkforståelse fører til at beskjeder blir misforstått og tiltak ikke blir utført eller utført feil. Hun forsøker å få ned avvik og merarbeid ved å gi tilpasset og individuell opplæring til hun stoler på at folk forstår jobben. 

– Ser jeg potensial, får de mer opplæring. Og så er det å finne ut hva slags person dette er. Kanskje passer hun eller han bedre i demensavdelingen, som er roligere, og kanskje trenger de ikke å jobbe med absolutt alle beboerne? Vi er også blitt mer obs på dette med språk og er blitt flinkere med rapporter, til å gi direkte beskjeder og bli mer tydelige på hvem som har ansvaret og hva som skal gjøres. 

Sykepleien gjør oppmerksom på at journalisten som har skrevet denne artikkelen, også jobber som vikar på Skjervøy helsesenter i perioder.