Her får papirløse migranter helsehjelp

– Vi har tilgang til de fleste spesialiteter og er enormt takknemlige for innsatsen det frivillige helsepersonellet gjør for pasientene, sier Hilde Reksjø ved Helsesenter for papirløse migranter.

Tekst: Ann-Kristin B. Helmers
Foto: Erik M. Sundt

Allerede en drøy time før åpningstid ringer det på døra hos Helsesenteret for papirløse migranter på Tøyen i Oslo.

Utenfor står en mann. Han forteller at han kommer utenbys fra. Kan han komme inn nå?

Men han må vente.

Litt senere ringer det på igjen. En annen mann, men samme spørsmål og samme svar.

Og så enda en.

Fra vakt til vakt

Når Helsesenteret åpner klokka fem denne tirsdagen, er det pasienter på venterommet med en gang.
Sykepleier Kaja Jamtli er en av de frivillige på vakt denne kvelden. Hun kommer rett fra dagvakt på barne-­intensiven på Ullevål.

– Jeg vil gjerne hjelpe til, for jeg ser at det er et behov, sier hun om hvorfor hun stiller opp, både frivillig og gratis på en mørk og kald januarkveld rett etter sin vanlige jobb.

Stort mer rekker hun ikke å si før den første pasienten kommer inn døra på kontoret hennes.

– Bærer på store traumer

– En fellesnevner er at dette er mennesker i vanskelige og sårbare situasjoner, og at mange bærer på ­store traumer, sier Hilde ­Reksjø, ­sykepleier ved Helsesenter for papir­løse.

Hun er fast ansatt og er kveldens ansvarsvakt.

Det aller meste av helsehjelpen her gis av frivillige. I fjor ­hadde de 134 frivillige helsearbeidere som jevnlig stilte opp for Helsesenteret.

– Vi har tilgang til de fleste spesialiteter og er enormt takknemlige­ for innsatsen det frivillige helsepersonellet gjør for ­pasientene, sier Reksjø.

Peptalk og debrif

Denne januarkvelden er det tolv frivillige på plass. Før vakten starter, er det tid til en liten peptalk med kort gjennomgang av rutinene og hva som skal registreres, og minner om å lese journalen dersom pasienten har vært her før.

Hilde Reksjø har oversikt over helsepersonellet. Hun følger utover kvelden opp både logistikk og avtaler som blir gjort. Hun følger også opp ­enkelte pasienter. 

– De fleste pasientene våre er voksne. Men aldersspennet er stort: Fra ett til åttini år, sier hun. 

Når vakten er over, er det debrif for helsepersonellet.

– Det er mange vanskelige situasjoner, og det kan være belastende for de frivillige ikke å kunne gi den helsehjelpen de mener er nødvendig. Man kan føle seg både maktesløs og overveldet av historiene pasientene har. Det er viktig med en debrif etter hver eneste vakt, sier Reksjø.

Sårrens etter sklitur ned trappa

Inne på kontoret har sykepleier Kaja Jamtli lagt klart det hun trenger for sårrens og bandasjeskift.
På en stol skrått overfor henne sitter en mann i 60-årene. Jamtli leter rundt på bordet etter en saks, uten å finne den. Noen lånte den for litt siden, kommer hun på.

– Det var glatt, forklarer pasienten.

Det er ikke første gang han er på helsesenteret.

Med håndbevegelser og noen ­korte engelske ord forteller han om hvordan han skled nedover en trapp, slo ryggen og forsøkte å bremse sklituren med høyre håndflate.

Bremsingen gikk sånn passe.

Mens han forteller om den strabasiøse trappeturen har Kaja Jamtli gitt opp å finne saksa. Kontant tar hun tak to steder og får rykket opp den slitte bandasjen.

Sammen teller de fem sår i hånda. Fem blemmer som det nå har gått hull på.

– Men heldigvis ingen infeksjon, konstaterer Jamtli.

Pasienten sier seg enig i vurderingene.

Et annet sted i verden har han en sønn som er i ferd med å utdanne seg til lege, forteller han, og viser med fingerspråk hvilken av de to flaskene han tror Jamtli skal desinfisere sårene med. Hanskene er på når de skal ­være det gjennom sårstellet. Her er det full kontroll, er de enige om.

Ryggsmertene henviser Kaja Jamtli til en av de frivillige legene som jobber på senteret denne kvelden.

– Vit at vi og pasientene eksisterer!

Selv om dørklokka ringer med jevne mellomrom, er det ikke alle med behov for hjelp som har mulighet til å komme seg hit til Tøyen:

– Mange papirløse bor ikke i nærheten av oss. Det er også pasienter som av andre grunner ikke får til å komme seg hit. Det er mennesker der ute som vi er veldig bekymret for, sier Reksjø.

– Det aller viktigste for sykepleierne «der ute», er å vite at papirløse mennesker finnes – og at vi finnes. Jeg opplever at kunnskapsnivået om ­papirløses rettigheter er veldig varierende hos helsepersonell. Jeg vil anslå at kanskje ti prosent vet om oss, sier Hilde Reksjø. 

På venterommet er både Hilde ­Reksjø og flere av de andre frivillige til stede for pasientene. Det skal være lett å huke tak i dem.

Reksjø kjenner mange av pasientene fra før. På arabisk spør hun en kvinne om hvordan det går. Hun svarer på samme språk, og de ler litt sammen.

Arabisk-kunnskapene har Reksjø fra gateplan i Palestina, forteller hun.

Tre måneder i året jobber hun frivillig i ambulansetjenesten til Røde halvmåne. Det har hun gjort i femten år.

Lege og student

Raphael Adukule (bildet over) er miljøarbeider for kvelden og har ansvaret for å ta imot og registrere pasientene.

Han er utdannet lege fra Uganda, forteller­ han. Nå studerer han folkehelse og ­ernæring i Oslo og er frivillig fordi han ­elsker å hjelpe folk og vil bli kjent med det norske helsevesenet.

Adukule går rundt og snakker med pasientene, lavmælte samtaler med en og en.

Idet klokka nærmer seg åtte teller han opp:

19 pasienter var innom denne kvelden. Seks av dem hadde avtale på forhånd, hos psykolog og hos sosionom. 13 kom uten avtale. 

Pasientene har fått hjelp med alt fra mage- og tarmproblemer, hjertespørsmål og smertestillende medisiner.

Med håp om en radiator

Med ny og ren bandasje hilser mannen et tusen takk til sykepleier Kaja Jamtli, mens han krøker seg ned den smale trappa til venterommet og henter en kopp varm te i påvente av at det er hans tur hos legen. Noen av bevegelsene gjør at det hogger til i ryggen hans.

Når Helsesenteret stenger er han sistemann ut. Da har han drøyd så lenge han kan. Omstendelig knepper han igjen jakkene. Det er to boblejakker utenpå hverandre. Drar på lue og hetta over. 

Tar en sjekk på telefonen. Viser frem skjermen. ­

Minus tolv grader står det der. 

Han forteller at ja, han har et sted å sove i natt. Frem til han kan gå dit, skal han sitte på McDonald’s. 

Med hutrebevegelser viser han at han ofte våkner på natta av at han fryser og har vondt.

– Brrr, sier han mens han himler med øyene og peker på ryggen. Han håper bare han får soveplass ved en av radiatorene i natt.