I dag var det fagdag på jobb. Nesten alle som jobber som sykepleier, har slike dager. Det er alltid bra med fagdager, for faglig påfyll og muligheten til å treffe kolleger på en annen måte enn bare i hvitt.

Politi

På vår fagdag fikk vi besøk av en politimann fra Oslo politidistrikt. Han holdt et foredrag om hvordan sykepleiere i et akuttmottak kan håndtere vold og uønsket atferd.

Under foredraget ble det stilt mange spørsmål, og det ble delt historier om hva vi har opplevd i sykepleieryrket. Hvordan har vi løst en utfordrende situasjon i en hektisk og travel arbeidsdag? Gjorde vi det riktig, eller kunne den ha vært håndtert annerledes?

Politikerne har besluttet å bevilge mindre penger til politiet, som resulterer i færre patruljerende politi i området. Det kan oppstå situasjoner der vi som helsepersonell har behov for politistøtte, der vår og pasienters sikkerhet er truet.

Det er et faktum at politiet ikke kan rykke ut med en gang, og vi kan stå i en utrygg situasjon som vi blir nødt til å håndtere på egen hånd. Eksempelvis kan dette være å holde igjen en dør for å forhindre at en utagerende pasient kommer seg løs ut i avdelingen og utsetter både oss som helsepersonell, men også de andre pasientene, for fare.

Vi som sykepleiere er opplært til og har det i ryggraden å gi omsorg og beskytte våre pasienter. Forventes det da at vi skal løpe vekk, og tenke egensikkerhet, mens vi ser forsvarsløse pasienter som kanskje ikke kommer seg ut av sengen for egen maskin, bli værende igjen i en utrygg situasjon?

Det er vanskelig å svare på hvordan man kommer til å reagere i slike situasjoner, men allikevel er dette en reell situasjon som vi kan møte på arbeidsplassen som helsepersonell. Forventes det at vi både skal være sykepleiere, men med en god dose mentalitet som politimann?

Det å gi oss et risikotillegg vil ikke begrense vold på arbeidsplassen, men det sender ut et signal om at dette er en reell problemstilling, og om hvor utrygt det kan være i jobben som helsepersonell, og at dette ikke er akseptabelt.

Ulike mennesker

Når man møter folk som kommer til sykehuset, er det under ulike omstendigheter. Jeg kan aldri si: sånn kommer det til å være, når jeg starter en vakt. Vi vet aldri. Vi vet aldri hvem som er på vei til sykehuset. En snill mann på 80 år, eller en mann som har tatt GHB eller en blanding av forskjellige stoffer.

Det sier fortsatt ingenting om hva slags situasjon jeg kan komme meg borti. Man kan tenke seg at den yngre mannen kan være aggressiv på grunn av stoffmisbruk, og at den snille mannen på 80 år er rolig. Det motsatte kan faktisk også skje: At den yngre mannen er rolig, fordi han er bevisstløs på grunn av mengden narkotika han har tatt. Den snille mannen på 80 år kan være aggressiv fordi han er i delirium. To ulike eksempler som kan skje.

Smitte

I tillegg til de aggressive pasientene kan vi også komme borti pasienter med en form for smitte. Det vil si hepatitt, hjernehinnebetennelse, kikhoste, hiv etc.

På et akuttmottak er vi veldig flinke med nåler, vi legger veneflon eller tar blodgass. Dette utgjør en risiko i møte med aggressive pasienter.

En annen utfordring er at vi reiser mer enn før. Nå kan man lett komme seg til for eksempel Asia, Afrika eller Sør-Amerika. Vi reiser til deler av jorda med et helsevesen som er mindre tilrettelagt enn i Norge. MRSA, VRE og ESBL er reelle utfordringer.

Vi trenger faktisk ikke reise langt. I deler av Vest-Europa er det mindre tilrettelagt. I Italia tester en ikke pasientene for MRSA, grunnet pengemangel. I den forstand er vi heldige i Norge.

Risikotillegg

Etter politimannens foredrag tenkte jeg: Har vi egentlig krav på risikotillegg? Ja, mener jeg. Som sykepleier tar vi risiko hver dag uten at vi tenker over det. Sånn er det bare, er ofte svaret.

Men er det riktig at vi tenker slik? Nei. Man skal ikke leke med livet. Vår jobb er å passe på pasientene som har det vanskelig. Som ofte er i en kamp på liv og død.

Ja, vi som sykepleiere har valgt å jobbe med det. Dette er verdens beste jobb. Men, skal vi gjøre jobben vår til enhver risiko? Nei. Og derfor mener jeg at vi som jobber i et akuttmottak, skal få et risikotillegg.

Svarte-hvite! Enklere blir det nesten ikke, og det enkleste kan ofte være det beste. Inndeling gjennom uniformering, som på fotballbanen, gir synlige effekter. Når Oddrane fra Grenland går på banen og møter Rosenborg fra Trondheim. Svarte mot hvite. Enkle effekter som gir anledning til å språklig blomstre rundt begrepene «dem og oss». Du ser forskjellen, ikke minst om du vet at du skal se etter den.

I arbeidslivet kan delinga gå knytta til både kjønn, alder, seksuelle legninger, dialekter, geografi eller språk. Samt en rekke andre parametre, egentlig bare begrenset av egen eller andres fantasi.

Mangel på inkludering og raushet er oftest fellesnevneren. I et lag er alle gjensidig avhengig av hverandre, og ulike roller er definerte slik at gjensidig nytte oppnås for hele kollektivet. Mangler du en del av utøverne, er laget utsatt for potensiell brist. Bryter laget sammen, hindres måloppnåelsen for alle. På fotballbanen er dette tydelig og åpent for både motstandere og publikum å se.

Diskriminering

Når Omar kommer på vakta og ikler seg samme uniform som meg, ser vi like ut. I klærne. Selv er jeg blendahvit og er representativ for godt over 90 prosent av mine kolleger i denne delen av virkeligheten. Uvirkeligheten inntrer i større grad når hans hudfarge får mer oppmerksomhet enn faglige prestasjoner.

Egentlig er hele problemet at det er nødvendig å diskutere slikt tøv. Folk er folk, og folk med den rette kompetansen og ønsket om å bidra skal være nok så det holder. Problemstillinga er på ingen måte ny, ei heller i NSFs nå 106-årige historie.

Skal idretten lære arbeidslivet noe, er det kanskje her det kan hentes mest: Det hjelper ikke å publisere at en har et inkluderende arbeidsliv så lenge en ikke inkluderer andre enn dem en selv liker, og som likner en selv mest. Det er ulikheten som skaper den variasjonen som sikrer suksess innen idretten.

Du får ikke gode fotballag ved å bare hindre motstanderens angrep. Elleve målmenn gjør ikke susen, for å si det sånn …

Derfor er variasjoner og tverrfaglighet vesentlig. Kjernevirksomheten i tiltaket må da være tilstrekkelig dekket for å oppnå reell tverrfaglig praksis, med minst 40 prosent av den aktuelle staben.

Underbemanning er selvforsterkende, ifølge en rapport fra Nova. Jeg skal ikke si mer enn at når det er sykepleiermangel, kan det være klokt å gjøre mer enn å slå fast at du mangler noe. Å legge strategier for å minske mangelen kan være en klok vei å gå.

Lønn som fortjent?

Vi får imidlertid ikke lønn som fortjent. Vi har arbeidsgivere som beskriver rekrutteringstiltak i primærhelsetjenesten som « kommunal kannibalisme » uten at det fagpolitiske Norge knapt hever blikket.

Vi står foreløpig alene i dette. Det er også fristende, men kanskje fordummende, å dele arbeidslivets forhandlingsaktører i bare «dem og oss». Et «dem» for alle arbeidsgivere, og alle deres representanter. Det blir imidlertid for enkelt, for vi selv leverer rett og slett for dårlig.

Eksempel: Selv er jeg ansatt i en kommune, og min arbeidsgiver er ikke i Oslo. Forhandlingene med arbeidsgiver om lønn og tariffavtaler skjer i to trinn: først de overordnede sentrale forhandlingene mellom hovedsammenslutningene (i vårt tilfelle Unio Kommune og Kommunenes Sentralforbund), deretter mellom kommunen og hovedtillitsvalgt (som i dette tilfellet blir NSFs lokale forhandlingsleder). Forutsetningen for å nå dit er at det er mer å forhandle om, etter at de sentrale forhandlingene er sluttført.

Reelle forhandlinger?

Da er det ytterst merkelig å registrere at vi, NSF, lar vårt eget ytterste forhandlingsledd stå i den vanskeligste lønnskampen, helt alene, uten overordnet politisk trykk å snakke om: et «oss» hvor det svakeste leddet ikke får drahjelp. På toppen av det hele legges også dette politiske ansvaret til den enkelte lokale avdelingen.

I en nylig avholdt nasjonal erfaringskonferanse for hovedtillitsvalgte i primærhelsetjenesten bekreftet NSFs leder Eli Gunhild By at hun ikke hadde flere svar til dette. I kommunene finner vi de færreste frikjøpte hovedtillitsvalgte og de minste ressursene, om vi sammenlikner omfanget med spesialisthelsetjenesten.

Det er, i samhandlingsreformens tid, en korrekt sammenlikning. Antallet arbeidende NSF-medlemmer i de to sektorene er for øvrig betydelig jevnere.

NSFs leder gjorde det klart at hun ville «sette foten kraftig ned overfor KS, og stå på den, om det ikke ble sving på sakene i 2019». I et mellomoppgjør. I et kommunevalgår. Med lokale økonomiske rammer gitt av en mindretallsregjering som ikke ønsker sterkere offentlig finansiert velferd til alle. Hvordan dette skal skje, fikk vi ikke høre.

Er det slik vi spiller kortene for våre medlemmer i en utsatt bransje? Er det en klok strategi i forhandlinger å late som at dette gir like lokale jevnbyrdige forhandlingsforhold, i delen av den offentlige helsetjenesten der sykepleiermangelen er størst?

Hvorfor tenker NSFs politiske ledelse, og våre sentrale forhandlere, at dette er smarteste vei mot målet? Hvordan får du med deg hele laget slik?

Velge hverandre

Landet er stort, og beslutningstakerne mange. Norske kommuner, ikke minst ordførere og helsepolitikere, må gjerne invitere oss, lokale tillitsvalgte, til lokale tenketanker. Kommer ingen invitasjon, er det bare å finne veien til Rådhuset på egen hånd. Vi kan finne lokale og kloke svar på så vel sykepleiermangel som på organisering av tilgjengelige ressurser.

I valgåret 2019 kan vi velge hverandre: Vi kan sammen løse felles utfordringer. Sykepleiere har pasientfokus, enten det er jeg eller Omar eller andre som trekker i uniformen.

Det finnes gode lokale løsninger i landet som kan tilpasses andres bruk, som ivaretar mer enn bare budsjetterte sparekniver. Lokale og kunnskapsrike tillitsvalgte kjenner sine virksomhetsområder og medlemmer best.

La flere oppleve å bli en del av et inkluderende arbeidsliv, også i helsevesenet. Helst som en av oss!

Sammen med de andre pakkene ble vi tatt inn i huset og sortert. Jeg og de andre pakkene som skulle til samme sted, ble lagt på et rullebånd, og i enden datt vi ned i en kasse. Det vil si, jeg falt utenfor kassen og trillet under disken.

Og her ligger jeg! Vaskemoppen har vært borti meg og skjøvet meg enda lengre under, og det er ingen som ser meg her jeg ligger nå. Jeg roper så høyt jeg kan, men jeg vet ikke helt hvem jeg skal rope på. Så nå har jeg ligget her i flere uker, og håper noen finner meg snart. Kanskje ei barnehånd klarer å få tak i meg?

Menneskepakken: Dette har jo for så vidt gått bra helt fram til nå. Jeg ble syk, fikk beskjeden av fastlegen, og etter noen måneder fikk jeg sykehustimen min. Det har gått slag i slag fra undersøkelsen på sykehuset til innleggelse med operasjon – og de sa til og med at hele svulsten var fjernet.

Så nå er jeg hjemme og friskmeldt. Og så har jeg aldri følt meg så syk som akkurat nå! Alle andre er glade, ja de feirer meg, men det er jo jeg som er hovedpersonen. Og hovedpersonen er … tja … i alle fall ikke lykkelig. Bare fryktelig fryktelig sliten.

Var det verdt det, tenker jeg. Jeg har ingenting å bestille fastlegetime for, og jeg har ingen timer på sykehuset – skulle få kontrollinnkallelse i posten etter hvert.

Så da sitter jeg her. Orker i alle fall ikke å gå ut. Alle sier det er fint at jeg er blitt frisk, og jeg har lyst til å gråte hver gang.

Dette er opplevd, for jeg har hørt det i jobben min som sykepleier. I noen kommuner har de kreftkoordinator som kan fange opp disse, men en del kommuner har takket nei til denne ordningen. I kommuner uten kreftkoordinator kan de gjerne begrunne det med at de har folk med kompetansen, og de ønsker derfor ikke å bruke penger på det.

Problemet er at folk med kreftkompetanse ikke har tid til å besøke friskmeldte kreftpasienter dersom de ikke har avsatt tid til det – slik som en kreftkoordinator har. For noen av kreftpasientene blir det heldigvis presentert et tilbud om kreftrehabilitering – og så får de muligheten til å velge dette om de vil.

Dette kan være svært nyttig både rett etter friskmelding og flere år etterpå. Seinvirkninger kan komme i lang tid etter friskmelding, både fysisk og psykisk, og dermed også sosialt.

Kjære fastleger og andre som er i kontakt med friskmeldte kreftpasienter: Sjekk ut hvordan de har det under overflaten, og tilby kontakt med kreftkoordinator, rehabiliteringssenter eller andre instanser som kan være til hjelp i etterkant av kreftbehandling og friskmelding.

Da må jeg ta i bruk «hodehjernen» – og velge hvordan jeg skal håndtere at noe jeg har følt sterkt for, ikke ble slik jeg først hadde tenkt. 

Vår faggruppe har vært involvert i prosessen, det har vært ute til høring, vi har fått sende inn forslag og være med i den offentlige debatten. Sentralstyret har bedt om innspill, hentet inn eksperthjelp fra Språkrådet og kjørt en ryddig prosess i et mandat de har blitt gitt fra oss medlemmer.

LES:  Høie godkjenner navnebytte til helsesykepleier

LES: Språkrådet sier ja til kjønnsnøytral helsesøster

Det forundrer meg stort og blir til forargelse at debatten i kommentarfeltene på sosiale medier hausser opp en dårlig stemning rundt navnevalget. Svært få av de som er enige i prosessen, har tatt til orde her – og jeg får en emmen smak i munnen når jeg leser noen av innleggene.

Vi som jobber med fremming av helse og forebygging av sykdom – har vi ikke bedre måter å vise oss frem på enn ved sure kommentarer i sosiale medier? Det er vi for proffe og idealistiske til, vel? Vær snille med hverandre, vær saklige og send inn forslag i de rette fora.

Min erfaring som tillitsvalgt og LaH-engasjert styremedlem er at det ofte blir stille i salen når det etterspørres meninger, innspill og argumentasjon i saker som vår faggruppe er engasjert i. Det er forstemmende at vi utad skal sees på som uenige om egen tittel – det skader oss mer enn det gagner. Innholdet i fagpersonen endres ikke – men imaget vårt blir brokete av SoMe-debatten …

Og om det ut av navneendringen kan komme en motivasjon for at gutta skal #blime’ som helsesykepleiere – da har vi bidratt til inkludering og mangfold i yrket vårt. Det må være en av hjørnesteinene i vårt arbeid.

Jeg sa til livsledsageren min i går: «Gratulerer, du er nå gift med en helsesykepleier!»«Flott», svarte han, «nå slipper jeg endelig å forklare hva det egentlig er du jobber med …»

For hvem er det egentlig yrkespersonen er der for? Om jeg skriver helsesøster eller helsesykepleier, spiller vel i grunnen ikke så stor rolle når innholdet i det jeg jobber med, er det samme?

De 548 barna på skolen jeg jobber, kaller meg uansett Solveig, og de vet hva jeg jobber med og står for. De vet at jeg ikke forandrer meg selv om det står en annen tittel på brevstempelet mitt – det er det som teller for meg.

Varm og engasjert hilsen fra

Solveig Dorthea – #stolt (helse)sykepleier

Hør blogginnlegget som podkast her:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Jeg skulle få utført en slankeoperasjon. En fedmeoperasjon. Fordi jeg hadde over 40 i BMI og ikke klarte å gå ned i vekt på tradisjonelt vis med trening og kosthold. Jeg kunne velge mellom gastrisk bypass og gastrisk sleeve i Stavanger. Etter å ha lest side opp og side ned om de to forskjellige operasjonsmetodene + diskutert med andre som hadde vært igjennom det samme + diskutert med involvert helsepersonell, landet jeg på at gastrisk sleeve var et riktig valg for meg.

Den eneste gangen jeg delvis angret, var de første dagene etter operasjonen. Da hadde jeg konstante magesmerter, kvalme og oppkast. Flere ganger kastet jeg opp blod så pasienten i nabosenga nærmest glemte at hun selv var operert, og sprang med stive øyne, håret til værs og et skranglete IV- stativ på slep til nærmeste vaktrom for å få tak i noen hvitkledde.

Det viste seg at det «bare» var gammelt blod etter operasjonen som kom opp. Jeg fikk ligge et døgn ekstra på pasienthotellet for å se hvordan det utviklet seg. Men det gikk over i likeste laget, og jeg fikk reise hjem.

Da jeg omsider fikk komme hjem, begynte mitt nye liv med minimage. Første uka lå jeg for det meste på sofaen. Jeg orket veldig lite. Jeg var helt tappet for krefter. Det var mannen min som måtte gjøre det meste med oppfølging av ungene, aktiviteter og husarbeid. Jeg hadde ikke hatt sjans.

Det var slitsomt nok å være i live, og jeg måtte konsentrere meg om å få i meg næring. Første uka gikk jeg på flytende kost, deretter most kost i tre uker og deretter lettfordøyelig kost.

Jeg hadde et detaljert kostprogram fra sykehuset som jeg fulgte. Det ble en del babymat i den perioden, og babymat på glass med salt og pepper på funket utmerket! Det ble et stort herremåltid for meg, og i begynnelsen klarte jeg ikke å spise opp et babyglass engang.

Tre måneder etter operasjonen kunne jeg gå over til normal kost. Hele tiden måtte jeg ha fokus på å få i meg nok proteiner: 80–120 gram daglig. Utfordringen var å bruke nok tid på måltidet + at maten måtte være nok most / lettfordøyelig nok den første perioden. Minimagen var sensitiv og sa ifra hvis den ikke var fornøyd.

Noen uker etter operasjonen hadde jeg kommet meg så pass ovenpå at jeg reiste på bytur med minstemann. Jeg hadde sikret meg med fiskekaker i veska. Minsten ville ha hamburger på Burger King. Ja vel, så gikk vi dit. Jeg kunne ikke spise noe av maten på menyen, så jeg satt der med ei fiskekake i hånda.

Men minimagen gjorde et kraftig oppgjør med den fiskekaka. Etterpå måtte jeg springe fra det ene toalettet til det andre med minsten på slep, for den kom i retur bit etter bit etter bit. Det tok lang tid før jeg spiste fiskekake igjen, for å si det sånn.

Jeg hadde en del oppkast-episoder de første tre månedene. Det ble en prosess å lære seg å spise riktig. I dag har jeg ingen problemer med oppkast lenger.

Jeg var spent på om jeg kom til å savne å spise hva jeg ville, og hvor mye jeg ville. Hva er vel bedre enn en stor og god middag når man er skikkelig sulten? Hva ville skje med matgleden etter operasjonen?

Noen slankeopererte kan oppleve «matsorg» etter operasjonen. Kom jeg til å oppleve dette?

I begynnelsen opplevde jeg ikke særlig stor matglede. Da var fokuset på å få i seg næring og væske. Spiste jeg feil, enten det var å spise for fort, litt for mye sukker eller fett, så fikk jeg «dumping». En fysisk reaksjon med kvalme og høy puls.

Nå var det slutt på å bruke mat for å dempe følelser, for eksempel å trøstespise sjokolade. Etter hvert kom matgleden tilbake, og jeg liker å spise mat på samme måte som før.

Forskjellen er at jeg nå koser meg med små mengder mat og er fornøyd med det. Ikke slik som før, at jeg nærmest tenkte på neste porsjon før jeg var ferdig med den første! Istedenfor å være i en ond sirkel hvor jeg stadig spiste for store porsjoner og i tillegg tok usunne valg som igjen førte til dårlig samvittighet og gjerne trøstespising i tillegg, så kom jeg etter operasjonen i en god sirkel hvor jeg tok sunne valg for å få i meg riktige næringsstoffer.

Minimagen tvang meg til å ta riktige valg, delvis fordi jeg ble så fort mett, og delvis fordi jeg ble fysisk uvel av usunn mat. Nå fokuserer jeg på å få i meg nok proteiner (egg, kjøtt, fisk, bønner, linser etc.) og grønnsaker. Jeg tåler det meste og kan spise litt brød, ris, pasta, poteter etc., men ikke mye av det, for det tar unødvendig stor plass i magen.

Dessertmagen er også operert bort på godt og vondt! Jeg har ikke sjans til å spise dessert etter søndagsmiddagen. Men det er heller ikke noe savn. Jeg kan heller ikke både drikke og spise samtidig, men det har blitt en vanesak og byr på lite problemer.

Jeg har fått kommentarer på at det virker som jeg bruker mye penger på mat. Med tanke på at jeg spiser så små porsjoner, så er det ingen fare for at jeg sprenger matbudsjettet. Jeg har ikke regnet på det, men jeg tror heller på det motsatte.

Nå bruker jeg mye mindre penger på usunne matvarer. Og ikke nok med det: Da jeg før operasjonen skulle handle inn til husholdningen, så handlet jeg inn til to voksne og tre barn. Nå handler jeg inn til en voksen og fire barn, eller mer nøyaktig: en voksen, tre barn og en baby! For jeg kan spise mindre enn ungene nå, for minimagen orker ikke mer.

Nettopp derfor må jeg spise mange hyppige måltider basert på rene råvarer for å få i meg de næringsstoffene jeg trenger. Dette er også noe sykehuset forventer av meg for at jeg skal unngå mangelsykdommer i det lange løp. Hvis jeg ikke følger anbefalingene fra sykehuset vedrørende kosthold og inntak av kosttilskudd, så har jeg i stor grad meg selv å takke hvis jeg får problemer.

Dette året har vært en reise både fysisk og psykisk. Rent fysisk har jo vekten gått sakte, men sikkert ned, men med flere platåer, det vil si at vekten står stille i både uker og måneder før den beveger på seg igjen. Det er bra at man ikke raser ned i vekt, for da får både kropp og hode sjans til å henge med i prosessen.

Min høyeste vekt før operasjon var 122 kg. Det er mange som har blitt overrasket over at jeg var så stor. Det handler vel om hvordan man kler seg, hvordan kiloene er fordelt på kroppen, høyde, og dessuten har jeg alltid vært glad i fysisk aktivitet. Jeg har hatt mange sykkelturer og lange gåturer i raskt tempo, jeg har gått på aerobic, step, styrke og zumba. Jeg var til og med zumbainstruktør i et år! Det skulle ikke stå på innsatsen!

Men om jeg gikk ned noen kilo, kom de alltid på igjen. Slik er det for mange som har klart å gå ned noen kilo. Det som er krevende, er å unngå å gå opp igjen. Dessverre er det her mange mislykkes.

Man kan jo lure på hva det var som skjedde? Hvorfor ble man så stor? Rent teoretisk vet jo alle at man legger på seg ved at man inntar flere kalorier enn man forbrenner. Hvor mange overvektige har ikke hørt: «Spis mindre, spis sunnere og tren mer!»

Rent praktisk kan det for mange være mer komplisert enn som så. Generelt kan jeg si at mange overvektige kan ha fysiske og psykiske sykdommer som gjør det svært utfordrende å gå ned i vekt. Jeg kan nevne personer som lider av endokrine sykdommer slik som lavt stoffskifte, personer med ME, som omtrent ikke kan drive fysisk aktivitet, for da blir symptomene kraftig forverret, og personer med polycystisk ovariesyndrom (PCOS).

Personer med PCOS kan også ha store problemer med å bli gravide relatert til sin overvekt og velger derfor slankeoperasjon for å kunne lykkes med det. Vektnedgang fører dermed til økt fertilitet.

Mange overvektige sliter også med at de er følelsesspisere, de spiser når de er glade, triste, sinte osv. Vonde følelser dempes med mat. Flere lider også av spiseforstyrrelser, slik som overspisingslidelse.

Medisiner kan også føre til vektoppgang. Gener og langsom metabolisme spiller også en rolle. Det finnes flere sykdommer og tilstander som kan komplisere vektnedgang, så tenk deg om både to og tre ganger før du kommer med gode råd til en overvektig. De fleste overvektige er fullt klar over at de veier for mye.

Jeg for min del var normalvektig i mine barne- og ungdomsår. Det var i voksen alder kiloene ballet på seg. Som de fleste andre overvektige forsøkte også jeg å gå ned i vekt.

Jeg var fysisk aktiv. Jeg var med i et livsstilsendringskurs over tre måneder hvor jeg fikk personlig oppfølging med kosthold og fysisk aktivitet. Jeg spiste rå egg, stekt hodekål, hjemmelaget müsli og knekkebrød. Et flott opplegg og jeg hadde håp for fremtiden. Men den gang ei.

Så jeg forsøkte Grete Roede-middager for hele familien. God og kalorifattig mat, men ble ofte ikke mett. Spiste gjerne et par brødskiver i tillegg etterpå … frem og tilbake og like langt.

Som sykepleier har man jo også en del kunnskap om ernæring og sunt kosthold, så det manglet ikke på kunnskap heller. Det sies at kostholdet betyr så mye som 80 % i forhold til trening for å lykkes med vektnedgang. Det er ikke lite!

Noe av det verste ved å gå ned i vekt er sultfølelsen. Kroppen stritter imot med alle verktøyene den har mot vektnedgangen. Den vil alltid tilbake til høyeste vekt. Man strever virkelig i motbakke. Den kan prøve den som vil!

Etter hvert ga jeg mer og mer opp. Det ble snakk om så mange kilo at jeg innså at jeg ikke ville klare det på egen hånd.

Jeg ble også nokså lei av å få kommentarer på vekta mi av mine kjære demenspasienter i jobben min som sykepleier. Selv om jeg visste at det var «sykdommen som snakket», og at de ikke kunne noe for det, så kom jeg til et metningspunkt. Jeg skal tåle mye i sykepleieryrket, men jeg er bare et menneske jeg også. Jeg var glad i demenspasientene mine, men slik orket jeg ikke å ha det resten av min yrkeskarriere.

Jeg kunne få kommentarer fra andre oppegående folk også, som regel var jeg med på spøken, men det stakk alltid litt mer for hver gang.

Jeg gikk til det skrittet å ta kontakt med legen for å be om hjelp. Jeg hadde nådd over 40 i BMI og var i «sykelig fedme»-kategorien: Jeg var blitt så stor at jeg hadde krav på helsehjelp fra det offentlige.

Fedme øker sannsynligheten for ulike sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer, type 2 diabetes, pusteproblemer under søvn, visse typer kreft og slitasjegikt.

Jeg var nå kommet i risikosonen for disse sykdommene, og det var noe jeg måtte forholde meg til. Særlig med tanke på at jeg er mor til tre, ønsket jeg å ta tak i vektproblemet før det i verste fall endte med sykdom og død i det lange løp.

Fra jeg var hos legen til jeg lå på operasjonsbordet, tok det ca. 8 måneder. På den ene siden var det lenge å vente, men på den andre siden var det godt og nødvendig med den ventetiden.

Jeg var under oppfølging og i samtaler med helsepersonell på sykehuset vedrørende tiden før, under og etter operasjon. Det var samtaler om hva jeg kunne forvente, og hva som ble forventet av meg. Hvordan livet ville bli etterpå. Jeg ble vurdert om jeg var en egnet kandidat.

Det sies at slankeoperasjon ikke er en «quick fix». Det kan jeg svare både ja og nei på. Ja, fordi en operasjon gjør det mye enklere å lykkes med vektnedgang. Det er det mest effektive verktøyet som finnes mot fedme i dag. I mitt tilfelle er ca. 80 % av magesekken operert bort, og det fører til at jeg blir veldig fort mett av små porsjoner mat. For lite kaloriinntak i forhold til kaloriforbruket fører dermed til vektnedgang. Dessuten er mye av den tidligere sultfølelsen borte, noe som også gjør vektnedgangen mye lettere.

Men nei, i forhold til at en operasjon alltid er en risiko i seg selv. Etter operasjonen kreves det livslang oppfølging med blodprøver, og man må ta vitamin- og mineraltilskudd daglig hele livet for å unngå mangelsykdommer/-tilstander. Man må hele tiden være bevisst på hva man putter i seg, og man må spise hyppige måltider, sånn ca. hver 2.–3. time.

Hvis psykiske plager har ført til trøstespising/overspising, må man lære seg å takle vonde tanker og følelser på en annen måte. Det er en krevende, men sunn prosess å være i. Hvis man ikke lenger kan bruke mat som trøst, hva gjør man da?

Mange finner frem treningsgleden, som er en mye mer positiv måte å takle utfordringene i livet på enn trøstespising.

Det går bra med de aller fleste etter operasjonen, men dessverre opplever enkelte komplikasjoner. Forskning viser også at skilsmissestatistikken er høy blant slankeopererte,og noen får også alkoholproblemer.

Noen kan også få en forverring av depresjon-/angstproblematikk. I så måte skal operasjon være siste utvei, og det skal være et godt gjennomtenkt valg.

Også med tanke på at fedme er et økende problem i hele verden i dag, er det svært viktig å forebygge så tidlig som mulig. Foreldre har et særlig ansvar for å lære barna om sunt kosthold. Så må vi få tilbake at godteri spises bare på lørdager! Og det må satses mer på psykisk helsehjelp i samfunnet i og med at mange med overvekt/fedme har psykiske plager som årsak til sin overvekt.

Jeg har vært en av de heldige. Jeg har vært så fornøyd at jeg nærmest kunne tenkt meg å gifte meg med kirurgen som opererte meg!

Jeg har kjent på stor takknemlighet for at jeg bor i et land med et av verdens beste helsesystem, slik at du og jeg kan få hjelp når vi trenger det. Jeg betaler gladelig mine skattepenger for å opprettholde det.

Med snart 40 kilo i minus har jeg fått et bedre og lettere liv på flere måter. Naturlig nok er det lettere å bevege seg i jobben som sykepleier, som kan være fysisk krevende med mye gåing, stell og forflytning, det er enda kjekkere å drive med fysisk aktivitet, jeg klarer å gå raskere, sykle raskere og har begynt å lære meg å løpe.

Det er kjekkere å kjøpe klær når de endelig passer og jeg føler meg vel med dem. Så slipper jeg å gå på «stor mote»-butikker for å handle, der er klærne ofte dyrere enn i vanlige butikker.

Det er kjekt å få positive kommentarer fra kolleger, venner, kjente og ukjente på vektnedgangen. Nå har jeg begynt å få kommentarer som: «Hvor tynn skal du egentlig bli? Du må ikke gå ned mer nå!» Det synes jeg blir komisk når jeg nå har en BMI på 28 og er i overvektskategorien. Normal BMI er fra 18,5–25.

Klart at folk ser en forskjell når man har gått ned ca. 40 kg, men jeg er som sagt fortsatt overvektig. Dessuten kan jeg i liten grad styre vektnedgangen, kroppen styrer seg selv før vekta stabiliserer seg. Det er også normalt at man da går opp noen kilo igjen etterpå.

Jeg klarer uansett ikke å presse i meg mer mat enn jeg klarer. Også i forhold til hvis det blir aktuelt med hudfjerning, så må man være under 28 i BMI.

Til tider kan det bli slitsomt med kommentarer, for man vet ikke alltid hva man skal svare. Er man for stor, så er det galt, og når man nærmer seg normal BMI, så blir det også galt. Men jeg prøver å svare etter beste evne og tolker kommentarer og spørsmål på min vektnedgang som omsorg og bekymring for mitt ve og vel.

Andre positive effekter av operasjonen er at jeg opplever meg selv som friskere enn tidligere. Jeg har ikke vært borte fra jobb en dag på grunn av sykdom helt til nå i det siste. Det kan skyldes et bedre kosthold og daglig inntak av vitamin- og mineraltilskudd.

Astmaplagene er nesten borte. Mageplagene er borte. Jeg er ikke plaget med vonde knær lenger etter turer i skog og mark og klarer lettere å holde tritt med ungene på tur.

Jeg føler meg mer fornøyd med meg selv, noe som også påvirker selvtilliten og selvbildet positivt. Jeg var ikke snill med meg selv da jeg la på meg kilo etter kilo. Som tidligere beskrevet kom jeg inn i en destruktiv sirkel som gjorde vondt verre.

Men i dag har både kropp og psyke det mye bedre. Ingenting er perfekt, så lenge man lever, må man takle utfordringer, men jeg har endelig kommet inn på rett spor.

De eneste bivirkningene jeg har fått etter operasjonen, er hårtap og dårligere hukommelse. Men det holder på å stabilisere seg, og det har vært en liten pris å betale i forhold til gevinsten.

Noe som virkelig boostet mestringsfølelsen min, var da jeg deltok på Trolljegerprøven i Sandnes i et lag på 6 personer. En 8 km lang og tøff hinderløype gjennom skog, vann og gjørme i oppoverbakker og nedoverbakker. Jeg var ikke den sprekeste, raskeste eller sterkeste, men du verden så stolt jeg var av meg selv!

For kort tid siden deltok jeg også på 5 km-løpet i Stavanger maraton. Jeg var slapp og halvsyk, men jeg gjennomførte det! Jeg var ikke i fortroppen og fikk ikke den beste tiden, men jeg var så glad og stolt etterpå!

DET handler om å være snill med seg selv. Å ha tro på seg selv, å ha tro på at man klarer det man bestemmer seg for, å gi seg selv nye utfordringer for å styrke selvfølelsen. «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert», som Pippi Langstrømpe sier.

Jeg vil presisere at dette er MIN historie. Fra en annen slankeoperert kan du få en helt annen versjon.

Jeg mener heller ikke at slankeoperasjon er den eneste måten å lykkes med vektnedgang. Mange klarer å gå ned i vekt på den konservative måten med riktig kosthold og trening, og all ære til dem!

Men ut fra min situasjon har slankeoperasjon vært et riktig valg for meg, og det skammer jeg meg ikke over. Jeg er åpen om mitt valg. Jeg skammer meg ikke over at jeg ba om hjelp da jeg hadde behov for det.

Det er bedre å ta tak i problemet enn å sitte på gjerdet og vente. Det er ikke sikkert jeg hadde fått noen fedmerelaterte sykdommer i det hele tatt, men har vi ikke alle lett for å tenke at «det skjer ikke meg»? Sykdom rammer så tilfeldig, så det er et risikoprosjekt å tenke slik.

Til slutt vil jeg takke alle som har støttet meg både før og etter operasjonen! De aller fleste har vært positive og hatt forståelse for avgjørelsen, mens andre har vært skeptiske. Jeg har forsøkt å forklare etter beste evne. Jeg synes det er bedre at folk spør hvis de lurer på noe, enn at de ikke sier noe i det hele tatt. Men folk er så forskjellige, og det må også jeg akseptere.

«So far, so good!» Jeg vil rette en stor takk til Stavanger universitetssykehus og poliklinikken for sykelig overvekt for uvurderlig hjelp og oppfølging, og for at jeg fikk dette verktøyet i gave for å lykkes med vektnedgangen! #evigtakknemlig 

Å LEVE PÅ NY

Kva ville du gjere
dersom du fekk leve på ny,
flytte attende til morgonrøden?
Kva ville du gjere?
Ville du gå utfor dei same stup,
eller snåve i dei same røter?
Ville du juble på dei same høgder,
eller gråte ved dei same djup?
Eg kunne vere klok av skade
og bruke mi røynsle å gå utanom,
men då var eg ikke ung.
Våren skal vere ein lovnad
som kan svike.
Dagane skal ha ei tru,
kvar solstråle ei tindrende von.
Kva ville du gjere
dersom du fekk leve på ny?
Du ville gå dei same vegane
enda du veit kvar stupa ligg.
Du kan gå utanom.
Men då var det ikkje du.

Petter Kursetgjerde