Stemmen fra praksis Som praksisveileder må jeg ha et godt verktøy til å vurdere studentene

Bildet viser en pasient som ligger i en sykehusseng mens to sykepleiere og en lege står ved siden av. Legen skriver på et skjema.
OPPNÅDD MÅLENE? Det er en utfordring å vurdere studentenes læring i praksisstudier i sykepleie, både nasjonalt og internasjonalt.

Det er viktig at vurderingsskjemaet er lett å forstå og enkelt å bruke, skriver intensivsykepleier Marita Melbye.

I flere år har jeg veiledet sykepleierstudenter, både bachelorstudenter og sykepleiere i videreutdanning, i praksisstudier på intensivavdelingen. Jeg har erfart hvor vanskelig det kan være å vurdere om en student har oppnådd ønsket læringsutbytte.

Opp gjennom årene har det blitt brukt ulike skjemaer for å vurdere studentene, men de har vært vanskelige å forstå. Verktøyene har ikke alltid vært gode nok til å sikre en tilfredsstillende måloppnåelse i praksis. I artikkelen til Kydland og Nordstrøm, Nytt skjema er egnet til å vurdere praktiske studier i sykepleie, fremkommer det at det er en utfordring å vurdere studentenes læring i praksisstudier i sykepleie, både internasjonalt og nasjonalt.

Hva innebærer vurdering?

Når vi som veiledere skal vurdere sykepleierstudenter, innebærer det at vi både skal vurdere studentene underveis i praksisstudiene på avdelingen og hjelpe dem til å se hvordan de kan oppnå de ønskede læringsutbyttene for å få praksisen godkjent. En slik vurdering kalles formativ vurdering. Praksisveiledning innebærer også at veilederen til slutt skal vurdere hvorvidt studenten har tilfredsstillende måloppnåelse, kalt summativ vurdering.

Når bachelorstudenter i sykepleie har praksisstudier på en intensivavdeling, kan det være ekstra utfordrende for meg som veileder siden studentene da er på en spesialavdeling der vi arbeider med spesialsykepleie i tillegg til grunnleggende sykepleie.

Trenger enkelt skjema

Som veileder må vi være bevisste på ikke å sette høyere krav til studenten enn det som faktisk er målene for praksisstudiene på bachelornivå, men heller ikke for lave krav. Derfor er det meget viktig for meg som praksisveileder å ha et godt verktøy for vurdering. Det er også viktig at et vurderingsskjema er lett å forstå og enkelt å bruke.

Studien som artikkelen refererer til, konkluderte med at både studenter og veiledere var fornøyde med et nytt vurderingsskjema for praksisstudier. Dette nye vurderingsskjemaet var basert på prinsippene for Assessment for Clinical Education (AssCE). AssCE ble utviklet for å sikre at studenter blir vurdert ut fra læringsutbyttene i praktiske studier for bachelorutdanningen i sykepleie.

Det nye skjemaet definerte læringsaktiviteter for å tydeliggjøre hva som forventes av studenten. Det kunne sikre progresjonen gjennom studieløpet. Hensikten var å oppnå enighet og validitet i vurderingen.

Vil innføre skjemaet på avdelingen

Vurderingsskjemaet virker enkelt å bruke siden hvert vurderingsområde skal krysses av på en skala med nivåer av måloppnåelse. Veilederen og studenten skal fylle ut skjemaet i forkant av en midt- og sluttvurderingssamtale, slik at det kan danne grunnlag for at læreren skal kunne vurdere måloppnåelsen.

Avkrysningsskjemaet kan være positivt i og med at det ikke vil gi rom for praksisveilederens subjektive fortolkning av hvilken kompetanse en student har oppnådd i praksis.

For meg som praksisveileder vil skjemaet kunne bidra til at det blir lettere å synliggjøre hvordan en student har utviklet seg gjennom praksisperioden, og hvilke områder studenten trenger mer trening i.

Det vil også kunne forenkle sluttvurderingen fordi det blir tydeligere hvorvidt studenten har oppnådd det forventede læringsutbyttet. Dette vurderingsskjemaet vil jeg jobbe for å få innført i praksisstudiene på vår intensivavdeling!

Små organisatoriske grep kan gi bedre praksisveiledning på intensivavdelinger

English
Kommenter artikkel

Sammendrag

Bakgrunn: Utdanningen av intensivsykepleiere i Norge er i stadig endring ved at utdanningen beveger seg i retning av å bli mer akademisk samtidig som kravet til en høy andel praksisstudier opprettholdes. Denne endringen stiller krav til organiseringen av praksisveiledningen.

Hensikt: Prosjektet hadde til hensikt å øke kvaliteten på praksisveiledningen ved hjelp av organisatoriske endringer.

Metode: Dette aksjonsforskningsprosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom en intensivseksjon ved Oslo universitetssykehus og Lovisenberg diakonale høgskole (LDH). Seks intensivsykepleiere som var veiledere for intensivstudenter i praksis, deltok i prosjektet og fulgte et kull med studenter ved masterutdanningen ved LDH gjennom tre praksisperioder. I den samme perioden gjennomførte de et opplærings- og oppfølgingsprogram bestående av et emne i klinisk veiledning på 10 studiepoeng, og deltok i veiledningsgrupper, refleksjonsgrupper samt planleggings- og evalueringsmøter. Veiledernes erfaringer ble studert gjennom fokusgruppeintervjuer før, underveis og etter prosjektperioden.

Resultat: Veilederne opplevde at prosjektet hadde positive konsekvenser for kvaliteten på studentveiledningen. Fellesskapet med de andre veilederne, kompetanseutvikling og mulighet til diskusjon og veiledning på problemstillinger i praksis var verdifullt for å utvikle veilederrollen. Gjennom kontinuerlig evaluering av praksis og utprøving av nye tiltak fikk veilederne mulighet til å delta i utvikling av praksis. Gjennom nært samarbeid mellom ledelsen og veilederne gjorde vi noen organisatoriske grep for å tilpasse driften til veiledning.

Konklusjon: Det vil alltid være et gap mellom hva som er ønskelig, og hva som er mulig å få til på en arbeidsplass med høy aktivitet, stadige endringer og begrensede økonomiske og bemanningsmessige ressurser. I dette prosjektet var det et mål å iverksette tiltak som var gjennomførbare innenfor ordinære driftsrammer. Vi erfarte at små grep kan gi store gevinster.

Utdanningen av intensivsykepleiere i Norge er i stadig endring. Utviklingen har gått fra bedriftsintern opplæring via videreutdanning på høgskolenivå til spesialisering som intensivsykepleier på mastergradsnivå. Samtidig som utdanningen beveger seg i retning av å bli mer akademisk, opprettholdes kravet til en høy andel praksisstudier (1).

Når utdanningen blir mer avansert, øker også kravet til veiledere i praksis. Hvis kvaliteten på praksisstudiene skal holde tritt med utviklingen, må det tenkes nytt rundt organiseringen av praksisveiledningen.

Tidligere forskning

Internasjonale studier peker på at veiledning er en krevende oppgave, og at rammefaktorene for veiledning ofte ikke er tilfredsstillende. En australsk studie viste at mangelen på et formalisert veiledningsprogram resulterte i at veilederne opplevde høyt arbeidspress, manglende opplæring, lite samarbeid med andre veiledere og lite tid til planlegging (2).

En svensk studie viste at nettopp veiledningsutdanning, tilbakemeldinger på veiledningen, tid til forberedelser og støtte fra ledelsen var faktorer som fasiliterte veiledningen (3). Veiledere ved en norsk intensivavdeling rapporterte at