Sykepleierstudenter trenger dyktige læremestre

Bilde av en som skriver ordet "utdannelse" på en tavle
ERFARING TIL ETTERTANKE:  Studenter lærer ikke automatisk av det de erfarer. Først når erfaringen bearbeides, kan de lære og forstå, skriver Rita Lundestad.

Jeg har en appell til både sykepleierne og helsevesenet: Ta oppdraget med å utdanne sykepleierstudenter på alvor. Sett av tid, og prioriter dannelse i utdanningen.

Dannelse i en praktisk sammenheng handler om studentenes allmennkunnskap, ferdigheter og innsikt. Å være dannet og ha dannelse i møte med mennesker – og i situasjoner – vil si å opptre på en riktig og god måte i møte med mennesker.

Å forstå hva dannelse er, og hva dannelse forutsetter, er imidlertid ikke bare en oppgave for den enkelte. Det er også en kulturell utfordring. Vi som jobber med å utdanne sykepleiere, kan ikke løse dette for studentene. Derimot kan vi legge forholdene til rette for at studentene skal klare å realisere dette på en lærerik måte – både faglig og personlig. Sykepleie er et praktisk utøvende yrke, og mye av kompetansen studentene skal utvikle i løpet av studietiden, lærer de ute i praksis. På den måten er praksis en sentral og viktig læringsarena.

Mine spørsmål er: Gis det mulighet til dette i en travel praksishverdag? Er det tid og rom for å la studentene stoppe opp og reflektere over hendelser?

En sykepleiers hverdag

Jeg tenker ofte på hvor presset sykepleiere er i jobben sin. De har mange arbeidsoppgaver som de må utføre i løpet av en arbeidsdag. De skal sørge for at pasientene får den pleien og behandlingen de har krav på. Sykepleierne skal ha previsitt og visitt med legene for å gjennomgå hva pasientene trenger av hjelp. De skal sørge for at det blir planlagt utreise for pasientene, og de må sørge for at de som overtar pasientene skal få den informasjonen de trenger.

Sykepleierne skal samhandle med sine kolleger, og de skal legge planer for at de ulike oppgavene blir ivaretatt. Jeg kunne ha ramset opp utallige oppgaver en sykepleier har i løpet av en vakt. Og i tillegg skal de veilede og ivareta sykepleierstudentene.

Krav til praksisveilederen

I forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialutdanninger går det tydelig frem hvilke krav som stilles – både til den enkelte praksisveileder og til arbeidsplassen som skal tilby praksisplasser:

 «Ved utvelging av praksistilbydere skal utdanningsinstitusjonene forsikre seg om at det tilbys relevante læresituasjoner, kunnskapsbaserte tjenester og kompetente veiledere. Utdanningsinstitusjonen har ansvar for å følge opp studentene hos praksistilbyder, skal være oppdatert i praksistilbyders problemstillinger og bistå i pedagogiske spørsmål inkludert planlegging av læringsaktiviteter, veiledningsmetodikk, vurdering av skikkethet og evaluering. Praksistilbyderen har ansvar for den daglige veiledningen og oppfølgingen av studentene. Praksisveileder skal ha relevant faglig kunnskap og bør som hovedregel ha formell veiledningskompetanse.»

En plass å lære

Studentene trenger dyktige læremestre, og det er sykepleierne som har fått dette ærefulle oppdraget. Vi ønsker en utdanning som effektivt sørger for at studentene når læringsutbyttene, og en utdanning som stiller krav til dem.

Studentene skal lære seg å utføre ulike typer oppgaver, som legemiddelhåndtering, sårstell, mobilisering, ernæring, kommunikasjon og observasjoner og så videre. De jobber side om side med sykepleiere om oppgavene og systemene de skal lære å håndtere. Sykepleierne må kvalitetssikre alt studentene gjør. Alt skal være korrekt. Dette tar tid, og sykepleieren kunne gjort dette mye raskere om det ikke hadde vært for at de måtte veilede studentene.

Studentene er, på sin side, prisgitt den sykepleieren de skal jobbe sammen med. De henger i stroppen og løper sammen med sykepleieren gjennom arbeidsdagen. De får med seg mange oppgaver, men skjønner studentene hva og hvorfor de gjør de ulike oppgavene?

Trenger tid

Studentene under utdanning trenger tid for å lære. Sykepleieren skjønner nok at studentene tar innover seg de mange opplevelsene og at det er mye som skal fordøyes, men sykepleieren har av og til ikke tid å stoppe opp. Her bør derimot studentene stoppe opp. Det blir for mange inntrykk og faglige oppgaver som skal tas inn og forstås. Hvis ikke, blir alt sammen bare kaos og forvirring.

Helsevesenet jobber etter de samme prinsippene som industrien; effektivisering og produktivitet. Mye teknologi og parameter kommer inn som et – forstyrrende – element i utdannelsen. Teknologi er helt klart et viktig hjelpemiddel i arbeidsdagen til sykepleierne. Men – samtidig – ser studentene det som er å se? Eller blir de for opptatte av tallverdier som kommer frem på dataskjermer.

Et klinisk blikk

Tekniske hjelpemidler betjenes på strak arm. Studentene er flinke på all «knottologi». De trykker, og de er uredde. De surfer seg gjennom tallverdier og parameter, men har de evne til å stoppe opp og skjønne hva som ligger bak tallene? Hva med det kliniske blikket?

Studentene kan fort bli fanget av travelhet og effektivisering, noe som kan hindre dem i å stoppe opp. Min bekymring er at refleksjon over handlinger og holdninger blir glemt når det er for travelt. Anders Lindseth skriver om dannelse og mener at effektivisering og strømlinjeforming av utdanningen er en trussel for den nødvendige tid til fordypelse og refleksjon som dannelsen forutsetter.

Spesielt innenfor profesjonsutdanninger kan det mange ganger virke som om prosedyrer, retningslinjer, metoder og regler er det viktigste.

Stopp og reflekter

Sykepleiere legger til rette for – og er opptatt av – at sykepleierstudentene utvikler seg til å bli kunnskapsrike sykepleiere på tross av hektiske arbeidsdager. Studentene må ofte stå på egne ben, men læremestrene er gode støttehjul på deres ferd. Studentene lærer ikke automatisk av det de erfarer. Først når erfaringen bearbeides, kan de lære og forstå. Derfor er det viktig at studentene stopper opp og tenker igjennom det de har lært. Og at de lærer seg å sette ord på følelsene og kan bearbeide det de opplever.

Jeg vil avslutte med følgende appell: Verdsett sykepleierne som har påtatt seg oppdraget med å være læremestre for studentene, og gi dem den ekstra tiden som er nødvendig for å utdanne nye fremtidige kolleger. 

Les også:

Det er tid for å mobilisere for flere sykepleiere!

Bilde av en mikrofon. I bakgrunnen kan man skimte tilhørere.
SYKEPLEIERVARSKO: Vi må heve stemmen og få politikernes oppmerksomhet slik at vi kan utøve tjenester av god kvalitet, rekruttere nye sykepleiere og beholde flere som kliniske sykepleiere, skriver artikkelforfatteren. 

Nytt opptak til høyere utdanning står igjen for døren, og vi trenger flere sykepleiere. Vi er nødt til å mobilisere. Sammen! Utdanningsinstitusjonene, ledere, sykepleiere, så vel som studenter, må heve stemmen ovenfor politikerne, skriver artikkelforfatteren.

I mars 2018 skrev jeg kronikken: «Hvorfor skal akkurat jeg bli sykepleier?» i Sykepleien. Her kom jeg med en oppfordring til ungdom som er usikre på eget veivalg: «Norge trenger dere som sykepleiere! Yrket er utfordrende, spennende, interessant, givende og engasjerende. Ikke la dere avskrekke av negative mediesaker. Det har vært slik før, det vil bli sånn igjen, men det blir alltids bedre. Det som gjør det verdt det, er alle de gode møtene med pasienter, pårørende og kollegaer som sier deg at du gjør en viktig jobb!».

Nytt opptak til høyere utdanning står igjen for døren. Oppfordringen gjelder fremdeles. I tillegg ønsker jeg å mobilisere både studenter og ferdigutdannede sykepleiere til «kamp» for å sikre og styrke faglig kvalitet.

Samfunnsmessig og faglig utvikling

Det finnes mange forestillinger om sykepleieryrket. «Engler i hvitt», «legens medhjelper», «pasientens advokat» til «sliten turnusarbeider» er eksempler på beskrivelser.

Stifteren av Norsk Sykepleierforbund – Bergljot Larsson – hevdet tidlig på 1900-tallet at kvinner i kraft av sitt...

Les også: