Først av alt – takk for jobben du gjør! Og så har jeg har et råd til deg, minister. Ikke fordi jeg forventer at du skal høre på lille meg. Men det er jo lov å prøve.

Mitt råd til deg er at jeg anbefaler deg å våkne opp før du blir syk. For den dagen du blir alvorlig syk kan det hende du mister sjansen til å være minister igjen. Og fra den dagen du blir sykemeldt som minister, kan det hende du aldri mer får så mye makt igjen. Aldri mer. Så bruk tiden godt, minister, du har kanskje mer makt nå enn det du er klar over.

Pakkeforløp er et ord som etter hvert er blitt velkjent i helsevesenet – i Norden i alle fall. Pakkepasienten skal ideelt sett aldri falle ned mellom to disker, aldri falle ut av postbilen, og heller aldri komme frem til feil adresse. Nei, pakkepasienten skal fraktes trygt mellom instanser og nivåer fra a til å.

Tror du minister, at pakken alltid kommer til å? Eller betyr å-en slutten på livet? Og skal pakken parkeres på å? Fungerer pakkeforløpet godt for pasienten, eller fungerer det best for systemet?

Jeg har en mistanke, og litt mer enn en mistanke, om at rehabilitering ikke er godt nok integrert i pakkeforløpene. Og jeg har en mistanke om at rehabilitering rett og slett er fraværende i en del av pakkeforløpene. Da kan pakken falle hardt og brutalt ned mellom to disker, og forhåpentligvis er det noen som oppdager at den ligger der. Dessverre ligger noen pakker veldig lenge på gulvet uten at de blir funnet.

Så før du blir syk, minister, tenk gjennom dette:

Dersom du får en kreftdiagnose, blir operert, erklært frisk, begynner å jobbe igjen, og 2 måneder senere kollapser – hva håper du da på? Å fort bli frisk igjen og kunne fortsette som minister? Lykke til! For å klare det, kan det hende du trenger dette:

Litt mer guts enn det en kan forvente av en person som nettopp har kollapset

En superfastlege som har kunnskap om følgende:

• Seneffekter etter kreft.
• Spesialister som du kan henvises til, og som han/hun er tøff nok til henvise til.
• Hvordan henvisning til rehabilitering fungerer – noe mange fastleger dessverre ikke har kunnskap om.
• Hvordan et forløp med fatigue/trøtthet etter kreft fungerer, og hvordan det er best å begynne å jobbe med fatigue/trøtthet.
• Et NAVkontor som har kunnskap om kreft og fatigue/trøtthet, og hvordan en slik person kan nærme seg arbeidsplassen sin på en klok måte, og som evner å se deg bak paragrafene.
• Et regelverk som fungerer for akkurat deg.
• En kreftavdeling på ditt sykehus som gir god tverrfaglig oppfølging.
• Pårørende som har guts til å stå på sammen med deg.
• Et helsevesen/andre rundt deg, som klarer å ivareta dine behov fysisk, psykisk, eksistensielt og sosialt.
• En kreftkoordinator som kan hjelpe deg å manøvrere deg frem i denne labyrinten.

Det kan godt hende at dette vil fungere svært bra for deg. Men dersom du som minister hadde sjekket opp i hvordan dette fungerer i vårt ganske land (noe du kanskje har?), hadde du nok sett ulike sider av denne saken. Jeg tenker at du har FLAX dersom alt dette fungerer for deg den dagen du eventuelt blir syk i din kommune og i ditt helseforetak.

Holistisk/helhetlig tenkning der det eksistensielle, sosiale, fysiske og psykiske blir ivaretatt – det kan du drømme om å få på et brett. På min arbeidsplass jobber vi med dette, og vi ønsker å tilby dette på et brett – pasientene som er her får vurdere i hvilken grad vi lykkes med det. Men jeg mener det er en mangel i vårt helsevesen – at noen kan klare å ivareta alle dimensjoner. Kanskje er det et drømmeslott. Dersom en etat/instans kun klarer å ivareta det fysiske – så tenker jeg det bare skulle mangle at de ikke henviser til andre etater/instanser som kan ivareta de øvrige dimensjonene. Dream on.

Mye er bra i vårt vestlige rike velferdssamfunn, og det er lurt å tenke positivt og se det som er bra. Mye bra blir også gjort rundt omkring i kommunene – Helsekonferansen 2018 ga mange gode eksempler på det.

Vi må ha et samfunn som ivaretar alle dem som aldri ble friske, men som overlevde, som aldri klarer å jobbe som minister, men som trenger et jevnlig arbeidslivs-pust – for eksempel en 20 % stilling. Vi trenger tilbud om helhetlig tverrfaglig spesialisert rehabilitering, som kan ivareta slike pasienter som en del av et sømløst forløp. Dette behovet minker ikke i takt med politikernes interesse – sorry, altså – det går motsatt vei – det ØKER.

Vi trenger ministre som ser at et sømløst forløpet ikke nødvendigvis stopper ved å – men for enkelte fortsetter resten av livet. Vi trenger spisskompetanse kombinert med bredde-kompetanse, vi trenger en solid distriktsvennlig akuttberedskap (i Nord-Norge og i resten av landet), vi trenger kreftkoordinatorer i alle kommuner (gjerne pålagt, ellers blir det nedprioritert i mange kommuner, noe mange dessverre allerede har gjort), vi trenger god nok bemanning til at kvaliteten over helsetjenesten er god og vi trenger ledere som leder og bruker sine ressurser klokt. Dersom kreftoverlevere skal leve hele livet, og gjerne danse hele livet, så trengs det mer spisskompetanse enn det vi har mange steder per i dag.

Bestemmelser og økonomiske rammer henger dessverre ikke nødvendigvis sammen med virkeligheten – det kan dessverre være motsatt proporsjonalt. Og hvis vi i tillegg skal ta høyde for en eldrebølge, er det på tide å få på plass flere svømmedyktige sykepleiere og andre helsearbeidere, men også sørge for at de ressursene vi har blir brukt hensiktsmessig.

Jeg håper du holder deg frisk, minister, og god sommer!

Jeg som menneske må være åpen for nye perspektiver for å hindre utvikling av tunnelsyn. At du kan vurdere andres syn selv om du «har rett». At du er villig til å ta den sjansen. At du ikke har rett. 

Har du lett for å bli blendet av din egen kompetanse eller effektivitet? Det kan blokkere for at du kan overveie andre(s) innspill, som kan gi relevant merverdi til neste gang du er i manesjen. 

Selv har jeg begynt å tvinge meg selv til å sette av tid etter møter, samtaler og oppdrag. Det gir en ro og sunn nysgjerrighet og minsker selvkritikk og devaluering. Jeg har også kjent at denne metoden hjelper meg å være til stede – bare være. Kun kjenne etter hva som skjer her og nå. Og det gjør godt. Å bli minnet på det. 

Det er essensielt å reflektere jevnlig om du ønsker å være oppdatert – på deg selv. En som leverer gode ting. En som er hel ved. Hastigheten i dagens arbeidsliv kan forårsake at verdifull innsikt mistes på veien.

Ettertanke – et annet ord for refleksjon – er et verktøy som hjelper deg. Refleksjon er unikt. Det er evnen til å legge nye erfaringer på de gamle. Det gir deg muligheten til å se flere nyanser og få større forståelse. Refleksjon gir anledning til å være utenfor deg selv, til å betrakte en situasjon fra et «helikoptersyn».

Dette muliggjør:

• å bedre forstå dine egne handlinger og mønstre (høyne eget bevissthetsnivå)
• å leve deg inn i andres ståsted
• å skille ut dine egne følelser fra andres
• å se større sammenhenger

Forleden erfarte jeg at deltakere på et lederkurs ønsket mer tid til refleksjon enn det som sto i programmet. De oppdaget hvor nyttig det er å fordøye og reflektere over ny kompetanse og snakke sammen om felles erfaringer. Erfaringen var at dette er sjelden kost. Nyttig. 

Det er ikke slik at vi bare kan presse på med flere oppgaver og plikter.  God utnyttelse av tid handler paradoksalt nok også om å ikke gjøre noe annet enn å «tenke over» det som har skjedd. Refleksjon fremmer evnen til konsentrasjon og nytenkning. 

Her er noen teknikker for refleksjon jeg har prøvd med hell:

Egenrefleksjon

Du kommer langt med å reflektere på egen hånd. Den skiller seg fra «grubling» ved at den er målrettet og «positivt ladet»: Hva skjedde på møtet? Hva var grunnen til at jeg ble taus? Hva ville jeg gjort annerledes i dag? Hvordan kan avvisningen forstås?

Målet er ikke å finne rett eller galt, men å forstå bedre mine egne reaksjoner og handlinger i en konkret situasjon. Det gir større handlingsrom neste gang du er i samme situasjon. Da er du mer forberedt. 

Refleksjonsgrupper

Det blir mer og mer vanlig i arbeidslivet å organisere systematiske grupper for refleksjon. Fasilitator sørger for rammer, metoder og gruppeprosess. Deltakerne har med egne temaer eller situasjoner de ønsker å tenke høyt rundt. De fleste lederutviklingsprogram inkluderer refleksjonsgrupper.

I helsevesenet kaller vi dette for veiledningsgrupper.

Presentasjoner

Å fortelle andre om et tema, et kurs eller en artikkel vil skape refleksjoner rundt et konkret emne. Erfaringer fra mitt eget liv vil komme til bevisstheten. Du kan kjenne deg igjen. I etterkant anbefales summegrupper eller samtale i plenum for å dvele ved andres refleksjoner rundt et tema.

Spørsmål kan være: Hvilke tanker gjorde du deg under foredraget? Hvilke erfaringer har du på området? Hvordan kan foredraget tilføre deg noe?

Dialoger

Den vanligste formen for refleksjon er i dialoger med én samtalepartner. Du setter ord på opplevelser du har hatt, og du får spørsmål som: Hva skjedde her? Hva var grunnen til at du valgte som du gjorde? Hva er årsaken til at møtet ikke ble vellykket? Hva kunne du ha gjort annerledes? Hva kan du lære her?

Gjennom refleksjon og tid til å sortere og «tenke gjennom», finner du ofte gode svar.

Refleksjonsnotater

Mange lederutviklingskurs har obligatoriske oppgaver for deltakerne. Blant annet å skrive ned hva som «skjedde med deg» i løpet av en dag på kurs. Spørsmål kan være: Hva kjente du gjorde mest inntrykk? Hva har beveget deg? Hva likte du ikke så godt? Hva tenker du at du ønsker å gjøre annerledes etter kurset?

Refleksjon er et nødvendig verktøy om du ønsker å være aktiv i din egen personlige utvikling. Det hever ditt presisjonsnivå og gir deg større innsikt i deg selv. Å reflektere systematisk på jobb og i eget liv generelt tilfører nyanser og innsikt som beriker ditt liv som menneske.

Har du siste oppdatering? 

Samtidighetskonfliktene hadde stått i kø i flere uker. Mye skulle skje, på ulike steder til samme tid, men med meg som fellesnevner. Jeg kan, men så mye overalt samtidig kan jeg ikke. Delegering blir ofte svaret i slikt, og en del ekstra arbeid etterpå. Til slutt skal resultatene følges opp uansett, og informasjonen må leveres. Rollen som tillitsvalgt er variert så det holder. Jeg liker det!

For mye av det gode er helt fantastisk. Likevel er det noen grenser for hvor morsomt det blir når tid og rom, rent fysisk, setter grenser for hvor godt virkeligheten kan håndteres.

«Tillitsvalgte er de siste som gir seg», er et av mine egne utsagn. Som sagt så gjort når tid skal spares. Sist praktisert med ymse bravur da jeg skulle utlikne tapt tid på en flyplass i Kongeriket. Jeg var ikke først, men godt innafor idet jeg skal gjennom billettvisning og ombordstigning. Grunnet en noe mindre flymaskin enn normalt er personalet mer opptatt enn vanligvis av håndbagasjen.

Men travel light er for meg mer enn et slagord, og jeg benytter derfor anledninga til å seile bramfri forbi alle tilbud om å stampe den slags andre steder i maskina. Foran meg står en som ikke snakker norsk, og det tar akkurat litt lengre tid enn jeg synes øyeblikket krever.

Derfor, idet han bøyer av og går mot de før omtalte bagasjelappene, mens ombordbøylene plutselig er åpne, slår jeg til. Jeg går, i ett langt skritt, og passerer flere folk og hindre på veien mot reisen i et eget utsiktsete. Været er vakkert og turen blir fin, og jeg lander mykt på anvist plass fra mobiletten.

Kameraet fiskes fram og knipser naboen, et identisk fly som skinner hvitt i sola. Jeg tenker at det bildet kan brukes til et oppslag om … Lenger kommer jeg ikke, før både en passasjer og en av kabinpersonalet vil ha min oppmerksomhet. Samt mitt sete! Slikt har jeg jo opplevd før, så jeg drar fram mobiletten og viser setenummeret som samsvarer med min plass. Samhandling er noe denne tillitsvalgte har koll på, vet jeg!

Reaksjonen på det hele er imidlertid ikke som jeg forventer. Overhodet ikke. I stedet for en unnskyldning, i det minste en forklaring og en eventuell tiltakende beklagelse, blir jeg rett og slett parkert. Tillitsvalgt er den siste som gir seg, og den tiden var plutselig ankommet.

– Nummeret på setet ditt er helt riktig det, Solberg. Men flighten din er et helt annet sted. Ditt fly er sannsynligvis det du nettopp tok bilde av. Jeg vet ikke hvordan du kom om bord her, men av skal du med en eneste gang, er meldinga som ruller ut mellom leppene på den myndige dama over meg.

Noen ganger er det ikke mer å si. Gode ord dør sist, og jeg var på direkte kurs rett mot undergangen. Jeg rakk utgangen i siste liten, medbrakt den før omtalte håndbagasjen, før jeg med den mest selvsikre minen på lenge slentret bort til maskina parkert ved siden av. De ventet. Ganske riktig, med et ledig sete og nummer jeg nylig hadde stiftet bekjentskap med.

Turen for øvrig gikk bra, og oppdragene ble utført utover egen antatt forventningsgrad. Det du leser nå, er skrevet på hjemreisen. Fra rett setenummer, på riktig flight, til planlagt by. Det er jeg helt sikker på. Fra nå av både leser og spør jeg en ekstra gang. Aktiv avlytting.

Så vet også jeg hvor jeg havner.