Det norske arbeidslivet står overfor store og fundamentale endringer. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke vil gjelde helsesektoren, hvor våre studenter vil møte et arbeidsliv preget av omstilling, skriver Knutshaug og Norbeck.
Norge mangler 5900 sykepleiere og spesialsykepleiere. Men filippinske sykepleiere med 4 års høyskoleutdannelse som vil jobbe i norsk helsevesen blir hushjelper, frokostverter på hoteller, hjelpepleiere og pleiemedhjelpere, fordi NSF vil det slik, skriver Terje Carlsen.
Helsepersonell trenger mer kunnskap om luktens fysiologi for å kunne prate med brukerne om vond lukt og unngå at de føler skam, skriver Julie Spånberg Husfloen.
Profesjoner er helsevesenets sivilforsvar, som tillitsvalgte er arbeidslivets sivilforsvarere. Sykepleiermangel er en trussel mot pasientsikkerheten.
Beskrivelsen av tillitsvalgte som arbeidslivets sivilforsvar er samfunnsdebattant og redaktør Elin Ørjasæters omtale av rollen norske tillitsvalgte utøver i arbeidslivet. En rimelig og ganske presis generell beskrivelse spør du meg.
Litt mer ute på viddene finner vi Nina Amble. Hun har forsket på arbeidstidsordninger i kommunale omsorgstjenester, og beskriver seg selv i AgendaMagasin som en privilegert «forskningsmillionær» som har meninger om andres arbeid og intensjonene bak dette.
Hennes egen bakgrunn er professor ved OsloMet (altså Høgskolen i Oslo og Akershus), bygg- og anleggsingeniør ved Høgskolen i Gjøvik og psykologistudier ved UiO og NTNU. Hun omtaler profesjonene i «helse- og omsorgstjenesten» som utfordringene i sektoren, og utpeker Sykepleierforbundet til den store konspirator (min tolkning av hennes omtale). Forskeren vil altså bli beslutteren, og synes profesjonens innblanding i hennes syn er vanskelig. I sitt virke stiller hun spørsmål om det finnes en kommunal sykepleiermangel, og mener sykepleierne har «kuppet» debatten om arbeidstid i det kommunale helsevesenet. Hun om det. Når virkeligheten hun beskriver er både mangelfull og til dels feilaktig har vi både en samfunnsmessig og en faglig forpliktelse til å korrigere. Jeg registrerer at vi lykkes.
Likestilling i framtidas arbeid vil handle om retten til fast hel stilling, lik lønn for likt arbeid, og en belastning i arbeidslivet som både er håndterbar og bidrar til en fortsatt innovativ yrkesutøvelse. Amble glemmer i sin iver etter det hun beskriver som «rettferdighet», hvor hun forfekter at sykepleiere skal ta økt belastning for å avlaste helsefagarbeidere og assistenter (!), at primærhelsetjenesten i dag er noe helt annet enn bare for noen år siden. Samhandlingsreformen flytter pasienten raskere mellom nivåer, og primærhelsetjenesten er i dag til dels en avansert førstelinje. Dette krever en styrket kompetanse, og en kompetanse som samhandler sømløst med sykehus og fastleger. Ordene Amble ikke finner er: Flere sykepleiere. For å lykkes med dette kreves tilbud, ikke pisk.
I en godt dokumentert rapport viser Menon Economics i august 2018 at det mangler en reell satsing i primærhelsetjenesten. Det er ikke samsvar mellom oppgaver og ressurstilgangen, og det dokumenteres at kommunene ikke prioriterer helse- og omsorgsoppgaver i sin budsjetter. Tillitsvalgte i feltet vet alt dette, og utgjør sivilforsvaret overfor rådmenn og lokalpolitikere før og i beslutningsprosesser.
Norsk Sykepleierforbund tar den plassen samfunnet gir oss, og situasjonen krever. Sykepleiere omtales også av regjeringa som helsevesenets lim. At «forskningsmillionæren» Amble ikke liker dette er relativt uinteressant. Viktigere er at morgendagens sykepleiere finner primærhelsetjenesten attraktiv for et yrkesliv som gir rom for et privatliv med familie. Sykepleiere er relasjonelle, og dette er derfor avgjørende. Et lønnsløft minimum på linje med kolleger i sykehusene er derfor også tvingende nødvendig (allerede i dag ligger kommunalt ansatte 50 000 kroner etter).
Dette er de avgjørende faktorene samfunnet må få på plass, og det haster. Det er det vår plikt som dagens tillitsvalgte å slåss videre for pasientens rettigheter, og en bærekraftig sykepleiertjeneste. En faglig forsvarlig sykepleierbemanning trygger også helsefagarbeiderne og assistentene.
Et bærekraftig helsevesen bygger på profesjoners kunnskap, kvalitet og en ressurstilgang tilpasset oppgavene som skal løses. I primærhelsetjenesten betyr det budsjetter som tar utgangspunkt i virkeligheten, og ikke «innovative spareordninger» som ikke verdsetter yrkesutøveren i helsevesenets førstelinje.
Likestilling i arbeidslivet forutsetter lønnsløft også for sykepleiere i primærhelsetjenesten.
Har du husket å fortelle om den dagen da du fant på noe sprell med en kollega og fikk frem smilet hos pasientene, spør student Elise Fiske, som mener det å være sykepleier på mange måter er hva du selv gjør det til.
Heldigvis er ferieavviklingen ved veis ende, for denne gang. Det er på tide at arbeidsgiverne lærer av sine feil, og lytter til tilbakemeldingene fra oss som jobber «på gulvet».
Sommerferien er en av helsevesenets største utfordringer, spesielt med tanke på bemanning og rett kompetanse. Likevel virker det som at sommeren og ferieavviklingen kommer like overraskende … år etter år. De fleste av oss som jobber i løpet av sommeren gruer oss i større eller mindre grad. Vi har tidligere kjent på frustrasjonen over stadig nye og ukjente vikarer. Men vi tar imot dem så godt vi kan, og kanskje ser vi også igjennom fingrene når de gjør små feil.
Sykdom blant de faste ansatte, tar heller ikke slutt til tross for at det er sommer. Sykefravær kommer som ekstra belastning i tillegg til den vanlige ferie avviklingen. Konsekvensene for oss som er igjen med helsa i behold er en enda høyere arbeidsbelastning, overtid, doble vakter og til sjuende og sist kanskje vi også «bukker under».
Andre utfordringer er leger som er på ferie, eller leger som har fått delegert altfor mange oppgaver fra arbeidsgiver, slik at de får mindre tid til pasienter. Ledere og vaktmestere tar ferie uten stedfortredere, eller det blir oppnevnt en ukjent stedfortreder som kjemper for å holde hodet over vann.
I løpet av ferien blir det mangel på medisinsk utstyr og annet materiell for eksempel lintøy. Fordi ingen er opplært til å ivareta disse oppgavene. Vikarene som kommer mangler ofte nødvendige tilganger på journalsystemer, til medisinrom og bygg. Hvorfor er dette et tilbakevendende problem - hver sommer?
Er det virkelig så vanskelig å få orden på?
Jeg har snakket og sludret til flere som kun jobber med personalformidling i løpet av sommeren. De begrunner kaoset med at det blant annet ikke finnes nok faste ansatte, særlig sykepleiere. Men også leger og fagarbeidere av alle slag. Dessverre må det til sjuende og sist tys til ufaglærte vikarer og vikarbyrå. Sykepleier- og fagarbeiderstillinger blir fylt opp av ufaglærte vikarer, det er uheldig med tanke på å ivareta kontinuitet og faglig nivå på avdelingen.
Når det er sagt, så er min erfaring at de fleste ufaglærte vikarene er hardtarbeidende, lærevillige og initiativrike. I flere år er det blitt snakket om sykepleiermangel, eller nå nærmer vi oss en sykepleierkrise … det er for få av oss! Men det er også for få av fagarbeiderne i faste og anstendige stillingsprosenter. Hjelpepleierne med alle sine års erfaring, er gull verdt! Jeg vet at jeg selv ikke hadde klart meg uten dem, de er uvurderlige og i mange tilfeller de som kjenner pasienten best.
Jeg mener det er helt nødvendig at det opprettes flere faste stillinger, i anstendige stillingsprosenter for begge yrkesgruppene. Det er trengs for å ivareta forsvarlighetskravet, samt for å tilby pasienter og brukere et likeverdig tilbud året rundt. Det skal ikke være mer risikabelt å bli sjuk om sommeren enn i jula, fordi avdelingen har redusert bemanning, i tillegg til nye og ukjente vikarer. Tross alt er det menneskene, deres kompetanse og kjennskap til rutiner som gjør en institusjon bra, og ikke institusjonen i seg selv.
Som jeg nevnte blir det også tydd til vikarbyrå, i den grad arbeidsgiverne bestiller tidsnok. Det er en ekstra kostnad for kommunen, men etter det jeg har observert gjennom min korte karriere, er helsevesenet fullstendig avhengig av vikarbyråene. De er avhengig av dem for å ivareta forsvarlighetskravet og for at det rett og slett ikke skal gå ad undas, fordi de har for lav grunnbemanning og et høyt sykefravær. Men dersom en kommune eller et helseforetak, skal bruke vikarbyrå så må det planlegges og bestilles. Allerede fra januar kommer de første bestillingene inn til vikarbyråene. I likhet med det offentlige helsevesenet, har heller ikke vikarbyråene en ubegrenset mengde vikarer. Ofte er det derfor forgjeves å bestille en vikar to uker før vedkommende trengs.
Jeg tror det finnes andre løsninger for få bukt med bemanningsproblemet og kompetansemangelen. Et forslag er å øke grunnbemanningen og rekrutteringen til disse stillingene. Om sommeren kan kommunene og helseforetakene tilby incentiver eller sommerbonuser, på lik linje med vikarbyråene, til ansatte som ønsker å ta på seg ekstravakter i tillegg til sin vanlige turnus. Lønn er et sterkt virkemiddel i tillegg til bedre turnuser, og ikke slikt fornærmende vås som 45-minutters nattevakter!
Til tross for alle utfordringene og frustrasjonen holder vi stand; ledere, leger, sykepleiere, fagarbeidere, sosionomer, fysioterapeuter og ergoterapeuter, og alle andre yrkesgrupper som ikke blir nevnt, men som er med på å dra lasset. Vi anvender vår kunnskap og yter vår omsorg i den grad vi har mulighet til. Vi biter tennene sammen og holder tårene tilbake. Vi fortjener alle sammen en stor takk, en klapp på skuldra og en lønnsøkning for innsatsen vi legger ned i arbeidet vårt! Alle har vi gått fra jobb med dårlig samvittighet. Men heldigvis er ferieavviklingen ved veis ende, for denne gang … Nå tror jeg det viktig at det gis rom for refleksjon og et tilbakeblikk over sommeren som gikk. Hva gikk bra? Hva fungerte ikke? Hva kan gjøres med problemene? Det er på tide at arbeidsgiverne lærer av sine feil, og lytter til tilbakemeldingene fra oss som jobber «på gulvet». Tross alt er det kommunen og helseforetakenes ansvar å sikre at forsvarlighetskravet blir opprettholdt, med tanke på bemanning og riktig kompetanse.
Det skal være sagt at det er enkelt for meg å skrible ned disse tankene på et tastatur, men jeg håper at det settes et større fokus på å arbeide med bedre løsninger for neste års ferieavvikling. Man kan ikke forutse alt, men det er mulig å forberede seg!
Jeg etterlyser et synligere og bedre samarbeid på tvers av ledernivåene, innenfor den enkelte institusjon, helseforetak og kommune. Kjære ledere, ikke glem å lytte til oss som jobber «på gulvet», og sammen kan vi finne bedre løsninger. Kjære politikere og Bent Høie, ikke lukk øra fra skrikene om hjelp fra våre ledere, lytt til dem! Vi må dra lasset sammen, men det må gis bedre rammer for at lasset kan dras. Tross alt ønsker vi alle et godt arbeidsmiljø for ansatte, et forsvarlig og likeverdig tjenestetilbud til pasienter og brukere året rundt … et helsevesen Norge kan være stolt av! Nå er det på tide å lære av våre feil, eller hva …?
Sykepleiere er en yrkesgruppe med mye utbrenthet. Er det på tide at egenomsorg blir eget tema i utdanningen? spør Jorun Johannessen Tandberg.
Arbeidet med å revidere helse- og sosialfaglige utdanninger er i gang, noe som gir utdanningene en unik mulighet til å nyskape og videreutvikle studieprogrammene. Dette gjelder også for sykepleierutdanningene, skriver artikkelforfatterne.
Utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere må ha tydelige føringer fra sentralt hold om å skape tid og rom for faglig utvikling, skriver Margaret Finnvik.
I høst begynner nærmere 5000 nye studenter på sykepleierutdanningen. Om de ikke har gjort det ennå, vil de snart få oppdage at de har valgt en yrkesvei brolagt med doble budskap.
Stadig kommer nye tall fra SSB og Nav som viser en økende sykepleiermangel. Det bekymrer både arbeidsgivere og politikere. Tross stor bekymring skjer det lite, skriver Karen Brasetvik.
Avdelingssjef Asbjørn Sorteberg svarer på kritikken fra døtre til 93-åring med lårhalsbrudd: – At moren ikke fikk hjelp når hun trakk i snora, skal ikke forekomme.
Jeg har vært fastlege i 35 år og har samarbeidet med mange dyktige sykepleiere. Jeg har aldri tenkt at vi kunne bytte jobb, skriver Kirsti Malterud.
Ta godt imot sykepleierstudentene som kommer til ditt arbeidssted til høsten. Se på det som en investering, skriver Sølvi Sæther.
Sykepleierne forsvant fra legesentrene da fastlegeordningen ble innført. Det var synd. La dem komme tilbake, avlaste legene og gi pasientene et drop-in-tilbud, skriver Gunn Pound.
På sykehuset Kalnes ble moren vår utsatt for et helsevesen med ressursmangel og lite samsnakking, skriver hennes tre døtre.
«Etikk forbinder jeg med kjedelige teorier. Hvordan skal jeg bruke det?» er jeg ofte blitt spurt. Av både lekfolk og helsepersonell. Det jeg skriver i dag, er litt «rett fra levra», med enkelt språk, inspirert av hendelser i sommer og med et engasjement for etikkens betydning.
Jeg hadde en gøyal opplevelse da jeg handlet mat forrige dagen – en liten test på konsekvensetisk tenkning.
Den unge mannen bak disken tok en ekstra titt på meg da jeg spurte om han kunne garantere at kyllingen ikke var tørr; det hadde den vært sist gang jeg handlet. Den var ganske godt grillet, kunne det se ut som.
Nei, ingen garantier, vi må ha ekstra sterk varme på, slik at det går hurtig nok til at vi har nok til alle, ble jeg fortalt. Siden det ikke var kø langs disken, hadde jeg lyst til å fortsette samtalen. Den unge mannen likeså.
– Men du kan jo risikere at kundene ikke vil kjøpe tørr kylling, prøvde jeg meg på.
– Det hadde vært supert for meg (!), kvitterte den unge mannen og fortsatte: – Da trenger jeg ikke steke kylling; en oppgave mindre. Herlig!
– Men hva så om kundene blir mer og mer misfornøyde og velger å gå et annet sted for å handle? Han ble litt mer usikker nå. – Kanskje har du ingen jobb uten kunder?
– Hm, ja sannelig, det har jeg ikke tenkt på.
Når jeg nå kommer inn på den samme butikken igjen og den unge mannen står bak disken, tar han tommelen opp og smiler.
Tv-serien Greyzone har vært sendt i hele sommer. Den er full av etiske dilemmaer, ikke minst for hovedpersonen selv, som må samarbeide med terrorister for å redde sin sønn.
– Så du Greyzone forrige uke, spurte jeg en venn, mens vi jogget lett i lysløypa på Dømmesmoen i Grimstad i sommer. Hun er en av dem som synes det er vanskelig å identifisere etikk i praksis; jussen og det strafferettslige er det enklere med.
– Ja, spennende, sier hun.
– Husker du da politiet måtte ta det grusomme valget om hvem som skulle bli skutt? De overvåket situasjonen, men valgte å ikke gripe inn fordi det kunne få store konsekvenser for noen andre. Husker du de grusomme sekundene hvor de måtte ta det valget?
Det er etikk: Hvordan prioriterer vi i akutte situasjoner.
Etikk er spennende. Etikk omhandler alt.
Noe i etikken som er virkelig vanskelig, og utrolig viktig, er krenkelser. Vi har nok alle krenket noen, og vi er garantert også selv blitt krenket. Krenkelser handler om etikk i høyeste grad.
Arne Johan Vetlesen sier at det som førte ham inn i etikken, var opplevelsen av krenkelse. Han skriver i boken Hva er etikk at krenkelse er en fellesbetegnelse for en persons opplevelse av å være gjenstand for urett: å utsettes for noen en ikke burde.
Det handler om ydmykelse, om at ens verd misaktes i stedet for å anerkjennes, slik at selvfølelsen trues.
Det har også noe å gjøre med rettferdighet. Tenk på barn, hvordan de reagerer hvis de opplever at noen har fordeler de selv mener de burde ha. Rettferdighetssansen ligger dypt i oss fra barnsben av.
Det får meg til å tenke på alle mobbesaker og varslersaker vi ukentlig kan lese om i aviser. Uten å ta stilling til aktuelle situasjoner – fordi det rett og slett ikke er min sak, og fordi jeg heller ikke har kunnskap nok – legger jeg i alle fall merke til prosessene som foregår, og som behørig blir omtalt i avisene.
Mange blir møtt med «faktaundersøkelser». Det er ikke helt enkelt å legge inn krenkelser som kategori. Mange blir møtt med at «de er så vanskelige», og at «de er så spesielle».
Enkelte sier at «noen blir krenket for alt». Da tar vi ikke hensyn til følelsenes rolle (verken hos oss selv eller hos andre) i å oppdage det som er moralsk viktig. Etikk er altså ikke bare teorier, kodekser, lover og regler, det er så mye mer.
Jo mer oppmerksomme vi er på hverdagslige hendelser, desto mer vil vi oppdage at etikken står på spill, enten når vi står ved disken i et supermarked og skal kjøpe kylling, ser en spennende tv-serie eller er i møte med et annet menneske.
Er vi åpne, kan vi oppdage spennende «reiser» i etikkens verden. Jeg fatter ikke at noen synes etikk er kjedelig!
En mer offensiv og nytenkende ansettelsespolitikk kan eliminere begrepet sykepleiermangel i kommunene, skriver Kari Høium.
Sivilombudsmannen vil ha slutt på isolasjon av psykisk syke i fengsler. Også FNs torturkomité er kritiske til omfanget av isolasjonstiltak i Norge, skriver Per Helge Måseide.
Sykepleielederes økonomiske beslutninger påvirkes ofte av profesjonslojalitet, skriver Jens Kristoffer Hertel og Runar Danielsen.
Vi kunne fått mye mer helse for akkurat de samme pengene hvis vi fikk lov til å slutte å sløse, skriver Torgeir Bruun Wyller.
Jeg forstår at det er irriterende når man har vikarer overalt på huset. Men jeg forstår ikke at det ikke går an å gi kritikk på en mer konstruktiv måte, skriver Tormod Skara.
Verdig liv på sykehjem krever kort og godt nok ansatte med riktig kompetanse og tid til å gjøre jobben, skriver Iren Mari Luther.
Da jeg som nyutdannet sykepleier begynte på kirurgisk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim, som det da het, ble jeg overveldet over alt jeg skulle håndtere på egen hånd. Plutselig sto jeg der i mange nye, fremmede situasjoner som jeg ikke ante hvordan jeg skulle håndtere.
Jeg hadde vitnemålet mitt fra sykepleien på Gjøvik og kunne i teorien alt som trengtes for å utøve sykepleie på en sengepost. Men å vite hvordan jeg skulle håndtere alle møtene med de ulike pasientene i utfordrende situasjoner, var det ingen bok som kunne forberede meg på.
Jeg hadde lest Benner sin bok Fra novise til ekspert på skolen og skjønt at dette området kunne jeg bare lære meg gjennom å observere andre i arbeid, reflektere over det og derfra finne min egen måte å jobbe best mulig på.
Jeg har alltid vært interessert i egenutvikling, og gjennom mange møter med ulike coacher, veiledere og tilfeldige samtaler har jeg funnet ut at det er mest hensiktsmessig å lytte til de som ser ut til å håndtere sitt eget liv og sin jobb på en god måte.
Det gikk ikke mange dagene før jeg skjønte at søster Anna, med sine røde krøller og glødende engasjement, var en av dem jeg skulle observere nøye – hun så ut til å vite hva hun holdt på med, og håndterte alle situasjoner på strak arm med både faglig styrke og trygg framtoning.
Jeg hang meg på Anna som en klegg de neste månedene og lærte utrolig mye av å observere henne og måten hun jobbet på. Heldigvis var hun også glad i å lære bort, så jeg kunne spørre henne om alt mellom himmel og jord.
På den tiden var det fortsatt firemannsrom på RiT, og jeg kunne stå med et sårstell ved seng 2 mens jeg overhørte samtalen mellom Anna og pasienten i seng 3. Jeg lyttet og lærte hvordan jeg kunne kommunisere med pasienten på en måte som fikk pasienten til å føle seg trygg og ivaretatt.
På den måten kunne jeg selv prøve meg fram i egne pasientmøter og lærte etter hvert hva som fungerte, og noen ganger hva som absolutt ikke fungerte.
I sommer har akuttmottaket tatt inn sommervikarer som er studenter, enten på sykepleien eller medisinstudiet, i utgangspunktet for å løse et kapasitetsproblem hvor oppgavene ofte overstiger antall personale til å løse dem.
Til å begynne med må jeg være ærlig å si at jeg var skeptisk til å fylle opp vaktene med personale som ikke kunne ta ansvar for pasientene selv og utføre alt som en ferdig utdannet sykepleier kunne gjøre. Men med god tilrettelegging og avklaring av hvilke oppgaver som kunne delegeres, viste det seg at det fungerte veldig bra!
Studenter som er arbeidsomme, ivrige og positive, ble en stor avlastning, og vi fikk gjort mye mer sammen enn jeg kunne klart alene.
Det som er enda bedre, er at dette er en gyllen mulighet for studentene til å se hvordan arbeidet foregår i et akuttmottak allerede før de kommer ut i arbeid. Det å kunne være i miljøet, bli kjent med rutinene, folkene, opparbeide seg en erfaring med å håndtere mennesker og observere andre i arbeid er av stor verdi! Man blir kjent med hverandres oppgaver på tvers av profesjoner, og vi som har jobbet en stund, får høre hva som er nytt i utdanningen – som nok har endret seg en del siden jeg begynte for 20 år siden!
I akuttmottaket møter vi stadig nyutdannede leger og sykepleiere, og det er stor forskjell på de som har jobbet før eller ved siden av studiene, og de som er ferske i møte med pasienter.
Ikke bare går samtalen lettere og pasientene føler seg tryggere, men det faglige og oppmerksomheten hos den nyutdannede kan også få et større fokus når man ikke bruker så mye energi på å «være i samtalen».
Trygghet i utførelsen av sitt yrke handler ikke bare om hva en har lært i teorien, eller om man kan treffe en blodåre når man stikker. Det handler også om å møte mennesker der de er, skape trygghet, støtte og forklare på en måte som legger til rette for at pasienten kan best forklare sine symptomer og samarbeide med oss om best mulig behandling og tilheling av sykdom.
Denne overføringen av kunnskap og erfaring kan kun foregå gjennom å jobbe sammen, observere hverandre og reflektere sammen med andre.
Jeg vil presisere at jeg på ingen måte mener man kan erstatte ansvarsvakter som skal bemannes med sykepleier, med noen studenter, uansett hva man studerer. Stillinger skal bemannes med den profesjonen som er tiltenkt, for å ivareta både egen og pasientens sikkerhet. Studenter skal gå på toppen av lovpålagt bemanning, som en ekstra ressurs i travle tider.
Det å sette inn andre profesjoner, eller studenter, i roller som krever egnet kompetanse, er å gamble med pasientenes, profesjonenes og ikke minst studentenes sikkerhet. Jeg ville ikke vært den som ble sittende med ansvaret om en pasient ikke fikk nødvendig helsehjelp fordi man ikke visste hvilket ansvar man tok på seg.
Vil man utdanne trygge, flinke helsearbeidere som har lyst til å være i yrket i mange år, må vi dekke det som skal dekkes, og deretter legge til rette for god opplæring med trygge folk i ryggen, som er til stede der pasienten er! Vi løser ingen sykepleiermangel ved å erstatte sykepleiere med annet personell, tvert imot skaper vi uholdbare arbeidssituasjoner som gjør at enda flere flykter fra yrket!
La oss alle være bevisste hvilket ansvar vi tar på oss, og gir fra oss – så er vi på riktig vei :)
God sommer!
