Turnusarbeidere får ikke alltid ammefri, NSF!

Fra 1. juli 2018 ble foreldrepermisjonen endra og den heftig debatterte «tredelinga» innført. Et flertall på Stortinget fant tredeling nødvendig, og stortingspolitikere brukte egne barn og barselhistorier for å promotere dette som ei håndterbar løsning til beste for alle. Likestilling er løfta fram som argument. Så også fars behov for en plikt til flere uker, fordi det skal ha vært vanskelig for fedre å få aksept hos arbeidsgiver for å ta flere uker enn pappakvota. Har foreldrene valgt et permisjonsuttak som kompenserer lønn 100 prosent, kan mor med den nye ordninga maksimalt ta 31 uker permisjon – det vil si ca. sju måneder.

Statlige anbefalinger

Sju måneder gamle barn dier mye, og morsmelk har for mange av dem vært det eneste de har inntatt fra fødsel og fram til 6 måneders alder. Mange barn dier også mye i lang tid etter at fast føde er forsiktig innført ved cirka 6 måneder. Å innføre mat og videreføre amming på denne måten, er helt i tråd med statlige anbefalinger om spedbarnsernæring. Så har da også Norge gjennom veldig mange år hatt lovbestemmelser om kvinners rett til fri fra jobb for å amme barnet sitt. I mange år har dessuten foreldre hatt mulighet til å vurdere seg fram til at summen av mors og fars arbeidsplass, avstand til arbeidsplass, arbeidstid, arbeidsoppgaver, helse, amming og familieforhold har gjort det riktig å fordele slik at mors del av permisjonen har vært kort. Andre har, etter samme vurdering, valgt kort permisjon til far.

NSF vender tommelen opp

Debatten om tredeling har så langt bare i svært liten grad handla om hvordan arbeidslivet tar imot de mødrene som både skal amme babyen sin og samtidig stille opp for arbeidsplassen sin. Forslagene om hvordan vi skal øke kunnskapen om ammefri og støtte dem som møter motstand hos ledere og kolleger, har uteblitt. Flere av de store aktørene i arbeidslivet, NSF inkludert, har vendt tommelen opp for tredeling, også de uten fokus på ammefri utover at det er en rettighet.

Mine observasjoner i møter med kvinner via Ammehjelpen eller Norsk Sykepleierforbund viser at uttak av ammefri for mange er alt annet enn enkelt. Altfor mange forteller at de enten ikke får ammefri, eller at de får avtaler, men at de i praksis aldri fikk tatt ut timene, fordi ingen kom og avløste dem. Mange forteller om ledere og kolleger som ikke ser vitsen med ammefri. Min erfaring er også at mange av mødrene har som kompliserende faktor at de er ufrivillig deltidsarbeidende, unge, nye i arbeidslivet og/eller usikre på egne rettigheter, og at de derfor finner det vanskelig å «stå på krava».

Arbeidsgivers ansvar

Arbeidsmiljøloven er konkret og tydelig: «Kvinne som ammer sitt barn kan kreve den fri hun av den grunn trenger». Arbeidstilsynet er også svært tydelige på sine nettsider. «Det er mors behov for ammefri som skal legges til grunn for hvor mye og på hvilken tid i løpet av arbeidsdagen ammefri tas ut. Arbeidsgiver kan ikke styre dette begrunnet i hensyn til driften på arbeidsplassen. Dersom ammefri fører til problemer eller ulemper for arbeidsgiver, er det arbeidsgivers ansvar å løse dette.»

I tillegg har svært mange tariffavtaler på sine arbeidsplasser som ytterligere forsterker dette budskapet og gir fri med lønn utover lovens minimum. Ikke én plass tas forbehold om at det ikke gjelder for helsepersonell, turnusarbeidere eller ensomme sjeler uten kolleger på arbeidsøkta si. Dette er imidlertid argumenter som føres overfor en del av dem som melder seg til sjefen og sine kolleger med sitt behov.

Vågale uttalelser

I oktober 2017 uttalte en seniorrådgiver hos fylkesmannen i Vestfold følgende til NRK : «Det er vel svært få som begynner å jobbe i løpet av de første seks månedene hvor det anbefales fullamming. Er det spesielle årsaker til at et barn må ha morsmelk så hyppig etter ettårsalder at mor må ha ammefri, så må det jo være spesielle helsemessige årsaker».

Nylig skrev to økonomer i SSB og en filosofistipendiat ved UIO i en kronikk i Aftenposten sine meninger om morsmelkas helsemessige betydning og betviler at amming er nødvendig i Norge i 2019. Dette må kunne sies å være nokså vågale uttalelser fra representanter fra embetsverket og statlige kompetansemiljøer.

Det er lovstridig å etterlyse «spesielle helsemessige årsaker» for å innvilge ammefri, og det er i strid med statlige anbefalinger om ernæring til barn å hevde at amming er betydningsløst. I tillegg er slike uttalelser ødeleggende for de kvinner som nå skal fremme krav til arbeidsgiver om å få «den fri hun trenger for å amme sitt barn».

Må møtes med åpne armer

Mens vi venter på evaluering og kanskje politisk omkamp om tredeling, må vi ta mors rett til ammefri på større alvor enn det vi ser nå. Skal vi som samfunn lykkes med å gjøre dette til et positivt trekk for likestillinga, må arbeidslivet ta varmt imot de ammende mødrene. Når mor melder behov for ammefri, må hun mottas av arbeidsgiver, statsansatte, kolleger og tillitsvalgte med ingenting annet enn åpne armer.

At mødre innen enkelte yrkesgrupper, arbeidstidsordninger eller stillingsstørrelser må avvikle amminga eller ta ut ulønna permisjon for å lykkes med den, kan neppe sies å være i tråd med likestillingsintensjonen med den nye tredelinga, eller å være det norske arbeidslivet verdig.