fbpx Mitt livs mareritt har gjort meg til en bedre sykepleier Hopp til hovedinnhold

Mitt livs mareritt har gjort meg til en bedre sykepleier

Tegning av en trist jente som skuer utover havet.

Livet er skjørt. Plutselig skjer det noe som snur livet på hodet. Noe som egentlig bare skjer andre, og ikke en selv. Men det skjedde meg. Og jeg lærte noe av det.

Jeg skal ta dere gjennom mitt livs verste mareritt og mine tanker om det som skjedde 30. august 2015. Det er først nå jeg synes det er greit å snakke om det. Og ved å dele det, kan det kanskje være til hjelp for andre.

Jeg hadde akkurat startet på mitt siste år på sykepleiestudiet og var i min første uke på medisinsk praksis. Jeg hadde vært veldig heldig med praksisplassen – på hjertemedisinsk sengepost. Jeg syntes det var svært spennende. Jeg startet i praksis en onsdag, så da var det tre dager med mye inntrykk før jeg kunne ta helg og samle tankene litt. Men det ble ikke slik. Det var helt andre ting som opptok tankene mine.

Det store sjokket

Søndag morgen, klokken ni, banket det på vinduet mitt. Hvem kunne det være? Jeg ventet ikke besøk. Utenfor sto tante og onkel som bodde cirka 2,5 times kjøretur fra meg. Jeg forsto straks at noe var galt. Klumpen i halsen vokste mens jeg kledde på meg og gikk til døren for å låse den opp.

'Pappa er død', sa tante. Det er alt jeg husker. 

Tante var alvorlig i blikket. Hun ba meg gå inn i stua og sette meg i sofaen. «Pappa er død», sa tante. Det er alt jeg husker. På dette tidspunktet bodde jeg sammen med en studievenninne som bråvåknet av hylet mitt. For det var nettopp det jeg gjorde, jeg hylte av skrekk, sorg og følelsen av urettferdighet. Dette skulle jo ikke skje meg og min familie? Pappa var både ung, aktiv og frisk.

Han var bonde og drev med melkekyr. Det å drive en gård er ikke bare en jobb, det er en livsstil. Det er mye kroppsarbeid, og gjennom lange dager og netter skapes et livsverk. Et livsverk min storebror jeg nøt godt av gjennom en trygg og flott oppvekst.

Praksis på hjertemedisin

Dessverre ble vår fantastiske pappa bare 51 år gammel. Jeg får fortsatt en stor klump i halsen og tårer i øynene når jeg tenker på ham. Det har gått tre år. Akutt hjertestans var konklusjonen fra legene. Jeg skal ikke gå nærmere inn på faren min. Jeg skal heller fortelle om opplevelsen jeg hadde rundt hendelsen og måten jeg ble møtt på i tiden etter den tragiske hendelsen. Motgangen hadde dessverre bare så vidt startet på dette tidspunktet.

Mandag, dagen etter dødsfallet, måtte jeg ringe skolen og fortelle hva som hadde hendt. Jeg sa at jeg ikke kunne møte i praksis de kommende dagene/ukene. Jeg syntes det var vanskelig å fortsette praksisen på hjertemedisinsk sengepost i og med at det nettopp var hjertestans pappa døde av. Heldigvis ble jeg møtt med medfølelse og omtanke på telefonen, og jeg ble trygg på at det ville ordne seg.

Jeg senket skuldrene og konsentrerte meg om det som var viktigst. Nemlig å tilbringe tid med mine nærmeste og planlegge en verdig og fin begravelse for pappa. Det var mye som skjedde i de påfølgende dagene, men jeg husker nesten ingenting. Det føles som om jeg befant meg i et svart tomrom.

Fra mørkt til mørkere

Onsdag, to dager etter telefonsamtalen med skolen, ringer vedkommende meg tilbake. «Vi har sett litt på det, og for at du skal få godkjent praksis, må du være tilbake innen mandag». Jeg opplevde det som å få et nytt slag i trynet Jeg som, for bare to dager siden, senket skuldrene og tenkte at dette ville ordne seg. Hun hadde jo sagt det …

Alt ble mørkt. Hvordan skulle jeg klare å komme tilbake i praksis allerede førstkommende mandag? Begravelsen skulle finne sted fredag, og jeg visste at dette kom til å bli en av de verste dagene i livet mitt. Hvordan skulle jeg klare å sette meg på båten og bussen tilbake til studiebyen seks timer hjemmefra? En blanding av frustrasjon og sinne bygget seg opp i meg. Jeg kan fremdeles ikke forstå hvordan skolen kunne mene at dette var den beste løsningen.

Vi lærer om tap og sorg. Likevel fikk jeg beskjed om å møte opp.

På studiet har vi utallige timer der vi lærer om empati, medfølelse og omsorg. Om hvordan man skal være et medmenneske for andre på best mulig måte. Vi lærer om tap og sorg og hvordan man kan reagere med sjokk. Likevel fikk jeg beskjed om å møte opp bare én uke etter dødsfallet til min kjære far som så brått ble tatt fra meg. Om jeg ikke møtte opp på praksis denne dagen, strøk jeg og måtte gå tredjeåret på nytt med kullet under meg. Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg og måtte bite tennene sammen.

Tvunget ut i praksis

Mandagen kom, og jeg møtte opp til praksis. Veilederen min visste hva som hadde hendt og var veldig forståelsesfull og empatisk. Jeg fikk ta flere små pauser om jeg trengte det, men hvor mange pauser kan man ta?

Absolutt alt minnet meg om pappa. Det kom inn flere pasienter med akutt hjertestans som hadde overlevd. Flere av dem var sinte fordi de hadde fått brukket et ribbein under HLR og hadde sterke smerter. Jeg forsto at de hadde det vondt, men jeg ble likevel sint og klarte ikke å uttrykke empati for disse pasientene. Jeg ønsket bare at det var min pappa som lå der – levende og med brukne ribbein.

Dagene i praksis var slitsomme. Jeg sov dårlig, spiste lite og besvimte flere ganger fordi påkjenningen ble for stor. Jeg prøvde å finne løsninger som gjorde at jeg fungerte bedre. Jeg spurte skolen om jeg kunne bruke sykedagene mine slik at jeg jobbet fire dager i uken fremfor fem. Dette ble jeg ikke møtt på.

I løpet av praksisen skulle vi jobbe én helg sammen med veileder. Jeg ba om å få jobbe flere helger og heller få fri noen dager midt i uka slik at jeg ikke fikk så mange dager på rad. På denne måten kunne jeg slappe litt av mellom slagene og, ikke minst, prøve å bearbeide det som hadde skjedd. Det fikk jeg ikke med begrunnelse at det var mindre læresituasjoner i helgene. Igjen var det bare å brette opp ermene og fortsette.

Både vondt og lærerikt

Tross all motgang og slitsomme dager kom jeg meg igjennom praksisen. Det ble en lærerik praksis, men også en periode jeg bare vil glemme.

Nå – tre år senere – ser jeg tilbake på dette som en del av min historie. Opplevelsen har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg tør påstå at jeg har kommet styrket ut av det, og jeg er stolt over at jeg kom meg gjennom både praksisperioden og sisteåret på sykepleien. Jeg ble uteksaminert i juni 2016 og er nå en stolt sykepleier. Det hadde jeg ikke trodd den fatale augustdagen i 2015. Men vi mennesket har en unik evne til å prestere når vi må.

Grunnen til at jeg ønsker å dele min historie er ikke for å få medlidenhet eller omtanke for det jeg har opplevd, men forhåpentligvis kan jeg nå ut til andre som har vært, eller havner i, en tilsvarende situasjon. Jeg vil bare si; at du kommer deg gjennom det. Det føles bare så uoverkommelig og vanskelig en stund.

 Jeg klarer å være i vanskelige samtaler med mine pasienter og deres pårørende. 

Jeg kom meg styrket ut av det, og nå klarer jeg å være i vanskelige samtaler med mine pasienter og deres pårørende når livet ikke går på skinner. Livet er hardt og brutalt, det kan jeg skrive under på!

Jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde. Det er en del av meg, og savnet vil for alltid være stort. Men det som er annerledes er at jeg nå klarer å tenke på de gode minnene og være takknemlig for alt jeg har gjemt i hjertet mitt.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse