Rusbehandling: Det må bli mye mer oppmerksomhet på samspillet med terapeuten

Et av prosjektene som er utført av Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling (ARA) ved Sørlandet sykehus, viser at mellom 10 og 60 prosent av de som starter i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), dropper ut før fullført behandling, ifølge forskningsartikkelen Hva hindrer unge voksne i å møte til rusbehandling? av Årseth, Torjussen og Johannessen.

Hensikten med studien til Årseth og medarbeidere var å få innsikt i hva som hindrer unge voksne i å møte og fullføre rusbehandling i privat døgninstitusjon.

Jeg jobber som kliniker og behandler i Helse Vest. Pasientene hos oss i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er i gjennomsnitt eldre enn informantene i studien, men grunnene til frafall fra rusbehandling er likevel ofte de samme.

LAR er en egen behandling i poliklinikk i TSB. I tillegg henviser vi våre pasienter til avrusning, stabilisering og døgnbehandling.

Årsaker til at de avbryter behandlingen

I forkant av henvisning er det alltid en diskusjon mellom pasienten og behandleren eller terapeuten om kost og nytte av behandlingen: «Tror de at dette kan være rett type behandling for dem? Hvor mange ganger tidligere har de vært i tilsvarende rusbehandling og brutt løpet? Hvorfor brøt de?»

Ja, hvorfor avbrøt de rusbehandlingen? Jeg opplever at dette spørsmålet, merkelig nok, har vært undervurdert i norsk rusbehandling. Pasientene har en sluttgjennomgang med rusbehandlingsstedet som ikke alltid oppleves som matnyttig, eller som en systematisk gjennomgang av behandlingsforløpet og hva som skjedde.

I klinisk praksis sammenfaller svarene med det studien viser:

• Pasienten mangler allianse med terapeuten (det viktigste).
• Behandlingsopplegget blir for vanskelig, og det blir ikke evaluert jevnlig og systematisk.
• Kartlegging av psykisk helse, kognisjon og somatisk helse samt hvordan pasienten fungerer i dagliglivet, er ikke blitt gjort grundig nok.
• Endring er vanskelig og overganger fra avrusning til rusbehandling innebærer nye rutiner, regler og det å bli kjent med nye behandlere.
• Livskriser før eller under rusbehandlingen gjør at pasienten ikke får ro og oppmerksomhet og har tankene sine andre steder.

Min erfaring fra klinisk praksis er at hvis pasienten har god relasjon til og opplever godt samarbeid med den som søker dem inn til behandling, får enkel og tilpasset informasjon, og om mulig får besøke institusjonen i forkant, blir det ikke så uforutsigbart og skremmende. Da møter de som oftest til behandling og er mer rustet til å klare å stå behandlingen ut.

Har de ikke en god allianse, er det ofte forgjeves.

Men, hvis de som da tar over stafettpinnen, altså terapeuter ved rusbehandlingsstedet, ikke følger opp med god og tilpasset informasjon, god relasjon og godt samarbeid med pasienten, er mye av rusbehandlingen bortkastet. Har de ikke en god allianse, er det ofte forgjeves.

I klinisk praksis ser vi også at det å velge behandlingssted sammen med pasienten, der opplegget passer deres funksjonsnivå, har mye å si for om de klarer å fullføre behandlingen.

Overganger fra et behandlingssted til et annet

Studien undersøkte overgangen mellom ARA og privat døgnbehandling og definerte det å droppe ut fra behandlingen som å slutte før den var fullført, men også si fra seg tilbudt plass og ikke møte til behandlingsstart. I klinisk praksis opplever vi frafallet fra avrusning og stabilisering som mye større enn frafallet fra rusbehandling.

Noen av grunnene er at overgangen fra avrusning og stabilisering til rusbehandling både involverer nye regler, rutiner og ansatte samt ulik praksis med bruk av tilleggsmedisiner, som blant annet beroligende medisiner.

Mange av våre pasienter har brukt disse medikamentene i årevis og orker ikke få disse seponert under avrusning og stabilisering, da de opplever at de fungerer bedre med dem.

Studien peker også på at de som avbryter behandlingen, har større sannsynlighet for blant annet reinnleggelser, dårligere fysisk og psykisk helse samt tilbakefall. Dette er veldig gjenkjennelig fra klinisk praksis. Ved avbrutt behandling er det ofte stor skuffelse hos pasienten selv med tanke på alle rundt som også blir berørt.

Da er veien til rusen lett for å dempe disse ubehagelige følelsene. Kroppen er også blitt avvent og mindre tolerant til rusmidler, så vi opplever ofte at pasientene blir innlagt på sykehuset med overdose eller forgiftning av rusmidler.

Tilbakemeldinger fra pasienten er viktig!

Studien avdekket hvor viktig samspillet er mellom behandleren og pasienten. I klinisk praksis ser vi også at behandlingssteder som systematisk følger med på hvordan pasienten har det under hele behandlingen og bruker tilbakemeldingsverktøy, har flere som fullfører: «Er vi på riktig vei i behandlingen eller er det noe du savner? Hvordan er forholdet ditt til behandleren?»

Manglende motivasjon er noe man kan plassere hos pasienten, mens manglende allianse eller samspill handler om behandlerne.

Da kan de ta temperaturen på behandlingen og endre hvis det er noe som ikke fungerer. Det er underlig at dette ikke er vanligere i norsk klinisk praksis når det i årevis har blitt gjort for andre pasientgrupper.

Det samme gjelder hvor mye vekt det er blitt lagt på motivasjon hos pasienten og ikke betydningen av hvor viktig samarbeidet med terapeuter er for behandlingen. Manglende motivasjon er noe man kan plassere hos pasienten, mens manglende allianse eller samspill handler om behandlerne.

Erfaringen fra klinisk praksis sammenfaller med studien

Vi må spørre hvorfor rusbehandlingen ikke virker. Delprosjektet i studien til Årseth og medarbeidere avdekket at 48 prosent av pasientene droppet ut i overgangene fra et behandlingssted til et annet, og at brukermedvirkning og et godt samspill mellom pasienten og behandleren var helt sentralt for å forhindre frafall.

Når pasientene blir aktivt involvert i hvor de ønsker behandling, får god og tilpasset informasjon om behandlingsstedet og god oppfølging i overgangene, kan man unngå at de blir usikre og får lite motivasjon, både i ventetiden og under behandlingen.

Slik involvering kan hindre frafall. Studien viser at kvaliteten på relasjonen mellom behandleren og pasienten er en av de viktigste indikatorene for utfallet av behandlingen, og det er også erfaringen vi ser i klinisk praksis.

Pasienter forteller oss ofte at de avbrøt behandlingen på grunn av dårlig relasjon med en eller flere terapeuter, eller at selve behandlingsopplegget ikke passet dem. Det er derfor viktig at det blir mye mer oppmerksomhet på samspillet, og at ikke grunnen til frafall alltid plasseres kun hos pasientene selv.