fbpx Hjemmesykepleien inviteres ikke bare inn i ­noens hjem, men inn i deres liv Hopp til hovedinnhold

Hjemmesykepleien inviteres ikke bare inn i ­noens hjem, men inn i deres liv

Bildet viser en grafisk montasje av et hus og blomster.
Å KOMME HJEM TIL FOLK: Vi vet at noe forventes i forbindelse med vår tilstedeværelse, men det er ikke godt å vite hva, siden det ikke er vi som bor der, skriver forfatteren. Illustrasjon: Monica Hilsen

Sykepleie i hjemmet fordrer en helt ­spesiell varsomhet. 

Det skjer noe med oss når vi trår over dørterskelen og går inn i noens hjem, enten vi er sykepleiere på hjemmebesøk eller ikke. Vi blir oppmerksomme på en annerledeshet, vi er ikke lenger hjemme hos oss selv.

Vi vet at noe forventes i forbindelse med vår tilstedeværelse, men det er ikke godt å vite hva, siden det ikke er vi som bor der. Vi er bare innom. En sykepleier som kommer hjem til en pasient, kommer med en kunnskap og et ønske om å hjelpe, men befinner seg i pasientens hjem og underlegges dermed pasientens grunnleggende livsvilkår.

Det første vi gjør, er kanskje å ta omgivelsene innover oss. Hvem er den unge jenta som arbeider med hesjer på det gamle bildet som henger på stueveggen? Under bildet henger det flere kort med barnetegninger og tekst fra barne-barn som savner bestemor og gleder seg til sommeren. På bordet ligger et uferdig kryssord, og ved siden av godstolen står det en søppelbøtte med masse snytepapir.

En strikkejakke henger pent over en stolrygg, og i det store stuevinduet står det tre planter med visne blader. Videre observasjoner kan gi sykepleieren tilgang til klinisk informasjon, selv uten å snakke med pasienten. Ut fra det en kan se og lukte på kjøkkenbenker, i skittentøyskurver, på toalettet eller på soverommet, kan man danne seg noen bilder. Orker pasienten å lage mat? Hvordan er hygienen? Hvordan fungerer magen?

Noen ganger er pasientens liv hjemme helt ulikt ens eget, og man opplever ting man ville vært forskånet for hvis man behandlet pasienten på en institusjon. Kanskje er vi hjemme hos noen og forventer angrep av skadedyr fordi pasienten bor i usannsynlig skitne omgivelser.

Kanskje er stanken av dyreekskrementer så sterk at vi nesten ikke orker å svelge vårt eget spytt når vi endelig kommer ut i frisk luft. Eller kanskje vi står til knærne i pasientens bløte avføring, og vi har ingen verdens ting å hjelpe med annet enn våre egne hender og vår egen oppfinnsomhet. Men om vi hadde vært forskånet fra slikt, ville vi også vært forskånet fra det som kan være fortellende om pasientens liv.

Hjemme er dessuten både pasienten og familien i en posisjon der de kan gi noe tilbake, og ikke bare passivt motta hjelp. I en institusjon er premissene annerledes. Der tildeles man et rom, pleiere, behandlinger og medisiner.

Hjemme er det noen ganger naturlig å tilby sykepleieren kaffe eller noe å spise, og selv om sykepleieren kanskje ikke alltid har anledning til å takke ja, føles det sikkert godt å i alle fall få by på noe. Og plutselig har kanskje ettermiddagskaffen åpnet opp for den vanskelige samtalen eller for en innsikt eller forståelse det ikke var muligheter for i institusjonen.

For pasienten blir et hjemmebesøk en dobbel utlevering. ­Både kropp og hjem blottstilles samtidig.

Cecilie Ann M. Markvoll

Denne nærheten kan skape en oversikt som gjør det lettere for sykepleieren å forstå sammenhenger mellom forbedring og forverring, men kommer man for nært, kan det være vanskelig å se klart. Det er en balansegang som noen ganger kan være utfordrende, og som sykepleieren må jobbe med hele tiden.

Når sykepleiere for første gang trår over en dørterskel og inn i et nytt hjem, til en ny pasient, er det som om også pasienten trår over en terskel i samme øyeblikk: terskelen for å motta hjelp og åpne hjemmet sitt. For sykepleieren er dette første møtet nok et oppdrag på dagens rute. For pasienten er det en livsomveltning som kan vekke noen tanker om livets forgjengelighet: Vi blir syke, vi blir gamle, og vi trenger hjelp.

Slikt fordrer en helt spesiell varsomhet fra sykepleieren. Grensene for hva som er hjem, og hva som er kjøtt og blod, går over i hverandre. Pusten vår sitter i veggene. Det er spor av oss på armlener, og gulvene knirker liksom i takt med leddene våre. Erfaringer veves inn i våre hjem slik som de veves inn i våre kropper.

Det vi vil vise frem, byr vi på, slik at det kan beundres. Det vi vil skjule, prøver vi å gjemme, slik at ingen kan få øye på det. For pasienten blir et hjemmebesøk en dobbel utlevering. Både kropp og hjem blottstilles samtidig. Det er sykepleierens oppgave å være oppmerksom på og ta vare på det såre som trer frem.

Man kommer nemlig ganske raskt nært innpå. Man innlemmes i noe som kanskje vanligvis er forbeholdt andre. Vi inviteres ikke bare inn i noens hjem, men inn i dennes liv. Og i noen tilfeller blir kanskje både pasienten og familien tryggere enn de ville ha vært om behandlingen hadde foregått på en institusjon?

Da blir det kanskje litt tryggere å være sykepleier også. Og trygghet er vel det som trengs mest når noen skal møte den aller største utryggheten hjemme: døden. Sykepleien som gis hjemme, inngår i pasientens hjem, i pasientens liv og noen ganger i pasientens død. Den gis i sorg, og den gis i glede, den gis i en overgitthet til livet, og den gis alltid, alltid med kjærlighet.

Hjemmesykepleien er den perfekte arenaen for helhetlig og profesjonell sykepleieutøvelse Forrige artikkel Sykepleie på avstand: – Jeg bruker fortsatt mitt kliniske skjønn Neste artikkel