Hvordan kan vi stoppe sykepleierflukten?

Det har vært en rekke innlegg på Sykepleien.no og i andre medier som beskriver bekymringsverdige forhold for studenter og sykepleiere. Dette har i ytterste konsekvens medført pasientskade, eller at sykepleiere har sluttet – enten på aktuelle arbeidssted eller også som student.

Det store problemet er at Norge trenger flere sykepleiere. Så hva vi kan gjøre for å unngå at sykepleiere slutter i yrket?

Vi trenger kvalitet i utdanningen

Først og fremst må det satses på studentene. Hvordan kan man etablere utdanningsløp som sikrer dem nødvendig kompetanse? De nasjonale retningslinjene for sykepleierutdanningen beskriver læringsutbytter som skal oppnås gjennom utdanningen. Her spesifiseres også utdanningens formål :

«Utdanningen skal sikre at kandidaten kan utøve sykepleie til pasienter med komplekse og sammensatte sykdomsbilder. Kandidaten skal kunne ta ansvar for å gjøre selvstendige, systematiske kliniske vurderinger, prioriteringer og beslutninger, samt kritisk vurdere effekten av sykepleie og behandling. Utdanningen skal bidra til at kandidaten utvikler gode ferdigheter i kommunikasjon, veiledning og samhandling. Kompetanse i kvalitets- og forbedringsarbeid skal bidra til å redusere uønskede hendelser og variasjon samt sikre pasient- og brukermedvirkning.»

Sykepleierutdanningen får kritikk

Læringsutbyttene legger vekt på ulike kompetanseområder som helse, sykdom og sykepleie, sykepleierprofesjon, etikk, kommunikasjon og samhandling. Og det legges vekt på vitenskapsteori og forskningsmetode, faglig ledelse, kvalitet og pasientsikkerhet, tjenesteutvikling og innovasjon, og teknologi og digital kompetanse. Studentene skal altså tilegne seg omfattende kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse innen en rekke områder. Er det mulig på tre år?

Retningslinjene har blitt kritisert for å være for detaljerte, men også for å være uspesifikk. Selve studieplanleggingen er tillagt den enkelte undervisningsinstitusjon. Hva betyr det? Blir utdanningene mer lik eller mer ulik nasjonalt?

Blir omtalt som virkelighetsfjern

Videre blir sykepleierutdanningen kritisert for å være virkelighetsfjern og inkompatibel med den kliniske praksisen, at lærere ikke er oppdatert og at det er for stor oppmerksomhet på akademisk læring. De nasjonale retningslinjene tilstreber å imøtekomme kritikken ved å påpeke at:

«Sykepleierutdanningen skal være praksisnær, profesjonsrettet og forskningsbasert og skal møte samfunnets krav om likeverdige og kunnskapsbaserte tjenester.»

Hvordan kan man legge til rette for det? Kombinasjonsstillinger presenteres som en løsning på lærernes oppdaterthet, mens rapporter viser til de mange utfordringene dette innebærer. Og hvordan kan vi løse utfordringene?

Undervisningsinstitusjonene stiller krav om akademisk kompetanse blant ansatte for å få etablert/opprettholdt sine studier. Hvordan ser man på balansen mellom professor, doktorgrads-, første- og lektorkompetanse? Bør man legge like mye vekt på klinisk kompetanse?

Vi trenger kvalitet i praksisstudiene

Praksis anses som en sentral del av sykepleierutdanningen. Forskning og rapporter viser til store kvalitetsutfordringer sett fra både studenters, veilederes, lederes og undervisningsinstitusjonsansattes perspektiv. En Nokut-rapport konkluderer med følgende:

«Det handler blant annet om økonomi og jus, praktisk, administrativ og byråkratisk tilrettelegging og tilgang/kvantitet, kvalitet og kontinuitet på praksisplassene. Det handler om læringsaktivitetenes og kunnskapens status, undervisernes kompetanse og tidsbruk. Det handler også om studiestruktur, koordinering/synkronisering av læringsaktivitetene, kapasitet, antall studenter, sikre samme læringsutbytte for alle studenter, samt kommunikasjon, samarbeid, fag/fagforståelse og forståelse av kunnskap og læring.»

Hvilke tiltak bør iverksettes for å sikre kvalitet i praksisstudiene?

Hverdagen kan komme som et sjokk

For den nyutdannede sykepleieren kan hverdagen komme som et sjokk. Kaja Husøy skrev i et blogginnlegg på Sykepleien.no i 2018 :

«Trygghet i utførelsen av sitt yrke handler ikke bare om hva en har lært i teorien, eller om man kan treffe en blodåre når man stikker. Det handler også om å møte mennesker der de er, skape trygghet, støtte og forklare på en måte som legger til rette for at pasienten best kan forklare sine symptomer og samarbeide med oss om best mulig behandling og tilheling av sykdom».

Husøy viser til en kollega som hun benyttet som en slags «mentor» for overføring av kunnskap og erfaring:

«Denne overføringen av kunnskap og erfaring kan kun foregå gjennom å jobbe sammen, observere hverandre og reflektere sammen med andre.»

Traineeprogram for nyutdannede sykepleiere

Et eksempel hvor dette er satt i et system er Eidsberg kommune som, sammen med Utviklingssenter for hjemmetjenester og sykehjem i Viken (tidligere Østfold), har etablert et traineeprogram for nyutdannede sykepleiere.

Nyutdannede sykepleiere ansettes i en 100 prosent fast stilling i en periode over to år, og de jobber ved ulike arbeidsplasser innad i kommunen. I tillegg ordnes praksisperioder utenfor kommunen. Traineesykepleier har en fast mentor under hele perioden, og oppfølging på de ulike avdelingene ivaretas også av veiledere med veilederkompetanse.

Et slikt systematisk og målrettet program sørger for at nyutdannede sykepleiere opplever en tettere oppfølging og at de blir ivaretatt i sin arbeidshverdag.

Fra novise til ekspert

Patricia Benner har presentert kompetanseutviklingen til sykepleiere som «fra novise til ekspert».

1. Novise : Sykepleier som kommer «rett fra skolebenken» med liten erfaring, eller sykepleier på nytt arbeidsområde.
2. Avansert nybegynner : Sykepleier som yter akseptabel arbeidsinnsats, men som fremdeles er avhengig av veiledning og retningslinjer for å kunne utøve og prioritere riktig.
3. Kompetent utøver :Sykepleier som har arbeidet innen samme felt i to til tre år. Han/hun kan planlegge mål og tiltak frem i tid og begrunne ut ifra en bevisst, abstrakt og analytisk vurdering.
4. Kyndig utøver : Sykepleier med relevant erfaring i tre til fem år som ikke lenger er bundet av regler og veiledning, men som kan se helheten i situasjoner og tar beslutninger ut ifra dette.
5. Ekspert : Sykepleier med relevant erfaring på minst fem år og som har en dyp og intuitiv forståelse for situasjoner, noe som gjør ham/henne rask og sikker i sine vurderinger.

Er det slik at vi i dag forventer ekspertkompetanse selv hos nyutdannede? Selv på nivå 2–3 i denne modellen kreves veiledning. Etter min mening bør alle – både studenter, nyutdannede og erfarne sykepleiere – repetere trinnene i modellen. Alle har vært nye en gang. Og det er tøft!

Nyutdannede trenger råd, veiledning og forståelse. Og ikke minst trenger de tilrettelegging slik at de kan få en mykere overgang til yrket.

Hvordan kan vi møte sykepleierne?

Politisk fokuseres det på «livslang læring», rekruttering til masterutdanning og på at veiledere skal ha formell veilederkompetanse.

Virkeligheten viser at de økonomiske rammene for å sende sykepleiere på kurs – selv ettdagskurs og for ikke da å snakke om kurs av flere ukers/års varighet – er utfordrende. Fagdager inndras. Driften må gå foran. De fleste sykepleiere jobber turnus. Turnus kan være skadelig for helsen, men hvordan etablere helsefremmende turnuser?

Sykepleiere har høy andel av belastningslidelser, yrkesskader og uførhet. Hvordan kan vi forebygge dette? Jobbtilfredshet er satt i sammenheng med at ansatte velger å fortsette i sin jobb. Hvordan jobber vi for å øke sykepleieres jobbtilfredshet?

Vi må tenke ut løsninger

Vi kjenner til utfordringene. Men nå må vi rette blikket mot løsningene. Sykepleierutdanningen må sikre studenter med novisens vurderings- og handlingskompetanse. De nyutdannede må sikres en trygg overgang til yrket, for eksempel med etablering av mentorordninger og kursing for å starte sin vei mot ekspert.

Videre må erfarne sykepleiere sikres arbeidsforhold som gjør at de ønsker å bli værende i yrket og at de er i stand til det.

Selvsagt finnes det en rekke faktorer i tillegg som er en årsak til at sykepleiere velger å slutte i yrket. Det finnes også flere faktorer som kan sørge for at de blir værende.

For å sikre sykepleiedekningen for fremtida, kreves innsats fra mange parter, for eksempel utdanningsinstitusjoner/-ansatte, ledere, helsepersonell, ulike foretak/institusjoner/avdelinger i primær- og spesialisthelsetjenestene og studenter. Politikere må ta sykepleiemangelen inn over seg, og de må planlegge langsiktig og helhetlig for å rekruttere og beholde sykepleiere.