– Det er også helse i ensomhet

Jeg ser snart ikke en dagsavis eller et tv-program, som ikke snakker varmt og medfølende om den forferdelige ensomheten som alle utvikler.

Først en viktig opplysning om ensomhet. I min studie forsket jeg på begrepet ensom. Der kom jeg frem til at ensomhet ikke er noe man pådrar seg. Ensomhet er med andre ord ikke noe en blir, men noe en har.

Lengsel i trengsel

Ensomhet er noe grunnleggende i ethvert menneske uavhengig av kultur. Det store spørsmålet er hvordan vi forholder oss til vår ensomhet. I denne koronatiden dukker ensomheten nærmere opp i oss. Svært ofte kan den oppleves som noe vondt, og ofte kan vi ikke engang sette ord på den. Ordene kan mangle for den dype forlatthet og indre hjemløshet vi kan oppleve.

For mange mennesker oppleves også ensomheten som noe skamfullt. Under normale omstendigheter har vi som mennesker en unik evne til å flykte fra den. Slik er det ikke nå. Vi møter ensomheten ansikt til ansikt så å si, altså vårt eget ansikt.

Vi har ikke lenger den mulighet til å oppsøke all verdens klubber og kafeer og å omgi oss med mennesker. Mennesker som vi ikke alltid kjenner noe fellesskap med. Dette vil jeg kalle lengsel i trengsel. Smerten og angsten for ensomheten kan også bli så sterk, at vi kan bli eksistensielt fremmede for oss selv.

Ensomhet som helse

I denne koronatiden har vi imidlertid en helt spesiell mulighet til å bli nærmere kjent med vår ensomhet, nettopp fordi vi ikke har våre vanlige fluktmuligheter. Det er derfor jeg mener det er på sin plass å gi noen ord om den gode og meningsfulle ensomhet som verken helsepersonell eller politikere synes å ha gitt ord til i denne tiden.

Ensomhet som lidelse og helse er i et dynamisk forhold til hverandre. I ensomhetens dybdestruktur er dette en kilde i våre liv. Denne kilden, eller ur følelsen om man vil, kan ses i sammenheng med vår søken etter det meningsfulle fellesskap. Denne søken kan dreie seg om så vel vårt liv på jorden og i vår omgang med andre mennesker, som i religiøs lengsel mot et fellesskap utenfor oss selv.

Ensomhet som helse innebærer at man «tåler» seg selv og andre. Vi gir et smil til mennesker vi møter på vei til butikken – et fellesskapssmil som viser hva vi har å stri med for tiden. Dette smilet tror jeg er uunnværlig.

Gleden ved å være alene

I ensomhet som helse erfarer og opplever vi gleden ved en god bok, vi lever oss inn i andres liv – gråter med dem og ler med dem. Reflekterer over dem. Vi utvikler en sympatisk vennlighet til andre mennesker gjennom bokens personer.

Jeg så på tv-programmet «Første date» her forleden. «Hvilke interesser har du?» spurte den mannlige daten. «Jeg har ingen interesser», svarte hun.  «Men hva interesser du deg for?», gjentok han. «Ja, jeg liker å ta selfier», svarte hun» «Selfier av deg selv?» spurte han. «Ja, jeg er nok en kjedelig person», svarte hun.

Men får den unge pene jenta noe fellesskap eller innsikt i seg selv gjennom å ta bilder av seg selv? Det var noe spesielt sårt ved denne samtalen.

Opplevelsen av ny innsikt

I ensomhet som helse fødes en innsikt om deg selv, en innsikt som kan bane veien for ømhet og kjærlighet til andre, for eksempel der ord i en tekst kan splintre deg til ny innsikt.

I ensomhet som helse kan den gode samtale føre til en større innsikt både for deg selv og den andre. Men den gode samtale tar tid, og tid er det vel kanskje for første gang på lang tid vi har nok av. Så hvorfor ikke sette av tid til en FaceTime-samtale med en god venn. 

I ensomhet som helse kan vi nå sette av tid til å lytte til den musikk som berører oss, tiden opphører og du er overlatt til for eksempel tonene fra Griegs «Morgenstemning», der du kan gjenkalle lukten fra villjordbærene i din barndoms sommer.

I ensomhet som helse kan du kjenne lukten fra en skogbunn – frisk og slumringsberusende søt. Eller om du ser et maleri som åpner opp for dunkle strømninger i deg.

Vi bør slentre mer

«Det er mye vi kan gjøre», har assisterende helsedirektør Espen Nakstad I Helsedirektoratet uttalt. Som for eksempel å gå tur.

De fleste jeg ser, der jeg bor, de løper tur. Det er som om dampen står ut fra dem. Men poenget, slik jeg ser det, er at om ensomhet skal bli helsebringende, bør man slentre mer. Bruke alle sine sanser som lukt, smak og hørsel i en stillhetens ettertanke. Det er ofte vi – i den slentrende gangen – også oppdager de gode ideene.

Det er kanskje i stillheten man i ensomhet utvikler større bevissthet, det vil si om man stopper opp og fastholder de indre bilder av det fortidig vakre i en framtidens fantasi. Det er kanskje nettopp i den stille ensomheten vi paradoksalt nok utvikler større forståelse for det gode fellesskapet.

Og er det noe vi har nok av i disse tider, er det vel både stillhet og tid. Vi har som aldri før mulighet til å bli kjent med vår helsebringende og eksistensielle ensomhet.