Selv om jeg ikke selv rammes av spesifikke arbeidsgiveres ufornuft, er saken utrolig provoserende. Fordi det handler om det å rekruttere og beholde ansatte i et utrolig viktig yrke. Det handler om å ivareta helsepersonell som innehar en kompetanse som trengs kontinuerlig – og spesielt i møtet med pandemien.

Det handler også om å vise de som har stått på som helter i denne perioden, respekt – for den innsatsen de har gjort, og for den funksjonen de skal fylle i tiden som kommer. 

Når jeg fremdeles får høre om sykepleiere som må gå i nødturnus, med kort varsel på vakter/ferieavvikling, arbeid annenhver helg, langvakter og økt andel ubekvemme vakter, tenker jeg at «noen» må ha gått av skaftet! 

Se for deg at firmaet du jobber for, rammes av en stor flom, som varer over dager og uker. Dag ut og dag inn, hverdag og helg, dag og natt, på overtid, stiller de ansatte opp og rydder, flytter, plasserer sandsekker og pumper ut vann.

Endelig en dag trekker vannet seg tilbake. Likevel forventes det at de ansatte stiller opp på de samme tidspunktene, men uten at de samme oppgavene må utføres. De settes i stedet til sine sedvanlige oppgaver. Vis meg det firmaet hvor dette hadde blitt akseptert uten ville protester …

Hva kommer det av at det tilsynelatende er greit å misbruke sykepleiere? Er det den eldgamle stereotypien om «å være kallet til yrket» som henger ved? Er det en idé om at dersom én slutter, kan en annen ta vedkommendes plass – fordi det er nok å ta av (noe det for så vidt ikke er)? 

Er det ingen som helst som reflekterer over at det å ta vare på de ansatte vil gi tilfredse medarbeidere, som blir i jobben, og som kanskje unngår sykmeldinger? Her finnes det rikelig med arbeidslivsforskning, om noen skulle være interessert …

Nå er det på tide med en sentral styring av sykepleierarbeidsplasser. Regjeringen burde nekte all bruk av såkalte nødturnuser! Med umiddelbar virkning. Det er ingen løsning å opprettholde disse med tanke på å løse køen som har hopet seg opp på grunn av nedstengingen.

Her må det penger på bordet. Mange er villige til å jobbe mer om de lønnes for strevet. Likevel er det nå slik at mange nå er utslitt. Pengene må derfor benyttes til å leie inn vikarer, til å kjøpe tjenester av det private, og eventuelt for å kompensere de som frivillig måtte ønske å jobbe mer.

Regjeringen burde være oppmerksomme på enkeltarbeidsgiveres utnyttelse av arbeidsgivers styringsrett. Dette vil sannsynligvis medføre at sykepleiere slutter i yrket, blir sykmeldte, og det vil kunne få konsekvenser for rekrutteringen. Det hjelper lite å opprette nye studieplasser dersom det ikke er sykepleiere igjen til å veilede studentene i praksis. 

Jeg henviser igjen til innlegget til Karen Brasetvik fra april (!!!): Vett og uvett fra arbeidsgivere i krisetider. 

Ta til vettet!

Selv jobber jeg på et hospice for voksne, alle personer over 18 år. Personene vi yter palliativ omsorg for, er oftest alvorlig syke og døende, der aktiv behandling for grunnsykdommen er avsluttet. Stort sett har disse menneskene en prognose på seks måneders overlevelse. Men noen lever lenger og andre kortere.

Disse menneskene har behov for avansert lindrende behandling, pleie og omsorg. Vårt fokus er personen i sentrum, og hans eller hennes familie. Vårt mål er å tilrettelegge for å gi en verdig død, der både pasient og pårørende er godt ivaretatt.

Likevel vil jeg understreke at det ikke handler om å avslutte et liv, men om å gi liv til dagene og fullføre et. Denne måten å tenke på og yte helhetlig omsorg på er kjernen i hospice-filosofien.

Etter at samhandlingsreformen trådte i kraft, fikk kommunene et større ansvar for å følge mer sammensatte behandlingsforløp, ansvar som tidligere ble ivaretatt i spesialisthelsetjenesten. Allerede før samhandlingsreformen trådte i kraft, var det store demografiske utfordringer med tanke på rett og nok kompetanse i kommunehelsetjenesten. Det er ikke til å stikke under stol at disse utfordringene har økt, og de blir neppe mindre de kommende årene.

Kommunene har etablert flere «palliative senger» og palliative avdelinger både på helsehus og sykehjem. Da jeg jobbet for vikarbyrå, jobbet jeg mange steder primært i kommunen, og i retrospekt er mitt generelle inntrykk at palliasjon har fått et økt fokus.

Likevel preges driften av lav bemanning og kompetansemangel, som igjen fører til usikkerhet blant de ansatte, og som påvirker pleien og omsorgen pasientene mottar. Når det er sagt, er et sted som virkelig har fått det til, den lindrende avdelingen på helsehuset i Tromsø!

Jeg mener det er urimelig at man i det palliative fagmiljøet, som er en relativt ny fagretning sett i lys av vitenskapens historie, kritiserer og krangler om hvorvidt det skal etableres et barnehospice. Et barnehospice er ikke nødvendigvis et sted der barnet skal dø, det er ment å være et supplement, et pusterom for barna og deres familier, et sted for å komme seg. Et sted der familien kan være sammen og samle krefter og få støtte.

Mange barn har alvorlige og dødelige sykdommer, men mange kan leve i flere år. Men palliasjon generelt kan også gis under kurativ behandling. I Norge i dag finnes det intet tilbud som ivaretar disse barna og deres familiers behov på en tilfredsstillende måte. Til tross for at det finnes ambulerende tjenester, hjemmesykehus og liknende, er det et poeng at foreldrene til barnet også har behov for avlastning. Eller at barnet blir akutt dårlig og trenger behandling på spesialistnivå.

Poenget mitt er at det er viktig å tilstrebe best mulig livskvalitet for alle involverte. Det finnes avlastningsordninger i kommunene, men igjen er utfordringen kompetanse innen barnepalliasjon i kommunehelsetjenesten. Samtidig er sykehusavdelingene fremdeles preget av et hierarki og kan for noen fremstå som sterilt og litt «kaldt».

Etableringen av et barnehospice i Kristiansand vil være en god begynnelse for å oppnå kompetansespredning og dele erfaringer med andre kommuner. Det vil heve fokuset og bidra til kompetanseutvikling. I tillegg tror jeg at et barnehospice vil være sentralt for videreutviklingen av utdanningen av helsepersonell i barnepalliasjon.

Jeg stiller meg undrende til at Norge henger langt etter, og motstanden mot barnehospice innad i det norske palliative fagmiljøet, når det er meget utbredt internasjonalt, særlig i Europa og USA. Etableringen av flere hospice og barnehospice vil styrke kvaliteten på helse- og omsorgstilbudet for alvorlig syke mennesker.

Sykepleiefaget overlapper med flere andre disipliner og utdanningsretninger; helt siden etableringen av sykepleie som egen vitenskap har det blitt diskutert hva definisjonen av sykepleie er. Siden sykepleie er en så bred vitenskap, tror jeg ikke man kommer til å oppnå enighet om dette.

Men på et barnehospice får man som sykepleier anvendt både kjerneverdiene og all fagkunnskapen: helhetlig omsorg for barnet og dets familie. Helse- og omsorgstjenesten, særlig i kommunene, vil være tjent med å etablere et barnehospice, flere hospice for voksne og ambulerende hospicetjenester som Fransiskushjelpen.

Det har aldri vært snakk om at barnehospice skal erstatte palliative avdelinger eller barneavdelinger. Filosofien, fagkunnskapen, omsorgen og tjenestene som ytes, er i en særposisjon, og et viktig supplement for barn og deres familier.

Kan ikke vi som jobber med palliasjon og barn, samarbeide fremfor å kritisere og motarbeide hverandre? Det er nødvendig å ha både en pasientrettet tilnærming og et sykdomssentrert perspektiv i behandlingen av alvorlig syke og døende. Jeg tror at dersom vi hadde samarbeidet bedre, ville også helse- og omsorgstjenestene blitt bedre.

Samarbeid er nøkkelen til suksess!

Sosial distansering fører med seg en ensomhet. Først og fremst for dem som ikke har nær familie rundt seg, men som kanskje har et stort vennenettverk som de nå ikke kan møte gjennom aktiviteter de vanligvis er en del av.

Eldre mennesker får ikke besøk av sine barn og barnebarn fordi de er glad i dem og vil beskytte dem. Det er en fattig trøst når ensomheten kjennes overveldende. Og det er mange barn som ikke har det så godt i egne hjem og som har funnet trygghet og tilhørighet på skolen eller i andres hjem. De har ikke hatt et trygt sted å gå til.

Foto: Mostphotos

Å møte døden alene

Det som likevel har satt de dypeste sporene i meg, er de pasientene som har vært syke over tid og som til slutt har endt sitt liv på sykehuset alene og uten å ha fått tatt farvel med sine nærmeste. Å dø alene må være en utrolig ensom opplevelse. 

Her hjemme, og vanligvis i Italia også, er vi vant med at pasienten har sine nærmeste rundt seg og at vi bare kan legge til rette for at de får en så fin tid som mulig mot slutten. Da vi var i Bergamo, måtte vi prøve å fylle den rollen – mot slutten av pasientens liv – vel vitende om at vi ikke kunne erstatte behovet for å ha sine nærmeste rundt seg. Det ble aldri bli en fullverdig erstatning, men likevel det var verdifullt.

Et nytt perspektiv

Hvis det skal komme noe godt ut av denne pandemien, som har rystet oss alle langt inni sjela og tvunget oss til å se på verden med et nytt perspektiv, så håper jeg vi ser hva som er viktigst i livet og hele veien frem til døden. Jeg håper vi setter større pris på de enkle og nære tingene i livet, som å være sammen, kunne klemme og dele opplevelser. 

Vi har heldigvis sett mange gode eksempler på kreative løsninger på nærhet de siste ukene. For meg er det selve beviset på at vi mennesker har et stort potensial til å finne gode løsninger og muligheter når vi ikke fyller hodet med tanker om hva somikke er mulig.

Det forteller også noe om behovet vi mennesker har for å komme sammen og kjenne oss nær hverandre. Det å stoppe helt opp og bare vente til det blir stille, har for mange gitt en ro og en klarhet i hva som egentlig betyr noe her i livet. Det håper jeg vi tar med oss videre når verden skal bli, kanskje ikke helt den samme som, men tilnærmet, som før – på en ny måte. 

Et viktig fellesskap

En stund tenkte jeg at 2020 kom til å bli ensomhetens år, men kanskje det i stedet kan bli året da vi fant nye veier mot fellesskap og da vi lærte å sette pris på det å kunne være sammen?

Vi har i alle fall lært at ingen kan klare alt alene. Vi er avhengig av å jobbe sammen for å redde oss selv.