– Jeg vil ha mer i lønn – nå!

Som sykepleier kjenner jeg meg ekstra urettferdig behandlet i disse dager. Innsatsen min berømmes så å si hver dag, men tiltak for å rekruttere flere sykepleierkolleger, eller holde på dem vi allerede har, iverksettes ikke av den grunn. Hvorfor ikke? 

Hva må til for at sykepleiernes røst skal bli hørt og tatt på alvor en gang for alle? Er ikke en global pandemi nok?

Tydeligvis ikke.

Jeg blir helt enkelt motløs.

En vedvarende kamp

Sykepleiernes rettigheter har vært – og er fremdeles – en kamp. Den har pågått i flere tiår.

Den pågående pandemien verden står ovenfor bærer ikke mye godt med seg. Mennesker permitteres og mister jobbene sine. Folk isoleres og kjenner på ensomhet og frykt. Og mennesker dør. Jeg ser derimot at befolkningen har åpnet øynene sine for den innsatsen som gjøres i frontlinjen av sykepleierne, og befolkningen takker for den jobben vi gjør. Det setter jeg stor pris på.

Mye smuss på jobb

Det befolkningen for øvrig ikke vet, er at mine sykepleierkolleger og jeg legger ned et betydelig stykke arbeid hver eneste dag. Smitte er ikke nytt for oss.

Vi risikerer å bli syke hver dag i møte med andre mennesker med sykdommer av ulik karakter. Ofte jobber vi i sykehusbygg som ikke er modernisert hvorpå planløsninger jobber mot oss. Det er gjerne gamle bygg som ikke er bygd for dagens krav og sykdomsbilde. Men får vi smitterisiko-tillegg? Dessverre ikke. 

Rørleggere får smusstillegg for tredjegangshåndtering av avfallsstoffer. Men vi som er sykepleiere, og som står i førstegangshåndteringen, ser ikke én krone av tillegget. Hvorfor? Lista er lang. Slim, spy, avføring og blod er vel også avfallsstoffer? Vold og trusler kan også være en del av vår hverdag. Jeg hadde håpet dette ble tatt mer på alvor.

På stedet hvil

Ulempetilleggene for å jobbe kveld, natt og helg har også stått på stedet hvil i lang tid. Prisene ellers i marked har økt betraktelig, og man får ikke lenger kjøpt like mye for disse tilleggene som man en gang gjorde.

Ulempetilleggene skal kompensere for at familielivet og det sosiale livet blir skadelidende som følge av turnusarbeid.

Forskning viser at turnusarbeid på natt er skadelig for helsa. Blant annet har kvinner større risiko for å utvikle brystkreft. Hjertesykdom, fordøyelsesbesvær og søvnforstyrrelser er andre eksempler på helseskader man utsetter seg for som følge av nattarbeid. Som sykepleier ofrer man med andre ord mye av egen helse og eget liv. Og ikke minst andres helse og andres liv.

Får ikke flere stillinger

I tillegg til alt dette kommer regjeringen til stadighet med nye pålegg, visstnok, for å effektivisere helsevesenet. Likevel blir det ikke bevilget flere stillinger slik at man har ressurser nok til å utføre alle de lovpålagte oppgavene.

De som allerede er på jobb, må bare sette opp tempoet litt mer. For døgnet får jo ikke akkurat flere timer. Og de sykepleiefaglige irrelevante arbeidsoppgavene vi til daglig utfører – som å vaske og re senger – forsvinner heller ikke. Men hva gjør vel det? Vi skal jo spare penger. Og vi skal være effektive samtidig.

Jeg spør meg selv – var det virkelig dette jeg tok en treårig bachelorgrad for? Og andre kolleger en femårig mastergrad?

Vi er ikke supermennesker

Med dette sagt, skal jeg komme frem til poenget mitt:

Gi sykepleierne det lønnsløftet de sårt trenger og fortjener! 

Dersom tiltak ikke iverksettes snarlig, er jeg redd for konsekvensene. Jeg er redd vi – sykepleiere – rett og slett ikke klarer å stå i jobbene våre lengre.

Hvilket supermenneske klarer en slik daglig fysiske og psykisk belastningen i lengden? Og hva gjør vi når sykepleierne slutter? Klokka tikker. Og jeg er skremt.