– Lysglimt i skoleåret 2020: Sykepleierveilederne våre

2020 har vært et tungt år. Vi i studentpolitikken har brukt mye tid og krefter på å kjempe for studentenes rettigheter, som av en eller annen grunn faller utenfor på alle områder i år. Det skal holde hardt, men jeg skal prøve å ikke skrive om akkurat det nå.

Tøft år, men likevel med lysglimt

For det er ikke bare for oss studenter at 2020 har vært tøft. Jeg tviler på at det er mange som har synes dette har vært spesielt moro, men vi har jo en tendens til å fokusere på oss selv. Og det er helt greit, syns jeg. I alle fall innimellom, og om jeg skulle velge et tidspunkt hadde jeg valgt i år. Likevel har skoleåret medført flere lysglimt – i form av mennesker: De dyktige sykepleierveilederne våre. Derfor er det de jeg skal skrive om nå.

Hadde byttet betaling mot veileder

I starten av denne nye tilværelsen var jeg en av studentene som lot skolen plassere meg i betalt arbeid uten veileder. La meg bare få understreke at jeg som student ville byttet betaling mot en veileder på flekken, det var bare ikke et alternativ. Grunnen til dette er at vi som studenter er i praksis for å lære konkrete kunnskaper og ferdigheter. Når en ikke er plassert et relevant sted og følges opp og vurderes kontinuerlig er det ingenting som tilsier at en skal klare å oppnå disse. Som vanlig arbeidstaker gjennom sommeren på min faste sommerjobb på Haukeland universitetssjukehus, får jeg derimot lønn. Der er jeg ikke sendt fra skolen for å lære.

Svært bekymret for gjennomføringen av utdanningen

Med store forventninger til hvordan jeg skulle ta igjen det tapte fra før sommeren, dro jeg tilbake til skolebenken ved Oslomet i august. Det var tid for å starte mitt tredje og siste år, og det skulle starte med medisinsk praksis. Umiddelbart ble jeg – som mange andre studenter – svært bekymret for hvordan vi skulle gjennomføre det siste året av den livsviktige utdanningen vår.

Det jeg trenger i en veileder

Her kommer første eksempel på et prakteksemplar av en veileder: Malin.

Malin var skoleveileder for meg og fire andre i min gruppe. Det var hun som var sendt fra skolen for å få oss gjennom praksisperioden. Malin skulle veilede oss i oppgaveskriving, loggskriving, refleksjoner og læringsutbytter. Dette gjorde hun altså – eksemplarisk attpåtil – men det er ikke bare dette som gjør Malin til en glimrende veileder. Malin hørte på alle bekymringer. Hun lot oss – en heller pratsom praksisgruppe – skravle når det oppsto digresjoner, og hun deltok velvillig i prat om alt mellom himmel og jord, og trøstet når det hadde oppstått vanskelige ting i praksis. DET er det jeg trenger i en veileder: La meg være menneske.

Viser oss hvordan vi skal være menneske og sykepleier

Neste veileder ut: Ida.

Ida har jeg foreløpig møtt én gang – men jeg har bestemt meg. Jeg liker Ida, og her er hvorfor:
«Alle har «ting» som skjer i livet. Noen ganger skjer «ting» på dumme tidspunkt. Plutselig skjer «ting» når du skal lese til eksamen. Fortell meg om du har «ting» i livet ditt, så kan vi tilrettelegge for at det skal gå bra likevel.», sa hun.

Igjen – Ida lar oss være mennesker. Det er en nydelig kvalitet i et menneske, og en utmerket kvalitet i en sykepleier. Takk Ida, for at du viser oss hvordan vi skal være begge deler.

Tilstreb å være et lysglimt for studentene dine

Og viktigst; dette er bare mine personlige erfaringer, og overhodet ikke de eneste positive møtene jeg har hatt gjennom min utdanning. Kjenner du deg igjen i noen av beskrivelsene av veilederne mine blir jeg kjempeglad. Ta skrytet til deg! Hvis ikke: Tilstreb å være et lysglimt for studentene dine, så skal vi prøve på det samme.