– Masterutdanning representerer en systematisk kompetansebygging

I tråd med endringer i befolkningen, teknologiske og medisinske nyvinninger, og samtidig et stramt helsebudsjett er det behov for nye måter å organisere helsetjenestene på. Sykepleierrollen og masterutdanning av sykepleiere er omdiskutert. All utdanning bør etter min mening innebære økt kompetanse og derigjennom økt kvalitet og effektivitet. Jeg snakker med sykepleiere og annet helsepersonell i mange ulike sammenhenger. Som kollega, lærer, forsker, redaktør, forfatter, medlem i fylkesstyret i Norsk Sykepleierforbund (NSF) Viken, leder av lokalgruppen for Anestesisykepleierne NSF Østfold, medlem i landsstyret Anestesisykepleierne NSF og kona til en anestesisykepleier. Utdanning av sykepleiere og spesialsykepleiere er tema i mange sammenhenger. Det har fått meg til å reflektere over hva det er mulig å lære i en grunnutdanning i sykepleie, og hva en masterutdanning vil tilføre.

Hva skal studentene lære på bachelor?

Vi fant ut i en studie (onlinelibrary.wiley.com) at sykepleiere og vernepleiere i både kommune- og spesialisthelsetjenesten mener at studenter bør lære et stort spekter av tekniske ferdigheter «på skolen», mens de skal få mengdetreningen i praksis. Samtidig vet vi at det er store utfordringer i praksisfeltet, både med hensyn til veiledning og veilederkompetanse og det faktum at skolene tar opp stadig større kull av sykepleierstudenter. Dette medfører igjen et behov for å tenke alternativt ved gjennomføring av praksisstudier.

I de nye retningslinjene for sykepleierutdanning (lovdata.no) er det lagt mer vekt på faglig ledelse, kvalitet, pasientsikkerhet, tjenesteutvikling/innovasjon og teknologi/digital kompetanse enn i den gamle rammeplanen. Dette har medført spørsmål som: «Hva skal ut av sykepleierutdanningen?».

Nasjonale retningslinjer

Til nå har vi to vedtatte forskrifter innenfor sykepleie: Nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning og nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie. Forskjellen ligger selvsagt i at det er to ulike nivåer i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk, som beskriver læringsutbyttene på de ulike nivåene. Men hva betyr dette?

I Nasjonalt Kvalifikasjonsrammeverk (PDF, nokut.no) for livslang læring kan vi lese at: «De ulike nivåene skal representere en progresjon, selv om ikke alle nivåer vil forutsette at forrige nivå er nådd. Progresjonen skal beskrive en stigende grad av kompleksitet. Dette gjelder selve kunnskapen, ferdigheten, situasjonen den skal anvendes i, og forventningene til selvstendighet, analyse, vurdering og nyskapning hos den som anvender kunnskapen og ferdighetene».

Et lite eksempel:

På bachelor er læringsutbytter at kandidaten

• kan anvende faglig kunnskap om helse og sykdom for å systematisk observere, vurdere, beslutte, iverksette og dokumentere hensiktsmessige sykepleietiltak, samt evaluere effekten av disse og justere ved behov

• kan anvende faglig kunnskap for å initiere og bidra til tverrfaglig, tverrprofesjonell og tverrsektoriell samhandling for å sikre et koordinert, helhetlig og sammenhengende behandlingsforløp på tvers av virksomheter og nivåer
  
  eller
   
• har kunnskap om teknologi og digitale løsninger i helsetjenesten

På master er læringsutbytter at kandidaten

• kan gjennomføre systematiske og sykepleiefaglige relevante undersøkelser og vurdere helsetilstanden til pasienter
• kan identifisere, vurdere og analysere tegn til endring i pasientens helsetilstand og gjøre kvalifiserte vurderinger, føre faglige resonnement i bedømmingen av helsetilstanden og iverksette relevante sykepleiefaglige tiltak
• kan analysere sammensatte og komplekse pasientsituasjoner for å kunne planlegge og gjennomføre helhetlig sykepleie, sikre nødvendig helsehjelp og foreslå oppfølgingstiltak i samarbeid med andre faggrupper
  
  eller
   
• kan vurdere og bidra til at implementering av velferdsteknologi er faglig forsvarlig og til forsvarlig bruk av medisinsk teknisk utstyr i samarbeid med pasient og pårørende

Hva bidrar masterutdanning til?

I en studie publisert i Sykepleien Forskning i 2017 om hva mastergradskompetanse kan bidra med i klinisk praksis er noe av konklusjonen at det på mastergradsnivå forventes at språk og evne til kritisk tenkning videreutvikles, integreres i profesjonskunnskapen og yrkesutøvelsen, og avspeiles i måten man fremtrer og samhandler på. Det vises til en forventning om at spesialsykepleiere med en mastergrad vil ha større forutsetninger for å bidra til å etablere kunnskapsbasert praksis.

Vi begynner å få innblikk i hva sykepleierne selv opplever etter gjennomført masterstudium. Jan-Eilert Pedersen skrev i 2019 i Sykepleien: «Vi har minimum masterutdanning; det vil si fem års universitetsutdannelse. Vi er ikke «mini-leger» som enkelte hevder. Vi er «maksi-sykepleiere» og et bedre tilbud enn i dag».

Mange sammenlikner master i sykepleie med de internasjonale «nurse practitioners», hvor det finnes flere studier som viser positive effekter av en slik utdanning (ncbi.nlm.nih.gov) utover grunnutdanning, blant annet på liggetid i sykehus, redusert dødelighet, redusert ventetid, og økt pasienttilfredshet.

Motsetninger i beskrivelse av behovet

En diskusjon er selvsagt også om det skal være videre- eller masterutdanning for spesialsykepleiere, og hva masternivået tilfører som ikke oppnås gjennom videreutdanning (dagens medisin.no). 

Her tenker jeg at både helseforetak og direktorat/departement – for eksempel kunnskapsdepartementet og helsedirektoratet – synliggjør en motsetning: De vil ha læringsutbytter på masternivå. Likevel vil de at utdanningene skal være mulig å avbryte før, og at disse sykepleierne likevel skal få samme lønnsøkning og stilling som de med tidligere videreutdanning … Forstå det den som kan?

Kunnskapsbasert sykepleie for fremtiden

Kunnskapsbasert praksis inkluderer både erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap i tillegg til pasientperspektivet. Vi skal ikke nedsnakke kompetansen til sykepleiere med mange års erfaring. Men det er begrenset hva man kan presse inn i en grunnutdanning på tre år. Master i sykepleie er en progresjon, som gir økt kompetanse i mer komplekse situasjoner og det øker selvstendigheten og evnen til analyse, vurdering og nyskapning. Masterutdanning representerer en systematisk kompetansebygging.

Pasientene er flere, sykere, med mer komplekse sykdomsbilder og behandlingsbehov enn tidligere. Liggetiden i sykehus går stadig ned, og de sykeste befinner seg nå også i kommunehelsetjenesten. Ny teknologi introduseres. Budsjettene er stramme, og det er behov for prioritering av ressurser. Master i sykepleie er i tråd med de økte utfordringene – selvsagt i tillegg til en totalvurdering av kompetanse og kompetansebehov for mest hensiktsmessig oppgavefordeling blant helsepersonell.