fbpx Søk og arkiv | Sykepleien Hopp til hovedinnhold
– Hver overdose har en historie

Heldigvis har jeg ikke opplevd å miste noen i overdose. Derimot jeg har vokst opp med en heroinavhengig mor. Mitt budskap er at rusavhengighet kan ramme hvem som helst, skriver sykepleieren.

 

– Kompetanse er viktig for pasientens verdighet

Det er på høy tid at skjermede enheter på akuttpsykiatriske enheter anerkjennes som intensiv hjelp og avanserte tjenester. Og det bør være tydelige krav om behandling av høy kvalitet, med høy kompetanse og gode strukturelle betingelser, skriver Kai Øivind Brenden.

– En vanskelig situasjon har blitt enda vanskeligere

Siden mars har Norge vært stengt som et samfunn. Det har hatt stor innvirkning på de tjenestene vi representerer og de menneskene vi er satt til å hjelpe, skriver Nordaunet, Steen og Rolland i NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus.

Sykehuset Østfold på Kalnes.
– Sykehuset Østfold er fortsatt helt rå på deltid

Tross stor sykepleiermangel, holder Sykehuset Østfold sine sykepleiere fortsatt i deltidsstillinger. Og nå går de sågar rettens vei for å hindre at sykepleiere skal få full stilling på sin arbeidsplass, skriver Karen Brasetvik.

– Krisen rammer skjevt

Rebellisme eller motstand oppstår ikke i et vakuum. Og at Black lives matter-bevegelsen gjenoppblomstret under – nettopp – covid-19 pandemien, er nok ikke en tilfeldighet, skriver Martine Andersen Olimb.

– Det er ingen nærhet med hansker

Det er mars og en ny dag på sykehjemmet. På denne avdelingen bor 24 personer med demens. Bak lukkede dører sitter de, helt uvitende om hvilken samfunnssituasjon vi befinner oss i.

Fra infeksjonsmedisinsk avdeling, Ullevål universitetssykehus. Avdelingssykepleier Bente Teigmo og fagsykepleier Malin Jørgensen.
– Økende smitte bør gi økt bekymring

– Vi trenger fortsatt hjelp fra befolkningen til å opprettholde kapasitet slik at alle er sikret best mulig behandling, skriver Kenneth Sandmo Grip.

– Vi veileder for pasientens skyld

Veiledning av studenter får en del oppmerksomhet for tiden. Og bra er det! Jeg tenker at det viktigste med veiledning er at den er til det beste for pasienten.

Sykepleien har blant annet publisert et innlegg som etterspør hvor «praksispengene» blir av i sykehusenes budsjett. 

Utfordringer med veiledning

Kolleger av meg fikk 26. august publisert en fagartikkel om behovet for nytenkning med hensyn til praksisplasser etter implementering av nye retningslinjer for sykepleierutdanningen. En annen fagartikkel viser til et prosjekt med kombinasjonsstillinger som viser at tettere samarbeid mellom universitet og sykehus gir bedre praksisstudier. Likevel «strander» mye av praksis på at studentene skal ha og trenger veiledede praksisstudier.

Det vises til mange utfordringer med veiledning.

Både forskning, mine egne erfaringer og erfaringer jeg har fått kjennskap til, viser at det er mange utfordringer med veiledning. Jeg tenker at det viktigste med veiledning er at den er til det beste for pasienten.

Flere studier konkluderer likt

Vi har gjennomført en liten studie med intervjuer av studenter. Studentene beskrev utfordringer knyttet til veiledning, både med tanke på forberedthet, motivasjon til å være veileder, tid til veiledning og hva veiledning bør inneholde. Flere liknende studier er publisert, og de fleste konkluderer likt.

Ifølge de nasjonale retningslinjene for sykepleierutdanning skal det etableres avtaler mellom utdanningsinstitusjon og praksissted: «Avtalen skal legge til rette for at veileder har kjennskap til utdanningen og lærer ved utdanningsinstitusjon har kjennskap til praksisstedet». Videre står det at «utdanningsinstitusjonen skal tilby opplæring i veiledning og partene skal samarbeide om plan for gjennomføring av veiledningsopplæring».

Sykepleiere er presset

Jeg vet at alle sykepleiere er presset. Pasientene er flere, eldre og sykere. Tilgjengelig tid er kortere, og antall ansatte er færre. Jeg hører stadig om veiledere som er «lei» og som ikke orker å «ha studenter».

Jeg har full forståelse for at alle kravene i helsetjenesten er utmattende. 

Hvis alle har denne innstillingen vil det jo medføre at studentene ikke får nødvendig veiledning i praksis. Det kan føre til at deres kompetanse ikke kan imøtekomme de krav som stilles i helsetjenesten. Og det vil, i siste instans, gå ut over pasienten. Samtidig har jeg full forståelse for at alle kravene i helsetjenesten er utmattende. 

Hvordan kan dette løses?

  1. Bevilgende myndigheter må innse at det koster penger å: a) sikre veiledningskompetanse. Det må frikjøp til for å kunne delta på opplæring, b) sikre nok ansatte på jobb, slik at veileder faktisk kan avse tid til å veilede og reflektere, c) planlegge og opprette veilederopplæring (+++). Så hadde det ikke skadet med et økonomisk insentiv for dem som veileder ala den som tilbys andre steder (blant annet lærerutdanningen).
     
  2. Vi kan løse det med kombinasjonsstillinger. Samtidig vet vi at det er en rekke utfordringer for dem som innehar slike stillinger. Blant annet ved å ha to arbeidsgivere som kjemper for å få innfridd sine behov med hensyn til tilhørighet, oversikt og så videre. Det nevnte prosjektet over tenker jeg at noe av suksesskriteriet var at de som hadde kombinasjonsstilling var fullt ansatt ved universitetet. 
     
  3. Andre tiltak kan, blant annet, være «gruppeveiledning» – at studentene går sammen to og to.

Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning utlyser i disse dager ut midler med tanke på flere og bedre praksisplasser for sykepleierstudenter i kommunehelsetjenesten. Å finne «fasit» vil ta tid. I mellomtiden håper jeg at alle dere som veileder husker på at dere veileder for pasientens skyld!

Tusen takk! 

Fra koronakrise til hverdag: – Hvor går vi nå?

Jeg hører ofte på Eminems «Lose yourself» når jeg jogger. Teksten minner meg på mulighetene som må gripes. Koronakrisen gir utrygghet, men også muligheter. La oss «capture it» og benytte muligheten, skriver Lill Sverresdatter Larsen.

– Hvilken tryllestav bruker legene? Den vil jeg låne

Det er satt av 1,6 milliarder kroner til å styrke fastlegeordningen enda helseministeren har uttalt at det haster mest å bøte på sykepleiermangelen. Jeg er jeg nysgjerrig på hvilken strategi legene har brukt for å nå frem, skriver Mildrid Haugrønning Søndbø.

– Vi er viktige rollemodeller

Det er viktig at befolkningen har tiltro til dem som yter helsehjelp. Om vi selv ikke etterlever de pålegg og anbefalingene myndighetene kommer med, vil våre omgivelser tenke at det ikke er så farlig, skriver Line Marie Birkelid.

Bildet viser studenter i praksis som står med en væskepose over ei seng
– Kjære medstudenter: Vi ser dere

– Vi trenger at sykepleierstudentene kommer seg gjennom studiet. Slik situasjonen er nå, vil ikke dette gå, skriver Edel Marlèn Taraldsen.

Kan vi håpe på et veiskille i norsk helsevesen?

Sykehuset Østfolds direktør Hege Gjessing medgir at det nye sykehuset på Kalnes er for trangt og minst 20 prosent for lite. Hun mener man burde ha lyttet mer til de ansatte. Er vi på vei til å få helseforetak og direktører som våger å innrømme feil?

Norsk Sykepleierforbund, Østfold, skrev følgende i et Facebook-innlegg den 30. juni 2020:

«Det nye sykehuset på Kalnes som østfoldingene måtte vente på i flere tiår, er for lite, for upraktisk og for knapt bemannet. Det viser en fersk rapport som har evaluert sykehusutbyggingen og erfaringene med å drifte Norges nyeste sykehus. – De ansattehadde rett hele tiden, sier Sykehuset Østfolds direktør Hege Gjessing. Det er kostbart, men helt nødvendig lærdom at myndigheter, sykehusutbyggere og arbeidsgivere lærer både å lytte til de ansatte og ta deres innspill og innvendinger på alvor.»

Innlegget var en kommentar til en artikkel som ble publisert på NRK.no samme dag.

Sykehuset Kalnes ble åpnet i 2015. Allerede flere år før åpningen varslet ansatte – det vil si fagfolk ved sykehuset – at det nye sykehuset ble planlagt for lite. Etter åpningen av sykehuset i 2015 mente helseminister Bent Høie at sykehuset Kalnes kunne være et foregangssykehus som Norge kunne lære av ved senere sykehusutbygginger.

Man skulle ha hørt på de ansatte.

Nå ser vi altså hva dagens administrerende direktør Gjessing, ved sykehuset i Østfold, våger å si etter evalueringen. Sykehuset er for trangt, og det er minst 20 prosent for lite. Man skulle ha hørt på de ansatte mye mer, for de hadde rett hele tiden.

At en direktør i et helseforetak går offentlig ut og medgir at de tok feil, det er ikke hverdagskost, nei. Langt mindre er det hverdagskost at en direktør virkelig sier at de ansatte burde ha blitt lyttet til. Da er det også betimelig å påpeke at Gjessing ikke var direktør for sykehuset i Østfold da det ble bygget. Direktør på den tid var Just Ebbesen som nå har ansvaret for byggingen av det nye Oslo universitetssykehus.

Er ikke det et faktum som bør få varselklokker til å ringe hos våre folkevalgte politikere på Storting og i regjering?

Er det lov å håpe at uttalelsene nå er første skritt på veien mot et norsk helsevesen som atter vil sette kvalitet for pasientene i sentrum og gode arbeidsforhold for helsefaglig personell først? For hva innebærer de siste årenes effektivisering? Foruten rovdrift på helsepersonell, er de siste årenes helseledelse synonymt med systemer med masse sjekklister som skal krysses av så ingen får ansvar? Det er krysset ut, så da har man gjort sitt. 

Kvalitet kommer fra kunnskap og kompetanse.

Men kvalitet kommer fra kunnskap og kompetanse. Det medfører at fagfolk stadig tester ut sine kunnskaper, erfaringer og meninger og stiller uendelig mange kritiske spørsmål mot egne meninger og mot relevant kunnskap. Å bekrefte egen tro er lett, men det gir ingen sikker kunnskap. Egen tro må bekreftes ved å vise at det er sannsynlig at det motsatte ikke kan bekreftes for å kalle det kunnskap.

Men det er fjernt fra der vårt helsevesen er i dag.

Avkrysning for «utført» kan nok duge i en Toyotafabrikk. Men mennesker, og aller minst syke mennesker, er ingen Toyota.

Mennesker er individer. Biologi, fysiologi og naturvitenskap er én ting. Men mennesket er mer komplekst enn naturvitenskap.

Siden helseforetaksloven ble innført i 2001, ser vi at systemet er alt. Og systemet er resistent mot kritikk. Man følger skjema, og ingen kritiske spørsmål når frem. Den som fremmer kritiske spørsmål blir destruert slik vi ser i historien om Heidi Follett, i Klassekampen, den 01.07.2020. Follett jobbet med Nav og fremmet kritikk. Men uavhengig om det er i Nav, helseforetak eller kommunale pleie- og omsorgstjenester, så får den som stiller kritiske spørsmål lide. Systemene er ikke mottakelige for kritikk.

Den 4. august i år måtte imidlertid statsråd Torbjørn Røe Isaksen likevel offentlig erkjenne at systemfeil kan finne sted. Systemer kan svikte. I rapporten vedrørende Nav-skandalen var systemsvikt hovedkonklusjonen. Men hvem skaper og har ansvaret for systemet, spør jeg?

Systemene som er utviklet de seneste år, blant annet i helseforetakene, men altså også på flere andre offentlige tjenesteområder, har dreid på maktstrukturer og pleid en tro på at ledelse som eget fag, med markedstenkning som overordnet fokus, er det som tjener samfunnet. Når øverste ledelse har bestemt, så blir det sånn, og all motstand, alle kritiske argumenter overhøres som uvesentlige. Deltakelse fra tillitsvalgte i sykehusstyrene er minsket, og de overkjøres lett.

Målet for sykehus/helseforetak er overskudd. For Nav var målet å ta misbrukere. Men er det rette hovedmålet for sykehus og for Nav?

Systemene vil ikke ha kvalitet.

Effektiviseringsmål er det viktige. Som Gjedrem uttalte i 2019, er planene for det nye Oslo universitetssykehus at det skal spares flere hundre sykepleierstillinger der.

De seneste årene, etter innføringen av helseforetak, er det neppe lønninger til fagfolk som gir for store lønnskostnader i sykehusene. Utbetalinger av lønn og etterlønn til direktører, godtgjøringer til styremedlemmer og kjøp av konsulenttjenester er de områder som gir økende kostnader i helseforetakenes regnskaper. Og en indre sirkel med foretrukne personer i ledelse, slik vi ser med tidligere direktør ved sykehuset i Østfold som nå er flyttet til sykehuset i Oslo, forteller noe om en smal maktbastion i foretakene.

Slik ser vi igjen og igjen. Systemene vil ikke ha kvalitet. 

Helseforetakene, kommunehelsetjeneste, Nav og så videre … det er ikke rom for å lytte til kritiske argumenter. «Vi venner oss nok til det», som statsminister Erna Solberg svarte da NSB skulle skifte navn til Vy.

Men det blir ikke kvalitet av sånt.

Og vi har da ikke råd til å drive noe sånt som ikke innebærer kvalitet i Norsk helsetjeneste?

Derfor er Hege Gjessing, administrerende direktør ved Sykehuset Østfold, sine ord her så lovende, så håpefulle. Er vi på vei til å få helseforetak og direktører som våger å innrømme feil?

Det er jo første skritt på veien mot kvalitet i helsetjenestene det?

– Vær bevisst det såkalte sykepleiekallet

I et kvart århundre har jeg ventet på at det skal bli sykepleiernes tur til å få et realt lønnsløft, og i år – igjen – hadde jeg trua. Sykepleierforbundet sa de jobbet for gode lønnsbetingelser, og vi fikk en ny forbundsleder. Men så kom pandemien, skriver Katrin Vernang.

– Sykepleiere kan hindre vold mot spedbarn

Det er vanskelig å se og enda vanskeligere å tro at spedbarn utsettes for grov vold. Løsningen er ikke enkel, men helsepersonell er en viktig del av den, skriver barnesykepleieren.

– Det var en tøff start på livet, uten familien

For tidlig fødte og andre alvorlig syke spedbarn bør ha rett til å bo på enerom med sine foreldre. Spedbarna trenger ro og foreldrenes omsorg. Og foreldrene trenger mulighetsrom til å stille opp og bli trygge og klare for hjemreise, skriver Anders Lødøen Vethe.

Annonse
Annonse