fbpx – Jeg er lei av at NSF roper varsko Hopp til hovedinnhold

– Jeg er lei av at NSF roper varsko

Bildet viser en hånd som holder en liten lapp påskrevet SOS
MÅ SI STOPP!: – Vi trenger et løft. Vi trengte det for fem år siden, og vi trenger det nå. Og vi trenger at vårt fagforbund sier mer enn varsko. De må si «STOPP!», skriver sykepleieren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Jeg er lei av dugnad, klapp og støtte. Ikke fordi jeg ikke setter pris på det, men fordi det ikke hjelper meg i min arbeidshverdag. Det gir ikke flere sykepleiere, skriver Oda Marie Nilsen.

Den siste uken har det vært flere nyhetsartikler der sykepleiere uttrykker bekymring over lav bemanning, lite søvn og stor belastning på sykehusene. Dette er saker som går igjen – år etter år. Og ikke bare fordi en pandemi herjer rundt i hele verden.

Norge har vært heldig – svært heldig. Men vi mangler mange intensivsykepleiere, og sykepleiere rundt om i landet er slitne.

Sykepleierrollen har endret seg. Vi har nå enda strengere retningslinjer, strengere tiltak og mer press på å få gjort jobben vår skikkelig. Det er noe vi er innforstått med, og som vi forholder oss til.

Avdelinger er delt i to, og det har oppstått «skitne» og «rene» soner. Men vi er fleksible. Vi jobber der det er behov for oss, og vi gjør jobben vår ordentlig – også når retningslinjene er uklare, de endres på og vi får lite informasjon.

For det skal vi ha; vi er tilpasningsdyktige.

Et metningspunkt

Men også sykepleiere når et metningspunkt. Det gjorde vi egentlig før covid-19 kom til Norge. I et intervju med NRK sier sykepleier Oda at hun sover fem timer mellom sen- og tidligvakter. Det er ikke nytt. Også sykehjemmene slår alarm. Ved ett tilfellet, omtalt i Dagbladet, er tre sykepleiere ansvarlige for 32 pasienter. Heller ikke det er nytt.

Sykepleierne går konstant rundt med en frykt for å smitte pasienter, pårørende og kolleger.

En undersøkelsen gjort av Sintef viser at pandemien har hatt stor påvirkning på sykepleierne, også utenfor arbeidsplassen. Sykepleierne går konstant rundt med en frykt for å smitte pasienter, pårørende og kolleger.

Trenger forbundets støtte

I de nevnte artiklene registrerer jeg at Norsk Sykepleierforbund roper varsko. Men det er for sent å rope varsko når treet allerede har begynt å falle.

Lønnsforhandlingene på sykehusene er utsatt til neste år. Lønnsøkningen som er forespeilet, tilsvarer så vidt konsumprisveksten i Norge.

Vi trenger et løft, vi trenger å bli motivert og vi trenger at vårt forbund står bak og støtter oss. Jeg er lei av at NSF roper varsko. Jeg er lei av dugnad, klapp og støtte. Ikke fordi jeg ikke setter pris på det, men fordi det ikke hjelper meg i min arbeidshverdag.

Det er flott å føle at vi blir sett, det er flott at VG har nominert sykepleierne til årets navn 2020, men det gjør ikke jobben min lettere. Det gir oss ikke flere sykepleiere på sykehjem, eller flere intensivsykepleiere.

Vi trengte et løft for fem år siden, og vi trenger det nå. Og vi trenger at vårt fagforbund sier mer enn varsko. Nå må de si «STOPP!».

Les også:

– Jeg vil ha mer i lønn – nå!

Bildet viser en orange plastelinafigur som står oppe en høyde med mynter
KREVER ET LØNNSLØFT: – Ulempetilleggene for å jobbe kveld, natt og helg har også stått på stedet hvil i lang tid mens prisene ellers i marked har økt betraktelig. Vi får ikke lenger kjøpt like mye for disse tilleggene som man en gang gjorde, skriver Aunmo. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Gi oss sykepleiere det lønnsløftet vi sårt trenger og fortjener. Om ikke, frykter jeg at vi ikke lenger klarer å stå i jobbene våre, skriver sykepleieren.

Som sykepleier kjenner jeg meg ekstra urettferdig behandlet i disse dager. Innsatsen min berømmes så å si hver dag, men tiltak for å rekruttere flere sykepleierkolleger, eller holde på dem vi allerede har, iverksettes ikke av den grunn. Hvorfor ikke? 

Hva må til for at sykepleiernes røst skal bli hørt og tatt på alvor en gang for alle? Er ikke en global pandemi nok?

Tydeligvis ikke.

Jeg blir helt enkelt motløs.

En vedvarende kamp

Sykepleiernes rettigheter har vært – og er fremdeles – en kamp. Den har pågått i flere tiår.

Den pågående pandemien verden står ovenfor bærer ikke mye godt med seg. Mennesker permitteres og mister jobbene sine. Folk isoleres og kjenner på ensomhet og frykt. Og mennesker dør. Jeg ser derimot at befolkningen har åpnet øynene sine for den innsatsen som gjøres i frontlinjen av sykepleierne, og befolkningen takker for den jobben vi gjør. Det setter jeg stor pris på.

Mye smuss på jobb

Det befolkningen for øvrig ikke vet, er at mine sykepleierkolleger og jeg legger ned et betydelig stykke arbeid hver eneste dag. Smitte er ikke nytt for oss.

Vi risikerer å bli syke hver dag i møte med andre mennesker med sykdommer av ulik karakter. Ofte jobber vi i sykehusbygg som ikke er modernisert hvorpå planløsninger jobber mot oss. Det er gjerne gamle bygg som ikke er bygd for dagens krav og sykdomsbilde. Men får vi smitterisiko-tillegg? Dessverre ikke. 

Slim, spy, avføring og blod er vel også avfallsstoffer?

Rørleggere får smusstillegg for tredjegangshåndtering av avfallsstoffer. Men vi som er sykepleiere, og som står i førstegangshåndteringen, ser ikke én krone av tillegget. Hvorfor? Lista er lang. Slim, spy, avføring og blod er vel også avfallsstoffer? Vold og trusler kan også være en del av vår hverdag. Jeg hadde håpet dette ble tatt mer på alvor.

På stedet hvil

Ulempetilleggene for å jobbe kveld, natt og helg har også stått på stedet hvil i lang tid. Prisene ellers i marked har økt betraktelig, og man får ikke lenger kjøpt like mye for disse tilleggene som man en gang gjorde.

Ulempetilleggene skal kompensere for at familielivet og det sosiale livet blir skadelidende som følge av turnusarbeid.

Forskning viser at turnusarbeid på natt er skadelig for helsa. Blant annet har kvinner større risiko for å utvikle brystkreft. Hjertesykdom, fordøyelsesbesvær og søvnforstyrrelser er andre eksempler på helseskader man utsetter seg for som følge av nattarbeid. Som sykepleier ofrer man med andre ord mye av egen helse og eget liv. Og ikke minst andres helse og andres liv.

Får ikke flere stillinger

I tillegg til alt dette kommer regjeringen til stadighet med nye pålegg, visstnok, for å effektivisere helsevesenet. Likevel blir det ikke bevilget flere stillinger slik at man har ressurser nok til å utføre alle de lovpålagte oppgavene.

Var det virkelig dette jeg tok en treårig bachelorgrad for?

De som allerede er på jobb, må bare sette opp tempoet litt mer. For døgnet får jo ikke akkurat flere timer. Og de sykepleiefaglige irrelevante arbeidsoppgavene vi til daglig utfører – som å vaske og re senger – forsvinner heller ikke. Men hva gjør vel det? Vi skal jo spare penger. Og vi skal være effektive samtidig.

Jeg spør meg selv – var det virkelig dette jeg tok en treårig bachelorgrad for? Og andre kolleger en femårig mastergrad?

Vi er ikke supermennesker

Med dette sagt, skal jeg komme frem til poenget mitt:

Gi sykepleierne det lønnsløftet de sårt trenger og fortjener! 

Dersom tiltak ikke iverksettes snarlig, er jeg redd for konsekvensene. Jeg er redd vi – sykepleiere – rett og slett ikke klarer å stå i jobbene våre lengre.

Hvilket supermenneske klarer en slik daglig fysiske og psykisk belastningen i lengden? Og hva gjør vi når sykepleierne slutter? Klokka tikker. Og jeg er skremt.