Jeg synes det er skremmende med alle konspirasjonsteoriene som florerer på nettet mot korona-vaksinen. Mennesker blir advart mot å la seg vaksinere, men hva er alternativet? Det sies at Covid-19- sykdommen kan ha kommet for å bli og at vi dermed må lære oss å leve med sykdommen i samfunnet.

Vaksinering mot smittsomme sykdommer har vært et enormt fremsteg for menneskeheten som har reddet mange liv. Mange sykdommer som tidligere hadde stor grad av dødelighet, er ikke det i dag. Vi vaksinerer barna våre mot alvorlige smittsomme sykdommer fra de bare er 6 uker gamle. Ved manglende vaksinering av eksempelvis meslinger kan man se en rask oppblomstring av sykdommen med alvorlige symptomer og lidelser hos dem som rammes. Det tragiske er at dette går utover de mest sårbare blant oss, som oftest barn i dette tilfellet.

Den smittsomme kopper-sykdommen ble utryddet i 1980 etter grundig og systematisk vaksinering. Vi vaksinerer oss før vi reiser til sydligere strøk. Og mange av oss oss tar influensavaksine hvert år. Dette er særlig viktig for oss som jobber innen helse og omsorg for å kunne beskytte de mest sårbare i samfunnet vårt. Vaksinasjon er en av de mest effektive formene for forebygging som finnes.

Jeg forstår at korona-vaksinen er en ny type vaksine som kan virke skremmende på mange, slik Covid-19-sykdommen er ny for oss alle. Jeg har ikke selv tatt standpunkt til om jeg skal la meg vaksinere den dagen jeg får tilbud om det, men antagelig blir det av samme årsak som influensa-vaksineringen. Det handler om en dugnad som ikke lenger bare er nasjonal, men internasjonal. Det handler om solidaritet med våre medmennesker på tvers av landegrenser. Det handler om å få tilbake hverdagen vår i mest mulig grad slik vi kjente den.

Selv om vi beveger oss i et nokså ukjent farvann fortsatt, må vi øve oss i å stole på fagfolk og helsemyndigheter, drive faktasjekk og sette oss godt inn i hvorfor man IKKE vil vaksinere seg eller hvorfor man VIL vaksinere seg. For en del mennesker kan det handle om mangel på kunnskap om hva vaksinering handler om. En enkel innføring i vaksinering er som følger: «Ved vaksinasjon tilføres kroppen enten en svekket mikrobe (bakterie eller virus), deler av en mikrobe, eller noe som likner den mikroben det ønskes beskyttelse mot. Når virkestoffene i vaksinen møter kroppens immunforsvar, dannes det immunforsvarsceller og antistoffer som vil gjenkjenne den ”ekte” mikroben. Hvis den vaksinerte senere smittes med denne mikroben, vil immunforsvaret gi en raskere og bedre immunrespons som kan forhindre sykdom. Det er oppnådd immunitet ved vaksinasjon.» https://www.fhi.no/sv/vaksine/barnevaksinasjonsprogrammet/hvorfor-vaksinere-/  

Enten man er en vaksinemotstander eller vaksineforkjemper, så er det er iallefall ikke greit å dele usannheter og propaganda på nettet. Det kan i verste fall føre til alvorlig sykdom og død hos mennesker som kunne overlevd med en korona-vaksine. Vær en bevisst og klok deler på nett. For dine medmennesker skyld.

Jeg hørte Trygve Skaug sin sterke og fine låt “Sola over Moria” første gang da jeg var på konsert med ham på Byscenen i Trondheim i år. Først og fremst var jeg ekstatisk over å kunne gå på konsert igjen, live, sammen med andre folk! Det har vært en vår som har vært mye preget av å holde avstand, men også av å holde sammen! 

Det gikk nøyaktig en uke fra konserten til jeg fikk utkalling til EMT-teamet og Oppdrag Moria. Selv om jeg kunne kjenne på mine egne følelser av både omsorg og fortvilelse ovenfor barna i Moria da jeg hørte låta, kunne jeg ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan livet i en flyktningleir var før jeg kom hit og opplevde det selv. 

Skaug synger om Sofia i Moria som har bursdag, og alt hun får er nok en dag i utrygghet og uvisshet. Her nede feirer ikke barna bursdag. De aller fleste, både barn og voksne, vet ikke når de har bursdag, bare omtrent hvor gamle de er. Det viktigste for dem er å finne ut om de får neste måltid, om de får vasket seg med rent vann og om de klarer å holde familien sin samlet og trygg. 

Det er lett å bli grepet av fortvilelse og håpløshet - og alle som har blitt grepet av fortvilelse og håpløshet noen gang, vet at man ikke klarer å være på sitt beste akkurat da. Akkurat sånn er det for alle her, alle som bor i flyktningleiren, og alle som er her for å gjøre sitt beste for å hjelpe dem. Jeg vet godt at jeg gjør jobben min best når jeg har det godt i meg selv og ikke blir overmannet av alle tanker og følelser av fortvilelse og håpløshet. Akkurat det synes jeg dette teamet er utrolig god på, å finne balansen mellom å bry seg og kjenne medmenneskelighet og omsorg for dem som vi skal hjelpe, samtidig som vi kan gjøre jobben godt og effektivt, for å hjelpe flest mulig med det vi kan bidra med. 

På mange måter er det akkurat det samme som skjer hjemme. Helsepersonell står daglig i ulike situasjoner hvor en føler at en ikke får gjort nok. At vi ikke har nok ressurser, nok tid, gode nok tilbud til de som trenger det. Vi kan rope høyt om alt som er urettferdig - og vi skal si tydelig fra i de rette kanaler, dokumentere mangler og mene noe om hva som trengs for å skape et bedre helsevesen og et bedre og mer rettferdig samfunn. Men det skjer ingenting om vi bare tenker på det hele tiden, eller skriver aggressive kommentarer på ulike innlegg i sosiale medier. Det er ikke der endringene skjer. Vi må, hver og en av oss, se etter hva VI kan gjøre i vårt eget liv og i vår egen hverdag, for å skape en bedre verden.

Selv her nede, hvor de fleste sine liv er preget av frykt og lidelse, er vi daglig vitne til mennesker som tar vare på hverandre, stiller opp når det trengs og gir omsorg og varme til de mest sårbare, som ikke har sine aller nærmeste rundt seg lenger. Det er rørende å få ta del i sånne øyeblikk av medmenneskelighet, selv i en uforståelig krevende situasjon. Vi møter takknemlighet og varme, og noen ganger stopper alt opp når det blåses såpebobler og frydefull barnelatter fyller teltet. Da er det håp.


 “Vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv” sa Arnulf Øverland på 30-tallet, før krigen. Dette er mitt tredje oppdrag med Nor EMT på de siste 10 månedene. Jeg har jobbet på Samoa under meslingepidemien, i Bergamo under det verste Covid-19 utbruddet og nå i en flyktningleir på Lesvos hvor alle har mistet alt, på nytt. Det som slår meg er at vi mennesker er ganske like. Om det er lille Faafatai på Samoa, Guiseppe i Italia, Mohammed på Lesvos eller Olga i Trondheim jeg møter, så trenger alle trygge rammer og omsorg når krise og sykdom rammer en. 

Siden jeg er så heldig å være født i Norge, og har en trygg og forutsigbar hverdag, har jeg muligheten til å dele mer av min tid, omsorg og ressurser med dem som trenger det - enn de som har nok med å komme seg gjennom dagen og bare overleve. Derfor er det min plikt som medmenneske å lære mer om hvordan andre mennesker i verden har det - og bidra der jeg kan, når jeg kan. Alle kan gjøre noe for noen, og noen kan gjøre mye for mange - men hver og en av oss må begynne med seg selv. 
Akkurat nå står sola opp i Moria, og alt jeg får er nok en dag - som jeg skal bruke til å gjøre det jeg kan for de jeg møter akkurat denne dagen.

Mandatet til Rådet for sykepleieetikk favner vidt. Vi skal styrke helsetjenestens generelle verdibevissthet , og vi skal påvirke den offentlige debatt i saker av etisk karakter. I de yrkesetisk retningslinjer i Norsk Sykepleierforbund utdypes dette ytterligere:

«Sykepleieren deltar aktivt i den offentlige debatt og bidrar til at faglige og etiske vurderinger legges til grunn for sosial- og helsepolitiske beslutninger.»

Rådet for sykepleieetikk står samlet i oppropet om å hente langt flere barn og familier fra leirene i Hellas enn det regjeringen har besluttet.

Etikkens vesen

Etikkens vesen er å søke det gode og bidra til å fremme verdier som holder i generasjoner. I Norge har vi forflyttet milliarder av kroner for å hjelpe enkeltmennesker og virksomheter som er rammet av pandemien. Norge kan hjelpe, og vi mener at nå er det barn og familier fra flyktningleirene i Hellas som må få erfare Norges positive engasjement.

Våre følelser er viktige i svært mange sammenhenger, og de kan være en usedvanlig god drivkraft.

Vi i Rådet for sykepleieetikk er berørt av flyktningkrisen i Hellas, og vi har alle vært i dette landet. Noen av oss har også sett båtflyktningene komme i land på Lesvos og opplevd på nært hold de forhold flyktningene lever under. Hjelpeorganisasjonene har – siden 2015 – varslet om umenneskelige forhold og en potensiell truende humanitær krise.

Vi må ta ansvar

Norge kan ikke unndra seg sitt ansvar når en humanitær katastrofe er et faktum. Vi er et rikt land, og derfor må vi gå foran med et godt eksempel og hjelpe, fordi vi kan og vi vil.

– Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettigheten.

Vi i Rådet for sykepleieetikk ser det som vårt soleklare ansvar å medvirke til at dette oversettes til praksis. Vi må hente flere, og helst så snart som overhodet mulig.

Rita Storli skriver: – Flere ble tvunget inn i hardere turnuser, lengre vakter, jobb annenhver helg, folk ble flyttet rundt på avdelinger uten at de hadde noe de skulle ha sagt selv. Avtaler har blitt misbrukt, fordi helsevesenet ikke drifter med forsvarlig bemanning fra før. At noen i det hele tatt våger å kalle vår innsats for en dugnad, er så utrolig krenkende.

Ytringer må tas på alvor

Fagsjefen ved Sykehuset i Vestfold mener nok ikke at sykepleierne skal jobbe gratis, men hva mener han? Hvorfor er det så taust? Er det ikke å ta medarbeiderne på alvor å komme med en forklaring? 

Når sykepleiere ytrer seg, bør ledelsen lytte da de er nær pasienten hele døgnet, og er helt sentrale for at sykehuset skal kunne opprettholde driften. Det er et krav i oppdragsdokumentet fra Helse- og omsorgsdepartementet hvert år om økt kvalitet i tjenestene. Om det skal være mulig med en kvalitetsforbedring, må ytringer tas på alvor.

Kvalitet og stolthet er verdier som er nært knyttet sammen. Når verdiene – som er svært godt beskrevet i de yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere – ikke får plass i møte med pasientene, blir sykepleierne motløse og slitne. Stoltheten forsvinner.

Medarbeidere og pasienter er like verdifulle

Verdens beste yrke blir for tungt når budsjettkravene utfordrer både faglighet og verdighet. Følgene blir en uetisk praksis ingen vil ha, men det blir resultatet. Medisiner som administreres for sent, altfor liten tid til å observere virkninger og bivirkninger av behandling og den livsviktige praten uteblir. Det er ikke tid. Oppgaver forskyver seg til neste vakt. Det er til tider pasienter på korridor og taushetsplikten og andre lovpålagte krav brytes.

Dette er ikke hverdagen i alle enheter, langt ifra. Men medarbeiderne og pasientene er like verdifulle hvor enn de er, derfor bør interessen også favne de steder akilleshælen blør.

Innlegget ble publisert i Tønsbergs Blad 8. september 2020.