fbpx – Min far fikk tre puter – først da han skulle dø Hopp til hovedinnhold

– Min far fikk tre puter – først da han skulle dø

Bildet viser en orkidé i forgrunnen og en mann liggende i sengen i bakgrunnen
DET LILLE EKSTRA: – Far likte ikke å være på sykehus. Ingen forsto ham der, og alt var feil, skriver datteren, som mener at det ikke skal så mye til for at enkelte pasientene, som er litt engstelige, skal få det bedre på sykehuset. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

«Puster pasienten, eller puster pasienten ikke? Hvis ikke pasienten puster, trenger han ikke puter!», sa sykepleieren. Det var en upassende kommentar, men jeg håper den kan inspirere helsepersonell til å gi det lille ekstra.

De siste årene far levde, var han ofte innlagt med lungebetennelse. Jeg og min søster prøvde å passe på ham så godt vi kunne. Vi kjente igjen symptomene og visste at han trengte behandling. Han ville ikke til lege og ville ikke innrømme symptomene. En viktig årsak til det, var at han var redd legen ville legge ham inn. Far likte ikke å være på sykehus. Ingen forsto ham der, og alt var feil. Og ble han først innlagt, spurte han ved enhver anledning om når han skulle få slippe ut.

Hvorfor denne misnøyen?

Hva bunnet denne misnøyen med sykehus i? Vi døtrene prøvde å finne ut, for vi ville jo gjerne at far skulle få behandling og trives på sykehus. Putemangel viste seg å være en av tingene far mislikte mest. Vi, som pårørende, maste derfor alltid om puter. «Kan far få en pute til? Han ligger så vondt», ville vi si. Etter mye mas fikk gjerne far en pute ekstra til å bygge opp beina med, men sjeldent mer enn to puter til sammen. Noen ganger tok vi derfor med puter hjemmefra, selv om sykehusene antakeligvis ikke satte så stor pris på det.

Den siste gangen far havnet på sykehus, ble han akutt syk og var ikke ved bevissthet da han ble lagt inn. Jeg og min søster fikk komme og sitte hos ham, for legen skjønte at de ikke kunne gjøre stort for ham annet enn å sørge for at han hadde det bra den siste tiden han hadde igjen. Vi ble veldig rørt over å se at far lå der med to puter uten at vi hadde mast i det hele tatt. Synet gjorde at vi følte oss enda tryggere på at sykepleiere og leger virkelig gjorde alt for at far hadde det så godt han kunne ha det.

Vakkert, trist og litt morsomt

Ettersom timene gikk, ble far roligere, pustet saktere og mer overflatisk. Vi ble stående ved far og snakke rolig til ham og skjønte at livet var i ferd med å ebbe ut. Akkurat da, mens vi sto slik, kom en sykepleier inn. Hun ville forsikre seg om at far lå godt. «Far puster nesten ikke lenger, så nå spiller nok ikke det så stor rolle mer», svarte vi. Sykepleieren så godt etter og mente at – jo da – pasienten pustet fortsatt litt, og han trengte puter. Hun trakk i snoren og en hjelpepleier kom. «Hent puter, tre puter!», sa sykepleieren. Vi protesterte litt og sa at puter var unødvendig fordi far nesten ikke pustet, men sykepleieren insisterte på at far skulle få flere puter.

Far trakk sine siste åndedrag i det han fikk hele tre puter levert på senga. Det var på samme tid vakkert, trist og litt morsomt at den eneste gangen far skulle få flere puter enn han kunne drømme om, var den gangen han skulle dø på sykehus. Hjelpepleieren hadde protestert litt på at hun skulle hente mange puter. «Puster pasienten, eller puster pasienten ikke? Hvis ikke pasienten puster, trenger han ikke puter!», hadde hun sagt. Det var en upassende kommentar der og da – foran oss som sørget tapet over vår far, men kommentaren håper vi kan inspirere til at pasienter som trenger slike små ting som en ekstra pute eller to – for å ha det bra – får det. Og at de får det mens de faktisk fortsatt puster.

Les også:

Kjære pasient, det er travelt på vakt i kveld

Bildet viser en pasient i en sykehusseng
VENTER: Jeg skulle ønske jeg så deg. Eller vent nå litt … jeg gjør jo det. Jeg har bare ikke tid til deg. Og det beklager jeg, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Du vinker meg til side i korridoren. Jeg forteller at jeg har flere gjøremål og at jeg vil komme tilbake til deg så fort jeg har tid. Du godtar det og venter tålmodig.

Jeg springer rundt i korridoren. Du ser det og prøver på ny å få kontakt med meg. Du får det samme svaret, og du venter – fremdeles – tålmodig. Det er flere pasienter som trenger meg – samtidig. Pasienter som trenger meg mer enn deg. Som er sykere enn deg. Det vet ikke du. Men jeg må prioritere.

Det er mange som trenger meg

Jeg har også gjøremål jeg ikke kommer i gang med. Jeg er på etterskudd og må skynde meg. Jeg har medisiner til minst ti pasienter: antibiotika intravenøst, tabletter, øyedråper, inhalasjoner, A og B-preparater, plaster og injeksjoner. Den ene pasienten min – Herr Trønnes – har nasogastrisk sonde, så tablettene hans må knuses. Jeg leser av hver og én medisinkurve. Men hva står det her? Håndskriften til den nye legen en ny for meg …

Jeg er alene fordi alle andre er opptatt.

Klokken er 20:17. Fru Pedersen har 590 ml i blæra og får ikke tømt seg. Hun trenger et kateter. Hvis ikke, overstrekkes blæremuskulaturen. Herr Nordmann dro ut kateteret sitt. Han blør. Han trenger også hjelp. En kollega kommer bort til meg og forteller at Fru Gundersen har brystsmerter samtidig som en intensivsykepleier ringer og forteller at Fru Salamonsen går i ventrikkeltachykardi. Det er også min tur å gå på visitt med legen. Nå koker det her. Og jeg er alene fordi alle andre er opptatt.

Jeg ser deg

Du som sitter i korridoren; Herr Paulsen. Jeg vet at du allerede har spurt etter meg fem ganger. Du er fremdeles tålmodig og håper at jeg snart skal komme til deg. Du vil jo bare snakke litt. Ha litt menneskelig kontakt. Det må kjennes utrygt å være på sykehus for å bli frisk, men ikke føle seg sett.

Jeg drar hjem fra vakt. Sliten. Det ble en halv time overtid i dag også. Jeg er hjemme klokken 23:30. Jeg må «kaste i meg» noe mat før jeg legger meg.

Jeg har bare ikke tid

Vekkerklokken ringer klokken 06:00, og jeg er på jobb klokken 07:00. Presis. Jeg sov ikke hele natten. Jeg lå våken og tenkte på deg som ikke fikk et fullverdig stell før natten. Jeg tenkte på deg som bare trengte å snakke. Og jeg tenkte på deg som ikke fikk varmeputa du ba om klokken 21:00.

Håper jeg ikke gjør noe feil med medisinene.

Men jeg er her. Jeg er her på en ny dagvakt. Klar som «et egg». Klar til å repetere de samme oppgavene. Bare med underskudd på søvn. Håper jeg ikke gjør noe feil med medisinene. Nervøsiteten pirrer i kroppen. Jeg får i meg litt kaffe. Det gjør nok susen.

Kjære pasient, jeg skulle ønske jeg så deg. Eller vent nå litt … jeg gjør jo det. Jeg har bare ikke tid til deg. Og det beklager jeg.