– Min far fikk tre puter – først da han skulle dø

De siste årene far levde, var han ofte innlagt med lungebetennelse. Jeg og min søster prøvde å passe på ham så godt vi kunne. Vi kjente igjen symptomene og visste at han trengte behandling. Han ville ikke til lege og ville ikke innrømme symptomene. En viktig årsak til det, var at han var redd legen ville legge ham inn. Far likte ikke å være på sykehus. Ingen forsto ham der, og alt var feil. Og ble han først innlagt, spurte han ved enhver anledning om når han skulle få slippe ut.

Hvorfor denne misnøyen?

Hva bunnet denne misnøyen med sykehus i? Vi døtrene prøvde å finne ut, for vi ville jo gjerne at far skulle få behandling og trives på sykehus. Putemangel viste seg å være en av tingene far mislikte mest. Vi, som pårørende, maste derfor alltid om puter. «Kan far få en pute til? Han ligger så vondt», ville vi si. Etter mye mas fikk gjerne far en pute ekstra til å bygge opp beina med, men sjeldent mer enn to puter til sammen. Noen ganger tok vi derfor med puter hjemmefra, selv om sykehusene antakeligvis ikke satte så stor pris på det.

Den siste gangen far havnet på sykehus, ble han akutt syk og var ikke ved bevissthet da han ble lagt inn. Jeg og min søster fikk komme og sitte hos ham, for legen skjønte at de ikke kunne gjøre stort for ham annet enn å sørge for at han hadde det bra den siste tiden han hadde igjen. Vi ble veldig rørt over å se at far lå der med to puter uten at vi hadde mast i det hele tatt. Synet gjorde at vi følte oss enda tryggere på at sykepleiere og leger virkelig gjorde alt for at far hadde det så godt han kunne ha det.

Vakkert, trist og litt morsomt

Ettersom timene gikk, ble far roligere, pustet saktere og mer overflatisk. Vi ble stående ved far og snakke rolig til ham og skjønte at livet var i ferd med å ebbe ut. Akkurat da, mens vi sto slik, kom en sykepleier inn. Hun ville forsikre seg om at far lå godt. «Far puster nesten ikke lenger, så nå spiller nok ikke det så stor rolle mer», svarte vi. Sykepleieren så godt etter og mente at – jo da – pasienten pustet fortsatt litt, og han trengte puter. Hun trakk i snoren og en hjelpepleier kom. «Hent puter, tre puter!», sa sykepleieren. Vi protesterte litt og sa at puter var unødvendig fordi far nesten ikke pustet, men sykepleieren insisterte på at far skulle få flere puter.

Far trakk sine siste åndedrag i det han fikk hele tre puter levert på senga. Det var på samme tid vakkert, trist og litt morsomt at den eneste gangen far skulle få flere puter enn han kunne drømme om, var den gangen han skulle dø på sykehus. Hjelpepleieren hadde protestert litt på at hun skulle hente mange puter. «Puster pasienten, eller puster pasienten ikke? Hvis ikke pasienten puster, trenger han ikke puter!», hadde hun sagt. Det var en upassende kommentar der og da – foran oss som sørget tapet over vår far, men kommentaren håper vi kan inspirere til at pasienter som trenger slike små ting som en ekstra pute eller to – for å ha det bra – får det. Og at de får det mens de faktisk fortsatt puster.