– For meg er ingen utdanning «bedre» enn en annen – de er bare forskjellige!

Kommentarfeltet til kronikker og fagartikler lever mange ganger «sitt eget liv». Ofte opplever jeg at ordet «profesjonskamp» introduseres her, uten at dette verken har vært formålet eller er nevnt i selve teksten. Fagartikkelen «Hvordan kan sykepleiere og vernepleiere dele pleieoppgaver?» er intet unntak. (Til opplysning settes selve tittelen av redaksjonen i Sykepleien. Opprinnelig tittel var: Sykepleiere og vernepleieres perspektiver på tekniske ferdigheter i kommune- og spesialisthelsetjenesten)

Fagartikkelen er basert på en forskningsartikkel publisert i Nursing Open. Forfatterne av denne består av både sykepleiere og vernepleiere, inkludert meg selv. Formålet var å avdekke ferdigheter som påpekes som nødvendige både i kommune- og spesialisthelsetjeneste, samt hvor og når sykepleiere og vernepleiere mener studenter bør lære disse.

Diskusjon i kommentarfeltet

Kommentarfeltet ble raskt «oversvømmet». Diskusjonene gikk på hvorvidt sykepleie og vernepleie er samme utdanning. Om vernepleiere kan ha sykepleiefaglig ansvar. Mange av innspillene kom fra vernepleiere som påpeker at de også har helsefaglig kompetanse, at de har offentlig godkjenning, og prosedyrer å følge. Ikke på noe tidspunkt er dette påpekt som fraværende hos vernepleiere i artikkelen.

Heldigvis er det også flere som påpeker at sykepleie og vernepleie er to forskjellige utdanninger. Videre påpekes det at det er viktig med samarbeid, og at begge grupper må følge prosedyrer. Jeg ønsker spesielt å trekke frem to kommentarer: «Det er viktig å bruke riktig kompetanse til riktig type jobb» og «Hvis man vil jobbe som sykepleier tar man sykepleierutdanning og vil man jobbe som vernepleier tar man vernepleierutdanning».

Forskjeller og likheter mellom sykepleie og vernepleie

Flere påpeker også nødvendigheten av forskning som viser til forskjeller og likheter. Nå er vi så heldige at vi har fått Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS), en for sykepleierutdanning og en for vernepleierutdanning (begge på lovdata.no). Disse er utarbeidet av fagmiljøene selv med representanter fra blant annet klinikk, ledelse og utdanningsinstitusjon.

I et innlegg om sykepleie versus medisin henviste jeg til de respektive nasjonale retningslinjer for henholdsvis sykepleierutdanning og medisinutdanning. Den samme «øvelsen» kan nå gjentas, men nå med sykepleie versus vernepleie.

Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning

Under formålet med sykepleierutdanningen kan vi lese at den «skal kvalifisere kandidater til å utøve sykepleie for å ivareta menneskets grunnleggende behov, fremme helse, forebygge og behandle sykdom, lindre lidelse og sikre en verdig død. Utdanningen skal sikre at kandidaten kan utøve sykepleie til pasienter med komplekse og sammensatte sykdomsbilder. Kandidaten skal kunne ta ansvar for og gjøre selvstendige, systematiske kliniske vurderinger, prioriteringer og beslutninger, samt kritisk vurdere effekten av sykepleie og behandling. Utdanningen skal bidra til at kandidaten utvikler gode ferdigheter i kommunikasjon, veiledning og samhandling. Kompetanse i kvalitets- og forbedringsarbeid skal bidra til å redusere uønskede hendelser og variasjon, samt sikre pasient- og brukermedvirkning. Kandidaten skal kunne utøve sykepleie til mennesker i alle aldre i et individ-, gruppe- og samfunnsperspektiv.»

Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning

Under formålet med vernepleierutdanningen kan vi lese at den «kvalifiserer for utøvelse av helse-, omsorgs- og velferdstjenester i et livsløpsperspektiv. Utdanningen skal også sikre kompetanse og holdninger som danner grunnlag for likeverdige tjenestetilbud for alle grupper i samfunnet, deriblant samers status som urfolk og deres rettigheter til språklige og kulturelt tilrettelagte tjenester. Kandidaten skal ha kompetanse om funksjonsnedsettelser og samfunnsmessige forhold som skaper funksjonshemning. Kandidaten skal ha særlig kompetanse innen miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, helsefremming og helsehjelp. Videre skal kandidaten ha kompetanse om sammensatte behov og utviklingshemming. Utdanningen gir kompetanse til å samarbeide med brukere, pårørende, andre tjenesteytere og aktører for å fremme selvbestemmelse, deltakelse, mestring, helse og livskvalitet. Utdanningen skal sørge for at samfunnet får kandidater med nødvendig faglig kompetanse i innsatsen for at personer med nedsatt funksjonsevne har muligheter til personlig utvikling og livsutfoldelse på lik linje med andre.»

Sammenlikning av kompetanseområder

Vi får svar på hva de nasjonale retningslinjene definerer som kompetanseområder og kompetansemål rett og slett ved å sammenlikne disse.

Sammenlikning av læringsutbytter

Slik kan vi også sammenlikne de ulike læringsutbyttene gjennom hele retningslinjen. Tabell 2 gir et eksempel på læringsutbytter innenfor det første kompetanseområdet for sykepleie og vernepleie.

En sammenlikning med kompetanseområdet «Helsefremming og helsehjelp» innen vernepleierutdanning ville kanskje samsvart noe bedre enn eksemplene i tabell 2. Her er noen eksempler i tabell 3.

Alt helsepersonell er presset på tid og ressurser

Basert på blant annet egen og andres forskning, erfaring og mediesaker er alt helsepersonell presset på både tid og ressurser. Jeg mener bestemt at alle er best tjent med å konsentrere seg om det de er utdannet til. Helsetjenester i dag inkluderer en rekke mer og mindre avanserte prosedyrer og oppgaver. Det bør helst ikke være opp til den enkelte arbeidsgiver hvem som gjør hva.

Til pasientens beste

Mitt anliggende har vært og kommer forhåpentligvis alltid til å være pasientens beste. Det innebærer nødvendig tjeneste til rett tid, ytt av personell med nødvendig kompetanse. For meg er ingen utdanning «bedre» enn en annen – de er bare forskjellige! For dem som fremdeles lurer på innholdet i utdanningene: se på de nasjonale retningslinjene.

Det positive med aktiviteten i kommentarfeltene er et stort faglig engasjement. Det at noen tar seg tid til å kommentere er flott! Det er SLIKT helsepersonell vi trenger i fremtiden: Engasjerte og reflekterte mennesker som har et ønske om å synliggjøre egen kompetanse!