Noe er galt i ammenasjonen Norge

Hver eneste dag snakker vi i Ammehjelpen med mødre som ikke får den ammeveiledningen de har behov for. Ammehjelpen har eksistert i snart 60 år, så dette er ikke noe nytt, men henvendelsene til oss blir stadig mer komplekse.

Nå blir vi i økende grad også kontaktet av helsepersonell som søker hjelp på vegne av mødrene de har ansvar for. De har ingen offentlig instans å henvende seg til.

Er det virkelig riktig at en liten, frivillig organisasjon skal ha dette ansvaret?

Dette er ett av temaene vi nylig tok opp med helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre i et møte om fødselsomsorgen sammen med flere andre organisasjoner.

Myndighetene avvikler støtteapparatet for amming

En medvirkende årsak til dagens situasjon er at Enhet for amming ved Folkehelseinstituttet (FHI) ble oppløst 1. januar 2024. De ansatte ble delt mellom FHI og Helsedirektoratet. Både veiledningstjenesten for helsepersonell, ammeveiledningskurs og videreutdanning i ammeveiledning ble nedlagt, hovedsakelig på grunn av mangel på ressurser.

Ammehjelpen hjelper alle som tar kontakt, men vi skal egentlig bare gi mor-til-mor-støtte. Vi er ikke en spesialisthelsetjeneste.

Jordmødre og helsesykepleiere som kontakter oss, er fortvilte og frustrerte. Det forventes at de skal tilby kunnskapsbasert ammeveiledning og bli godkjente som ammekyndige helsestasjoner og mor/barn-vennlige føde-/barselavdelinger. Og at de skal bidra til at mødre kan følge de nasjonale anbefalingene rundt amming, men de opplever det som utfordrende å skaffe seg kunnskapen de trenger.

Industrien utnytter tomrommet etter det offentlige

Situasjonen utnyttes av produsenter av morsmelkerstatning og barnemat som tilbyr helsepersonell gratis undervisning og informasjon – også om ammerelaterte utfordringer. Det er etisk betenkelig og et mulig brudd på WHO-koden at helsepersonell tar imot dette.

Det er flere årsaker til at situasjonen er som den er.

Ammeveiledning er tid- og ressurskrevende, men det har ingen kode som genererer inntekt til helseforetakene. «Ammeveiledning» rommer kunnskap om veiledning rundt morsmelk, amming, spedbarnsernæring og normal spedbarnsatferd. Samt kunnskap om ammeslutt, flaskemating, trygg tilberedning av morsmelkerstatning og veiledning av mødre som av ulike årsaker ikke kan eller vil amme.

Dette er ikke anerkjent som et eget fagområde med tilhørende spesialister. Ansvaret er delt mellom jordmødre, helsesykepleiere, barnepleiere, leger og annet helsepersonell.

Ingen har et overordnet ansvar.

Helsesykepleierne står likevel i en særstilling ved at de har hovedansvar for oppfølging av mor og barn de første årene. Helsesykepleierutdanningen er bred, og målgruppen er barn 0–18 år og deres omsorgsgivere. Amming er eksplisitt nevnt i kun ett læringsutbytte.

Er dette nok? Trolig ikke.

Utdanningene svikter i å gi tilstrekkelig ammekunnskap

Ifølge resultater fra en foreløpig upublisert masteroppgave fra 2023 hadde kun én av tre jordmor- og helsesykepleierstudenter et tilfredsstillende kunnskapsnivå om amming og ammeveiledning etter endt undervisning om temaet.

Ifølge Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjonstjenesten kan helsesykepleier ved behov henvise videre til lege, fysioterapeut, klinisk ernæringsfysiolog eller psykolog. Det er ikke nevnt hvem i spesialisthelsetjenesten helsesykepleier kan henvise videre til ved komplekse ammeutfordringer. 

Det står imidlertid at helsesykepleier kan anbefale å kontakte Ammehjelpen hvis mor har behov for videre veiledning omkring amming. Det står også at helsesykepleiere kan kontakte Nasjonal kompetansetjeneste for amming (NKA) ved spørsmål om råd og veiledning på vegne av mødre i forbindelse med amming. Denne tjenesten finnes ikke lenger.

Helsestasjonene mangler lik tilgang til ammekompetanse

Noen helsestasjoner har egne ammeveiledere, men vi vet kun om to helsestasjoner som har ansatt ammespesialister med IBCLC-sertifisering. De fleste andre med IBCLC-kompetanse er ansatt i det private helsevesenet, noe vi mener er grunnleggende feil. Tilgang til denne ekspertisen skal ikke være avhengig av sosioøkonomisk status. Det er allerede et sosioøkonomisk skille i ammeforekomst.

I enkelte kommuner blir helsesykepleiere erstattet med sykepleiere, og jordmødre blir stadig oftere erstattet av sykepleiere ved barselavdelingene. Sykepleiere generelt får gjennom sitt studieløp ingen kompetanse på barselomsorg.

Selv om det finnes noen lyspunkter (blant annet nettkurset AmmE-læring) er vår oppfatning at det er tilfeldig hvilke mødre som får hjelp og at den totale situasjonen er for dårlig, både for foreldre og helsepersonell.

Nesten alle mødre i Norge ammer rett etter fødsel. Så går det nedover. Helsemyndighetenes mål er at 25 prosent av spedbarn fullammes til seks måneder, men sist oppdaterte status på dette er at kun fem prosent av spedbarn fullammes så lenge.

Det er viktig for både folkehelse, miljø, matsikkerhet og økonomi å legge til rette for at alle mødre som ønsker å amme, har mulighet til å følge de nasjonale anbefalingene omkring amming og at de får den hjelpen og veiledningen de trenger – uansett hvordan ammingen går, eller ikke går. 

Det er dessverre ikke tilfelle i dag, og vi er bekymret for den videre utviklingen.