Jeg er psykiatrisk sykepleier med lang erfaring fra psykiatri og barnekirurgi ved Haukeland og St. Olavs hospital. De siste årene har jeg jobbet ved gynekologisk avdeling, hvor jeg daglig møter kvinner i krevende livssituasjoner. Jeg har videreutdanning innen etikk og psykologi, og har alltid vært opptatt av de menneskelige sidene ved faget vårt.

Mitt bidrag til abortdebatten er ikke et innlegg for eller mot utvidelse av selvbestemt abort. Vi helsearbeidere skal forholde oss til lovverket – uansett hva det sier. Men vi kjenner også på de emosjonelle utfordringene ved særlig sene aborter. Ingen av oss liker dem. Å holde et varmt foster i hendene setter oss på prøve. Dette er en erfaring vi deler. En byrde vi bærer sammen.

Historiene som følger, er ikke argumenter. De er virkelige erfaringer – fortalt for å vise kompleksiteten og vekke ettertanke. 

Skal du virkelig ta bort slektningen vår?

«Skal du virkelig ta bort slektningen vår?» roper moren. Hun står over sengen med truende kroppsspråk. Datteren skal ta abort. Jeg ber moren gå ut. Hun fnyser, sier jeg ikke forstår, men adlyder til slutt.

Datteren gråter. «Ingen andre enn jeg bestemmer dette,» sier hun. «Alle blander seg.» Jeg bekrefter at det er hennes valg. «Ikke slipp moren min inn igjen,» hvisker hun.

Et helt vanlig barn

Som 5-åring ble hun voldtatt av faren. Som tenåring begynte rusen – daglig heroin. Nå er hun voksen, bærer på hepatitt C og venter sitt første abortinngrep.

Hun ler og spiser godteri. Så plutselig: «Faen, det gjør så vondt.» Hun løper til dusjen, vennen følger. Jeg åpner døren. Fosteret ligger i sluket, blod overalt. «Jeg skal vaske opp,» sier vennen stille.

Rom 140

Hun står i døren, naken fra livet og ned, blodig opp til brystet. «Alt kom visst,» sier hun og peker på bleien. Jeg sjekker. Det er ikke et foster, men en sammenklistret morkake. Hun segner nesten om. Vi får henne i seng i siste liten.

Hun hadde trodd det skulle være enkelt. En tablett. Så hjem. Så glemme.

En fallskjermhopper

Hun fniste da hun kom inn, sammen med venninnen. Jeg ble irritert. Abort er ikke en lek, tenkte jeg. Seks timer senere kom hun ut, holdt seg for magen: «En liten fallskjermhopper», sa hun. «Jeg så det. Det dalte ned i do.»

Døde i uke 7

Hun visste ikke at hun var gravid. Eller at fosteret hadde dødd for lenge siden. Hun kom inn med feber og smerter.

Kjæresten la roser på nattbordet. De visnet. Hun fikk antibiotika og Cytotec. «Er det placenta?» hvisket hun da noe kom ut. Hun hadde båret dødt liv i flere uker – uten å vite det.

Tanja (14)

Tanja er 14 år og gravid i uke sju. Kjæresten på 15 og hans mor følger henne til abort. Hun vil ikke at foreldrene skal vite det. De er voldelige.

Hun ligger stille og rolig. Kanskje har hun opplevd verre ting. Han er nervøs, rød i kinnene. To tenåringer på terskelen til voksenlivet – altfor tidlig.

En annen abort

Hun er lavmælt, duknakket, med parkas og lue. Fosteret er 8–10 centimeter langt. Blodet danner en krans rundt hodet. Hun sier: «Jeg har to fra før. En med spesielle behov.» Jeg nikker. Resten kommer snart.

Denne gangen røsket hun det ut

«Forrige gang fisket jeg det ut selv. Nå røsket jeg ut morkaka,» sa hun. Venninnen lo. Jeg ble irritert, men lo litt jeg også. Situasjonen var absurd.

Neste gang kommer hun kanskje tilbake. Da får hun en utskrapning – og reiser hjem, litt blodfattigere. Hun var så søt i stemmen, nesten hviskende, uttrykte en del bekymring før dette og gjenfortalte forrige abort som en grusom opplevelse.

*

Alle historiene er anonymiserte, og flere er sammensatt av ulike situasjoner for å hindre gjenkjennelse og ivareta personvernet til dem som har vært pasienter.