Så kom den omsider, beskjeden fra toppen. Norske sykehus skal nå forberede seg på krig. Ikke på grunn av en ny pandemi, ikke på grunn av eldrebølgen, men fordi helseministeren har vært i Ukraina og fått et politisk flashback.

Det er nesten rørende å se hvordan et krigsbesøk kan få beredskap til å bli høyaktuelt. For oss som har stått midt i helsetjenesten i årevis, føles dette som når sjefen kommer inn på kontoret klokken fire på en fredag og «kommer på» at vi kanskje burde ha en plan. Bare denne gangen gjelder det nasjonal krisehåndtering.

Behovet er da ikke nytt

For behovet for beredskap er da ikke nytt? Vi har skrevet side opp og side ned om sårbarhet. Vi har ropt om sengekapasitet. Vi har stått i pandemier, streiker og personellmangel – med munnbind, kaffekopp og to do-liste i hånda. Og vi har – bokstavelig talt – sett helsa blø ut på gangen. 

Og så kom covid. Den store læremesteren. Vi fikk visst «viktige erfaringer» og «økt innsikt». Vi fikk pressekonferanser med applaus og skryt. Men hva fikk vi egentlig etterpå? Tja. Noen fikk blomster. Andre fikk belastningsskader og oppsigelser. Systemet? Det fikk budsjettkutt og effektiviseringskrav. 

Nå plutselig haster det. Nå skal man kartlegge og styrke kapasitet. Nå skal vi visst lytte til fagfolk. Det er i så fall et friskt pust, men også en litt pinlig erkjennelse: at systemet vårt ikke har vært rigget for noe mer enn normal drift. At vi har bygget en helsetjeneste på marginene og blitt overrasket over at marginene ikke tåler kriser.

Beredskapsplanen støver ned

Og midt i det hele står de samme sykepleierne, legene og ambulansearbeiderne – fortsatt for få, fortsatt med høyt fravær og fortsatt med joggesko betalt av egen lomme. Det er ikke bare logistikken som må styrkes. Det er hele grunnmuren som knirker. På tide å innse at man ikke kan drive beredskap på goodwill og dugnad.

Og ja: Forsvaret og det sivile helsevesenet har øvd sammen. Det finnes både nasjonale avtaler og øvelser som CAMO 24 og store samøvelser i regi av Helse Nord og Forsvarets sanitet – sist med 500 deltakere rundt Haukeland universitetssjukehus i juni 2025. Så enten følger ikke helseminister Vestre med, eller så har han faktisk lest noe, men ikke reagert før han fikk kofferten med seg over grensa.

At man har øvd, betyr lite når beredskapsplanen støver ned og bemanningen samtidig kollapser.

Så ja – beredskap trengs. Det har det alltid gjort. Forskjellen nå er kanskje bare at noen i toppen har fått seg en wake‑up call med diplomatpass og hotellfrokost – og ikke fordi noen faktisk lyttet til dem som sto i det.

Så velkommen etter, Vestre. Du får et klapp på skulderen med samme hånden vi brukte til å skrive varsler, rapporter og avvik i årevis. Og om du trenger flere kart: Vi har dem i stabler. De ble bare aldri lest.