Å forhandle sykepleierlønn er som å sitte foran en rektor som bestemmer alt

Jeg jobber som allmennsykepleier på hematologisk avdeling på Akershus universitetssykehus, men nå er det er lørdag, solen steker, og datteren min og jeg har vært ute for å kjøpe planker til en espaliervegg jeg vil snekre. 

Jeg hadde en plan, men likevel ble det slik at mens jeg sto foran plankene, så forsvant troen på egne snekkerferdigheter. Til slutt ga jeg opp. Uten med så mye som en flis i bilen kjørte jeg heller videre, full av vemod og skuffelse. Jeg kjøpte et par paprikaplanter og en is til hver av oss, og vi satte oss ved Kepler-stjerna.

Roen og samværet senket pulsen, og tankene svirret der vi satt sammen i dobbel stjerneglans. Hva er jeg egentlig god på? Og hvilken verdi har det jeg er god på? Svaret på det første er at jeg faktisk er veldig god på sykepleie. Men hvilken verdi har det? Snakk om emosjonell kjedereaksjon.

Hvorfor er det så vanskelig å verdsette verdien?

Jeg har aldri hatt skrupler med å hevde at helsepersonell har en særlig viktig jobb i samfunnet. Det har vi vel bevist ganske nylig. Samtidig er jeg nært fundamentalistisk opptatt av at jobben skjemmer ingen, og at det er vanskelig og unødvendig å sammenlikne hvor viktig en jobb er. Det kommer jo an på øyet som ser. Så om jeg er hyklersk eller usikker, er jeg usikker på. 

Jeg har likevel gjort meg noen erfaringer rundt hva som oppleves som viktig når helsen eller selve livet er truet. Det er sjelden espalier eller paprikaplanter. Trolig vil det si at jeg har noe å bidra med av høy verdi. Så hvorfor er det så vanskelig å verdsette denne verdien med reelle verdier? 

Vi har nettopp vært utsatt for «lønnsforhandlinger». Sett fra utsiden minner det om alle turene jeg hadde til rektors kontor på barneskolen, og dem ble det en del: Jeg ble gitt en forestilling av å være i en dialog, mens det åpenbart var rektor som bestemte hva vi var enige om. Budskapet var klinkende klart: «Jeg bestemmer her», og jeg skulle bare være glad resultatet ikke ble verre. Kjeften jeg fikk av foreldrene mine etterpå, var ikke medregnet. 

I realiteten seiler vi i sikksakk

Analogien er treffende: Norsk Sykepleierforbund (NSF) møter til «forhandlinger», må ta til takke med det som blir gitt – og får kjeft av medlemmene etterpå. Husk bare hva som skjedde sist vi gikk til streik. En nøye utvalgt streikegruppe ble møtt med en stor lockout og tvungen lønnsnemnd vi ikke vant noe på. NSF sto bare igjen med misfornøyde medlemmer. «Rektor» kjenner spillet så altfor godt og spiller det skittent.

Så hvorfor er det slik at yrkesgruppen som nylig kunne velte seg i applaus, fortsatt må kjempe for å få arbeidsvilkår som så mange andre tar for gitt? Jeg er ikke opptatt av å sammenlikne ulike yrkers lønn, for hvis jeg ønsket meg like høy lønn som en jurist – utdannelsen er like lang, så burde jeg blitt jurist. Det jeg er opptatt av, er mangelen på reelle muligheter til å kjempe for mine arbeidsvilkår. For med ekte forhandlingsvilkår og forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen ved roret skulle også vi ha kommet trygt i havn. 

I realiteten seiler vi i sikksakk i frykt for arbeidsgiver og lønnsnemndas torpedering. Og vi forventes å ta til takke med at vi i det minste har en båt, uten motor og årer. Så her sitter vi på kaldt, åpent hav og håper tilfeldige strømmer fører oss i rett havn. Varmt yttertøy er ikke inkludert.

Det er knapt forhandlinger

Kanskje er det noen likheter mellom vårt uføre og den kampen arbeiderbevegelsen førte med krav om bedre arbeidsvilkår og levestandard for arbeiderne. For eksempel har nesten ingen nyutdannede sykepleiere råd til å kjøpe seg bolig i Oslo. Lønnsveksten henger ikke sammen med boligprisveksten. Hjemmesykepleiere får ikke klær eller sko tilpasset norsk vinter. Belastningen er for høy, overtidsbestemmelser knaker i fortøyningene, og folk slutter. 

Jeg tror vi snart må snakke om helsearbeiderkamp og kalle NSF en helsearbeiderbevegelse, for forhandlinger er det knapt. At dette ikke er endret, verken med Erna eller Jonas, er enten provoserende eller skuffende betegnende for status presens, der Løvebakken oppleves å sveve oppe i skyene sammen med strømregningen. Jeg har ikke bestemt meg enda.

Å skylde på trepartssamarbeidet er bare lumpent. Når staten alene setter rammene som arbeidsgivere skal forvalte og krever spartansk nøkternhet i budsjettene, for deretter å hevde at arbeidsvilkår ikke er en politisk sak når det klages, da er det ikke rart man får sure oppstøt. Hvis Stortinget faktisk ønsker et fungerende helsevesen, må det gå inn for landing og ta et større ansvar for å styrke tjenesten gjennom politisk vilje og handlekraft. Stortingspolitikerne må forstå at den viktigste ressursen i helsevesenet er kompetente folk, og folk må ivaretas.

Vi må ha vilkår som motiverer

Fløteisen døyver litt av oppstøtene, og Selma og jeg nyter fritiden. Med ett føles frustrasjonen litt ubetydelig. Det er tross alt krig i Europa og i Midtøsten. Verden koker, og ordet krise har snart mistet sitt faretruende anstrøk. Kanskje er ikke min manglende streikerett så viktig. Men som lyn fra svart, regntung himmel slår det meg: Jo verre det blir, desto mer bør alle håpe at vi får kjempe for egne arbeidsvilkår. Vilkår som motiverer til å fortsette med det vi er flinkest til, nemlig å ivareta og bevare de syke og de skadde, fremme helse – og i verste fall øke stridsevnen. 

Det er ikke uten betydning. Jeg blir nok ikke espaliersnekker, men at det offentlige skal klare å beholde meg i livsvarig helsetjeneste, er jeg jaggu ikke sikker på heller. Og jeg er nok ikke alene om det.

Vinden blåser lett og rufser litt i 6-åringens hår. Høyt der oppe driver lett dis – eller kanskje er det Stortinget og strømregningen på nye eventyr – over den varme stjernen på himmelen, mens Selma og jeg sitter litt nærmere grasrota og spiser opp pinneisen. Jeg tror jeg trenger en snekker.