Å forhandle sykepleierlønn er som å sitte foran en rektor som bestemmer alt
Vi har nettopp vært utsatt for «lønnsforhandlinger». Sett fra utsiden minner det om alle turene jeg hadde til rektors kontor på barneskolen, og dem ble det en del av.
Jeg jobber som allmennsykepleier på hematologisk avdeling på Akershus universitetssykehus, men nå er det er lørdag, solen steker, og datteren min og jeg har vært ute for å kjøpe planker til en espaliervegg jeg vil snekre.
Jeg hadde en plan, men likevel ble det slik at mens jeg sto foran plankene, så forsvant troen på egne snekkerferdigheter. Til slutt ga jeg opp. Uten med så mye som en flis i bilen kjørte jeg heller videre, full av vemod og skuffelse. Jeg kjøpte et par paprikaplanter og en is til hver av oss, og vi satte oss ved Kepler-stjerna.
Roen og samværet senket pulsen, og tankene svirret der vi satt sammen i dobbel stjerneglans. Hva er jeg egentlig god på? Og hvilken verdi har det jeg er god på? Svaret på det første er at jeg faktisk er veldig god på sykepleie. Men hvilken verdi har det? Snakk om emosjonell kjedereaksjon.
Hvorfor er det så vanskelig å verdsette verdien?
Jeg har aldri hatt skrupler med å hevde at helsepersonell har en særlig viktig jobb i samfunnet. Det har vi vel bevist ganske nylig. Samtidig er jeg nært fundamentalistisk opptatt av at jobben skjemmer ingen, og at det er vanskelig og unødvendig å sammenlikne hvor viktig en jobb er. Det kommer jo an på øyet som ser. Så om jeg er hyklersk eller usikker, er jeg usikker på.
Jeg har likevel gjort meg noen erfaringer rundt hva som oppleves som viktig når helsen eller selve livet er truet. Det er sjelden espalier eller paprikaplanter. Trolig vil det si at jeg har noe å bidra med av høy verdi. Så hvorfor er det så vanskelig å verdsette denne verdien med reelle verdier?
Vi har nettopp vært utsatt for «lønnsforhandlinger». Sett fra utsiden minner det om alle turene jeg hadde til rektors kontor på barneskolen, og dem ble det en del: Jeg ble gitt en forestilling av å være i en dialog, mens det åpenbart var rektor som bestemte hva vi var enige om. Budskapet var klinkende klart: «Jeg bestemmer her», og jeg skulle bare være glad resultatet ikke ble verre. Kjeften jeg fikk av foreldrene mine etterpå, var ikke medregnet.
I realiteten seiler vi i sikksakk
Analogien er treffende: Norsk Sykepleierforbund (NSF) møter til «forhandlinger», må ta til takke med det som blir gitt – og får kjeft av medlemmene etterpå. Husk bare hva som skjedde sist vi gikk til streik. En nøye utvalgt streikegruppe ble møtt med en stor lockout og tvungen lønnsnemnd vi ikke vant noe på. NSF sto bare igjen med misfornøyde medlemmer. «Rektor» kjenner spillet så altfor godt og spiller det skittent.
Så hvorfor er det slik at yrkesgruppen som nylig kunne velte seg i applaus, fortsatt må kjempe for å få arbeidsvilkår som så mange andre tar for gitt? Jeg er ikke opptatt av å sammenlikne ulike yrkers lønn, for hvis jeg ønsket meg like høy lønn som en jurist – utdannelsen er like lang, så burde jeg blitt jurist. Det jeg er opptatt av, er mangelen på reelle muligheter til å kjempe for mine arbeidsvilkår. For med ekte forhandlingsvilkår og forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen ved roret skulle også vi ha kommet trygt i havn.
I realiteten seiler vi i sikksakk i frykt for arbeidsgiver og lønnsnemndas torpedering. Og vi forventes å ta til takke med at vi i det minste har en båt, uten motor og årer. Så her sitter vi på kaldt, åpent hav og håper tilfeldige strømmer fører oss i rett havn. Varmt yttertøy er ikke inkludert.
Det er knapt forhandlinger
Kanskje er det noen likheter mellom vårt uføre og den kampen arbeiderbevegelsen førte med krav om bedre arbeidsvilkår og levestandard for arbeiderne. For eksempel har nesten ingen nyutdannede sykepleiere råd til å kjøpe seg bolig i Oslo. Lønnsveksten henger ikke sammen med boligprisveksten. Hjemmesykepleiere får ikke klær eller sko tilpasset norsk vinter. Belastningen er for høy, overtidsbestemmelser knaker i fortøyningene, og folk slutter.
Jeg tror vi snart må snakke om helsearbeiderkamp og kalle NSF en helsearbeiderbevegelse, for forhandlinger er det knapt. At dette ikke er endret, verken med Erna eller Jonas, er enten provoserende eller skuffende betegnende for status presens, der Løvebakken oppleves å sveve oppe i skyene sammen med strømregningen. Jeg har ikke bestemt meg enda.
Å skylde på trepartssamarbeidet er bare lumpent. Når staten alene setter rammene som arbeidsgivere skal forvalte og krever spartansk nøkternhet i budsjettene, for deretter å hevde at arbeidsvilkår ikke er en politisk sak når det klages, da er det ikke rart man får sure oppstøt. Hvis Stortinget faktisk ønsker et fungerende helsevesen, må det gå inn for landing og ta et større ansvar for å styrke tjenesten gjennom politisk vilje og handlekraft. Stortingspolitikerne må forstå at den viktigste ressursen i helsevesenet er kompetente folk, og folk må ivaretas.
Vi må ha vilkår som motiverer
Fløteisen døyver litt av oppstøtene, og Selma og jeg nyter fritiden. Med ett føles frustrasjonen litt ubetydelig. Det er tross alt krig i Europa og i Midtøsten. Verden koker, og ordet krise har snart mistet sitt faretruende anstrøk. Kanskje er ikke min manglende streikerett så viktig. Men som lyn fra svart, regntung himmel slår det meg: Jo verre det blir, desto mer bør alle håpe at vi får kjempe for egne arbeidsvilkår. Vilkår som motiverer til å fortsette med det vi er flinkest til, nemlig å ivareta og bevare de syke og de skadde, fremme helse – og i verste fall øke stridsevnen.
Det er ikke uten betydning. Jeg blir nok ikke espaliersnekker, men at det offentlige skal klare å beholde meg i livsvarig helsetjeneste, er jeg jaggu ikke sikker på heller. Og jeg er nok ikke alene om det.
Vinden blåser lett og rufser litt i 6-åringens hår. Høyt der oppe driver lett dis – eller kanskje er det Stortinget og strømregningen på nye eventyr – over den varme stjernen på himmelen, mens Selma og jeg sitter litt nærmere grasrota og spiser opp pinneisen. Jeg tror jeg trenger en snekker.
17 Kommentarer
Wenche Berger
,Så sant som det er sagt! Helt spot on!
Sliten og desillusjonert
,Vi har dessverre ingen reell streikerett, og må ta til takke med de smulene som havner vår vei. Vi løper stadig fortere, men kompenseres ikke med hverken arbeidsvilkår eller lønn som er å leve med. På den lyse side, hvis du som mange andre dessverre ikke orker mer, så er skribent/forfatter noe du virker å ha talent for. Ikke alle kan være espaliersnekkere... 😉
Reidun
,Veldig bra skrevet. Mere fordeling enn forhandling der alt er forutbestemt. Få vet hva vår arbeidsdag inneholder og krever av oss i helse. Empatiske gjennom hele dagen og hvis vi er heldige i travle dager kan vi være alene med tankene på et snarlig toalettbesøk.Verdien vår synes ikke og vil ikke ses. Vi må være glad for at vi har en jobb og gjøre det beste ut av det, blir ofte sagt. Vi fortjener økonomi til hus og fremkomstmiddel, sunn mat og hygge med familien fordi vi ikke trenger å bekymre oss så mye for økonomien. Vi har studert og betalt for dette og det bør lønne seg både i form av urkesverdi og respektfull lønn og arbeidsbetingelser. Flott beskrivelse hvor nok mange kan relatere❤️
Svein
,Og hvorfor skal jordmødre nevnes spesielt og alltid prioriteres.?
Vibeke
,Du kan bli forfatter du, meget godt skrevet!
Stå på dere unge med krav om endringene dere trenger for å stå lenge i det viktige arbeidet.
Jeg går av i år 62 år og trøtt i yrket som jeg har trivdes godt i fordi opplevelsen av mestring var god.
Renate
,Godt innlegg- beskriver det mange av oss sitter og føler på.
Tone
,Kjent, trist og veldig godt skrevet!
Jens Heide
,Verden er mer kompleks enn du antyder. Å gå inn i offerrollen med all den bitterheten som det innebærer hjelper ikke deg eller noen andre.
Sykepleiere har ganske god lønn i dag som følge av nettopp forhandlinger. At ikke forhandlingene går ens vei hver gang betyr ikke at motparten er en tyrann.
Jørgen Røed-Lislebø
,Jeg husker da jeg jobbet på et større sykehus i Østlandsområdet for endel år siden så var det plutselig endel kollegaer som fant ut at de var lei jobben og ville flytte på seg. Fint, greit nok. Men, det da mange av disse benyttet de siste ukene til, det var å snakke ned arbeidsgiver, arbeidsmiljøet og gut veit hva ved enhver anledning. Det førte til at mange andre også begynte å tenke at jo, det er jo egentlig ikke så bra, lønna er jo litt bedre andre steder etc... Da disse personene sluttet så plutselig ble arbeidsmiljøet bedre igjen og det mye triveligere å gå på jobb. Bare for å ha det sagt på forhånd, jeg tviler ikke et sekund på at det mange steder er veldig (for) høy arbeidsbelastning, vanskelig å få til ferier og liknende. Det lille issuet jeg har med hvordan sykepleiere omtaler eget yrke og vilkår er at det omtrent er på linje med å rydde miner i shorts og kortbukse. Overalt hvor en snur seg så er det en elendighetsbeskrivelse som jeg rett og slett ikke kjenner meg igjen i (per nå jobber jeg ikke selv men skal etter planen tilbake om litt tid). Igjen, jeg tviler ikke på at mange er slitne og mange føler at det går gærne veien, men det hjelper heller ikke på jobbgleden at en hele tiden får tutet ørene fulle at alt er jævlig. Da blir alt jævlig. Det siste jeg vil si er at jeg i løpet av 15 år som sykepleier personlig aldri har følt meg lavtlønnet. Jeg vet dette er å banne i kjerka men det er slik det er. Stå på for all del og jeg støtter lønnskampen fullt ut, men jeg er nok da en av de få som ikke har følt at jeg har kommet dårlig ut økonomisk av å være sykepleier i Oslo.
Anders Magnussen
,Her må jeg si meg litt uenig. Generelt sett i samfunnet har vi en helt okei lønn. Sett i lys av mengden arbeidsoppgaver som forventes at skal gjøres, har vi veldig dårlig lønn. At vi går i pluss er ikke det samme som en "vellykket" lønnsforhandling. Andre yrker med tilsvarende lang utdanning tjener vesentlig mer, da sykepleiere har vært for dårlige til å sette krav, og deretter stå på kravene i alt for mange år.
Egil Andersen
,Det har ikke vært reelle forhandlinger de siste 10-15 årene, sykepleierne får nøyaktig det samme som resten av arbeidstakerne. Når NSF attpåtil snur ryggen til at kommunalt ansatte sykepleiere får mindre en sykehusansatte år etter år, samt at spes spl og lang ansiennitet ikke blir belønnet, da er det bare to alternativ, melde seg ut eller finne annet forbund.
Larissa
,Hvilket andre forbund er det som har fokus på sykepleierne og forhandler bedre lønn for deres medlemmer enn NSF? Har du eksempler?
Solfrid
,Veldig godt skrevet! . Du setter ord på det! Ingen skal eie oss. Det føles akkurat som du beskriver. Av og til så virker det som vi skal være glad vi har en jobb...
Solveig Heggdal
,Knakende godt fremstilt. Kunne bare noen av de viktige personene lese og forstå dette.
Erna Sandøy Forset
,Støtter deg/oss fullt ut.
Torill
,Jeg har tidligere, for flere år siden, forhandlet for et annet forbund innen UNIO for diverse ulike yrkesgrupper innen helse (fysiopteraputer, radiografer, sykepleiere, sosionomer m.fl) og med Spekter som motpart. Jeg er blitt forsøkt møtt på samme måte, og kjenner igjen akkurat det samme som her beskrevet - forøvrig svært godt skrevet! Men - det handler om å ikke gi seg, ikke miste verken troen, mot eller verdighet, men stå oppreist.
Det vil ikke forundre meg om motpartens argumenter en dag vil falle på sin egen urimelighet når samfunnet merker konsekvensene mer og mer....
Steinar Hegstad jr
,Som sykepleier i det offentlige har vi ingen reell forhandlingsrett. Vi får smulene. Ja, vår yrkestittel burde kanskje være LØNNSSLAVER UTEN RETTIGHETEN TIL EN LØNN VI KAN LEVE AV. Har jobbet som sykepleier i snart 40 år og har en lønn på ca 550000 kr fordi lønnsstigen vår slutter på 10 år. Er det rettferdig? Ikke søren!! 😢 😢