Lasse Johan er sykepleier og tar benmargsprøver

– Den går av i vask, jeg har nemlig kjøpt meg eyeliner for anledningen.

Avansert klinisk allmennsykepleier (AKS) Lasse Johan Thue tegner svarte streker på en hoftekam. Med tommelen lokaliserer han innstikksstedet, og markerer det med en sirkel av prikker.

Så desinfiserer han, setter bedøvelse, og småprater mens han tar på sterile hansker og finner frem skalpellen.

– Da skal jeg lage det lille snittet, sier han.

Skrur seg inn i beinet

Thue skal ta en benmargsprøve, som tas i utredning av ulike blodsykdommer. Tradisjonelt tas den av en lege. Men på Akershus universitetssykehus (Ahus) er det han som gjør det. Som AKS er han spesialutdannet til å gjøre kliniske undersøkelser og jobbe selvstendig.

Med en rask bevegelse snitter han i huden. Fanger opp blodstrimen som begynner å renne med en tupfer. Komprimerer. Så tar han frem spesialinstrumentet. Håndtaket er grønt, nålen er grov. Det setter han inn i snittet. Presser forsiktig. Spør:

– Gjør det vondt?

– Neeei, det går greit det.

Han stopper opp.

– Men?

– Eh, nei, jeg kjenner det ikke veldig mye.

Så begynner han å skru seg gjennom beinet.

Selvsagte sykepleieroppgaver

Men hvor blir det av sykepleien når han gjør slike oppgaver? Thue har fått spørsmålet før, og velger å snu på det.

– Jeg tenker vi heller må snakke om hva sykepleie er, og om det er et endelig skille mot de andre profesjonene, sier han.

– Det er typisk å snakke om det jeg gjør som legeoppgaver. Men det gjorde man før om oppgaver som å måle blodtrykk eller å kateterisere.

I dag er det selvsagte sykepleieroppgaver.

– Skal vi være veldig dogmatiske, får vi ikke til noe, sier han.

– Jeg mener vi heller bør snakke om hvilke behov pasienten har, og hvordan vi best kan møte de behovene, fremfor hvem som eier en oppgave.

– Kan klype litt

Tilbake i prøvetakingssituasjonen har nålen nådd beinhinnen. Han forsikrer om at det ikke er noen nerver eller noe farlig der han stikker. Men at det er viktig at pasienten ligger stille.

– Og så må du snakke med meg underveis.

Han spør:

– Vondt?

– Nei, det går fint.

Han trekker ut mandrengen, så bare et hult stålrør står igjen i hoftekammen. Gjør klar et prøveglass og tar frem en ny mandreng som skal feste vevsprøven.

– Nå skal vi prøve å ta en bit her.

Han stikker den inn i røret.

– Akkurat når jeg skal fange den biten, så kan det klype litt.

Lærte å tolke

Egentlig ville Thue bli anestesisykepleier. Men der han jobbet før, på avdeling på blodsykdommer på Rikshospitalet, var det AKS som var alternativet hvis han ville ha utdanningsstilling.

– Og jeg ville ha betalt, sier han.

Så da takket han ja. Men i starten av studiet var han så usikker, at han bad om å bli flyttet over til intensivutdanning.

– Men jeg fikk nei, og det er jeg veldig glad for i dag. For det gikk opp for meg etter hvert hva innholdet i AKS-utdanningen var, og at det passet meg veldig godt.

Det han likte, var det som sto på pensum.

– Å tolke blodgass, syre-base, EKG, respirasjon. Ting jeg alltid hadde hatt lyst til å lære meg, men ikke fått til, sier han.

– For det er omfattende og vanskelig, og man må trene på det. 

Og underveis i utdanningen så han at dette kom han til å klare.

– Det er ferdigheter som jeg har hatt stor nytte av, selv om jeg ikke jobber direkte med det nå. Det har gitt meg en veldig bredde innenfor faget.

– Han er en gavepakke

På Ahus har han fått være med å utforme sin egen stilling. Avdelingsoverlege Ellen Brodin kaller han en gavepakke.

Det var hun som tok kontakt for å få han til Ahus.

Hun hadde hørt om AKS-utdanningen, og var nysgjerrig.

– Vi er nødt til å tenke nytt for å løse krisen vi vet kommer, sier hun.

– Vi blir for få leger og sykepleiere, og må se på hvordan vi kan løse oppgaver på en smartere måte.

Brodin mener AKS er en måte å tenke nytt på.

– De jobber selvstendig, og med mengdetrening under god veiledning blir de like gode som leger til å gjøre vurderinger, mener hun.

– Lasse Johan har lang erfaring fra Rikshospitalet, der han har fulgt opp pasienter med leukemi, og pasienter som er benmargstransplantert. Jeg tenker at kompetanse ervervet gjennom erfaring er vel så viktig som å ha lest tykke bøker.

– Gir legene muligheter

Men hvor mye ansvar kan han få? Brodin tenker at mulighetene er mange, men at det er viktig å lage en god plan. Og å gi veiledning og opplæring.

Hun opplever at de andre legene er positive.

– Hadde dette vært for noen år siden, kunne det kanskje blitt konflikter, nå er det hundre prosent positivitet, forteller hun.

Men hun tror det er viktig hvordan det introduseres.

– Dette er oppgavedeling. Når han driver selvstendig poliklinikk, gir det legene mulighet til å gjøre andre ting. Som å mikroskopere, eller være mer på post. 

Hun opplever at legene stoler på Thue, og at han er flink til å spørre når han er usikker.

– Hen er god til å kommunisere med pasienter, sier hun.

– Og kanskje er han, med sykepleiefaget, også flinkere enn legene til å se hvilke behov pasientene har. 

Vil ha sykepleiere til å bli

Som øverste leder på avdelingen er hun ikke bare opptatt av å jobbe smart, men også av å beholde ressurser.

– Det jeg ser, er at sykepleiere gjerne blir her i tre år, og så går de videre, sier hun.

– Men hvorfor slutter de akkurat når de begynner å bli erfarne? Jeg tror på å tilby utfordringer i hverdagen. At de i stedet for å slutte, kan øke kompetansen og få nye oppgaver.

Hennes drømmescenario er å ha AKS-utdanningsstillinger, som hun kan tilby sykepleiere som har jobbet her i tre år.

– Det tror jeg er fremtiden.

Trekker ut benmarg

Lasse Johan Thue skrur på instrumentet med mandrengen inni.

– Nå tar jeg den ut, og så ser jeg på hva jeg har fått, sier han.

Thue trekker hele ut av pasientens hoftekam. Trekker ut mandrengen og studerer den lille biten av benmarg som sitter i enden. Legger den i prøveglasset, skrur på lokket og holder det opp mot lyset. Sier:

– Jeg synes det ser veldig bra ut, jeg.

Han komprimerer det lille såret, som knapt blør. Småprater. Plastrer. Så ber han pasienten snu seg over på rygg. Prosedyren er over.

Som AKS'er er det å ta polikliniske konsultasjoner et av hans hjertebarn.

– Det er ikke sikkert alle pasienter trenger å møte en lege hver gang de kommer til sykehuset, sier han.

Et hjertebarn

I tillegg til at han tar benmargsprøver alene, har han også polikliniske samtaler med stamcelletransplanterte.

– Noen må og bør gå til lege, sier han.

– Men ikke alle.

Han har også akkurat begynt med konsultasjoner i pakkeforløpet for lymfekreft. Der er ideen at han møter pasienten, tar klinisk anamnese, gjør benmargsbiopsi og legge opp en plan. Lege trenger pasienten først å møte når diagnosen er stilt.

Dette var også Ellen Brodins idé. Hun tror det kan være en måte å få flere gjennom pakkeforløpet på kortere tid. For Thue er det krevende, men en drømmesituasjon.

– Jeg opplever at hun tar et steg videre, sier han.

– Hun snakker ikke bare om hvordan vi kan løse ting, men hun gjør det. Hun gir meg tillit, og vi jobber samme for å nå målet.

En annen oppgave har han tatt initiativ til selv. Det er å revaksinere pasientene som er benmargstransplantert. De trenger alle vaksiner på nytt, etter at transplantasjonen har nullstilt immunsystemet. 

– Det er egentlig primærhelsetjenestens ansvar å følge opp, men det er en oppgave som fastlegene har få forutsetninger for å løse, og som bør og må løses av sykehusene, erfarer han.

Så derfor har han laget et system, og har allerede vaksinert de første.

– Grunnvaksinering skal gjøres innen ett år etter transplantasjon, sier han.

– Men i går vaksinerte jeg en som var transplantert i 2009.

Klar på hva han kan, og ikke

Inne på undersøkelsesrommet har pasienten reist seg fra benken. Thue informerer om når hun kan forvente svar. Sitter foran datamaskinen og noterer. 

Bak han står bordet med brukt utstyr og fylt prøveglass. Biten av benmarg svømmer i formalin. Nå skal den videre til patologen. Da vil det vise seg om den er egnet for diagnostikk.

Eller om prøven må tas på nytt.

Det har vært en bratt læringskurve siden han begynte på Ahus ved nyttår. Han har ikke opplevd noen negative reaksjoner på at han er sykepleier, og ikke lege.

– Jeg understreker at dette ikke er en legetime, sier han.

– Jeg er håndverkeren. 

Han er klar på hva han kan, og hva han ikke kan.

– Jeg tror jeg bidrar med en annen dimensjon, men en sykepleier kan aldri være lege. Akkurat som en lege aldri kan være en sykepleier.

En drøy uke senere kommer svaret Lasse Johan Thue har ventet på. Benmargsprøven var egnet for analyse. «Utmerket» er patologens kommentar til kvaliteten.