Sykepleier i Kyiv: – Vi ser hvor traumatiserte pasientene er

Da krigen startet i februar, flyktet nesten alle av de 20 ansatte på rehabiliteringsavdelingen. Tre ble igjen. Mariia Kononova (25) var en av dem.

Det vil si, først forlot også hun Kyiv.

– Jeg dro til sju forskjellige byer. Men jeg følte at det ikke var rett å dra. Det var verre enn å bli under bombene, forteller hun på telefon.

Så etter to uker var hun hjemme igjen. Hos mor, far og bror. Og to katter og en hund.

Krigsskader på barnesykehuset

Mariia Kononova er en av sykepleierne i Ukraina som brått måtte forholde seg til krigsskader. Hun jobber på Ohmatdyt, det nasjonale barnesykehuset i hovedstaden Kyiv.

Sykehuset har om lag 600 sengeplasser.

Kononova jobber nå også som fysioterapeut. Sykepleierne i Ukraina er ikke så spesialiserte og tverrfaglige som i Norge.

Minen traff hele familien

Femåringen Dmitriy er en av pasientene hennes. Han kommer fra byen Chernihiv, nord for Kyiv. Da russerne okkuperte byen, ville familien flykte, men de ble truffet av en mine. Dette er fire uker siden.

Også guttens foreldre, bror og søster er innlagt på barnesykehuset.

Dmitriy klarer ikke å bøye kneet, og Mariia hjelper ham med å bli bra.

– Vi bruker aktiv metode, tidlig intervensjon. Pasientene skal bevege seg med egen hjelp så fort som mulig.

I Ukraina har rehabilitering tradisjonelt bestått av massasje og elektrisk stimulering, såkalt passiv metode.

– Men vi utvikler oss. Dmitriy er ganske ok nå, men han er fortsatt engstelig. Og han skvetter når vi tar på ham, sier Mariia Kononova.

Behandlet både soldater og sivile

Da krigen startet, kom det skadde fra Kyiv og landsbyene rundt til barnesykehuset. Både soldater og sivile.

– De lokale sykehusene kunne ikke ta imot så mange pasienter, og de trengte kirurgi, forteller Kononova.

Et akuttmottak ble straks opprettet.

– Det var nytt for oss å ta imot pasienter som er skadet av miner og raketter.

Hun har selv hatt flere slike pasienter.

Ble truffet i magen, fikk stomi

– En jente på 20 ble hardt skadet da en bit av en mine traff henne i magen.

Hun ble operert og fikk kolostomi.

– Så ung! Det var hardt for henne.

Også armen og fingrene ble skadet.

– Det var et komplisert traume. Men det går fremover, og hun har startet å gå selv, forteller Mariia Kononova.

(Saken forsetter under faktaboksen.)

– Vi fikk for mye humanitær hjelp

– Hvordan har det vært for deg å jobbe i denne tiden?

– I begynnelsen, de første dagene og ukene i krigen, fikk vi mye humanitær hjelp til vårt sykehus. Vi måtte hjelpe til med å sortere. Vi fikk for mye.

– Hva fikk dere?

– Alt mulig. Mat, medisiner, kompresser, antibiotika … Etter to uker trengte vi ikke mer og sendte det vi fikk videre til andre sykehus.

– Krigsskadde pasienter er ikke vår spesialitet

Mange av vennene og kollegene hennes dro til byen Lviv, som ligger nær grensen til Polen.

– Da måtte vi omorganisere oss på sykehuset. Nå er det mer som normalt, og vi har normalt med pasienter på vår avdeling.

Hun syns det har vært tøft å se de krigsskadde pasientene.

– Dette er jo ikke vår spesialitet. Vi ser hvor traumatiserte de er. Først visste jeg ikke hvordan jeg skulle snakke med dem. Nå vet jeg at jeg kan snakke vanlig, også om det som skjedde dem. De forteller alt, og de trenger å gråte.

– Det er godt for dem for å bearbeide?

– Ja, de trenger støtte. Men de fleste er veldig sterke, og de blir raskt rehabilitert, sier Kononova.

(Saken forsetter under bildet.)

Barna med kreft dro til utlandet

Barna med leukemi, som er typiske pasienter på sykehuset, er ikke der nå. De fleste reiste til Polen, Tyskland eller Ungarn med sine familier da krigen startet.

– De ville fått problemer her på grunn av medisinmangel. De trengte stabilitet, sier Kononova.

Selv om mange av innbyggerne nå er tilbake i Kyiv, er disse barna med kreft fortsatt i utlandet.

– I går var det bare to alarmer

– Det er stille i Kyiv nå, men ikke stabilt, sier Kononova.

Fortsatt går alarmene.

– Men i går var det bare to. Før var det åtte-ti daglig.

Mariia Kononova, og de fleste andre, går ikke lenger til tilfluktsrommene når de hører sirenen.

– Vi er utmattet av alle alarmene. Men vi er klare til å løpe hvis noe alvorlig skulle skje, sier hun.

Preget av opphold i kjellere

Noen oppholdt seg i ukevis i kjellere og andre tilfluktssteder da angrepene var som verst rundt og i hovedstaden.

– Det har vært tøft for dem, mange har fått angst. Mine foreldre var der hver natt i en uke, og det preger dem. De har forandret seg og er redde for alt mulig, sier hun.

– Vi var bekymret på grunn av de psykiske forholdene de levde under

– Føler du et ansvar for foreldrene dine?

– Ja, for jeg er ikke så redd. Ved å vise familien min at jeg er ok, kan de bli mindre redde også.

Hun forteller at familiens hund ble veldig skremt da sirenen gikk mange ganger daglig. Nå går det bedre.

– Mange av de som flykter tar med seg kjæledyrene, også til Norge. Ukrainere er glad i dyr?

– Ja, dyrene våre er en del av familien.

– Alle spør hvordan de kan hjelpe til

Personellet har jobbet mer enn vanlig, døgnet rundt.

– Men vi står sammen og er solidarisk med hverandre. Pensjonister har returnert og jobber som frivillige.

Hun kjenner to anestesileger som er ansatt på en privat klinikk som ble stengt.

– Da kom de til oss for å hjelpe, uten lønn. Nå går de tilbake til sin vanlige jobb, men de fortsetter å jobbe frivillig hos oss også. Alle spør hvordan de kan hjelpe til.

Behandler dype sår med vakuum

– Hva er mest kritisk nå?

– Det er ikke så kritisk med mat og utstyr nå, i hvert fall ikke her. Men ting kan endre seg.

Et eksempel på noe som er nyttig for dem, er utstyr til sårbehandling. Med VAC (Vacuum assisted closure) kan dype sår heles fortere.

– Vi kan jobbe effektivt nå, men hvis vi får mange pasienter fremover, vil vi trenge mer personal. Det føles tryggere i Kyiv, men vi vet jo ikke hva som vil skje.

– Hvordan vil det være i Ukraina om et halvt år, tror du?

– Jeg tror ikke krigen vil være slutt da. Men kanskje er det bare krig i øst, kanskje ikke i Kyiv. Men vi vet ikke. Vi er bekymret, men også veldig optimistisk.

Samlet mennene og skjøt dem

Kononova forteller om venninnen sin som dro til en landsby der bygningene ble ødelagt av bombing.

– Jeg prøvde å ringe henne, men fikk ikke kontakt. Hun overlevde, og siden fortalte hun om forferdelige ting.

Soldater kom til folks hus og hentet mennene. En av dem, en 18-åring, var venninnens slektning. De skjøt ham og de andre mennene.

– Hun er der fortsatt. Jeg syns det er farlig, men hun vil ikke være i Kyiv, hun blir urolig av alarmene. Hun føler seg reddere i Kyiv, mens jeg tror det er tryggest for henne her, sier Mariia Kononova.

– Jeg er pasifist, men denne gangen …

Hun vet godt at alle ukrainske menn kan bli innkalt for å delta i militæret.

– Kanskje vil det gjelde min bror og min far.

– Er du redd for det?

– Ja, for det er jo farlig. Nå kan de være hjemme og de kan jobbe.

– Er det riktig at alle menn må stille seg til disposisjon, synes du?

– Jeg er pasifist. Men denne gangen, selv om det er vondt, så syns jeg det er rett. Det er jo uvanlig at noen kommer til vårt territorium og dreper folk, sier Mariia Kononova.