Satser på sykepleiere i smerteforskning
Fem forskende sykepleiere ser nærmere på hvordan pasienter med langvarige smerter blir fulgt opp.
Ved Avdeling for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital i Trondheim er det nettopp startet et flerårig forskningsprosjekt.
Målet er å gi pasienter med langvarig og sammensatt smerteproblematikk et bedre tilbud.
Vil ha sykepleierne med
– Det har vært et helt bevisst valg å ansette mange sykepleiere i dette forskningsprosjektet.
Det sier Petter Borchgrevink, overlege og avdelingsleder ved Smertesenteret ved St. Olavs hospital.
Nå sitter han på pauserommet i andre etasje av bygget som kalles Kunnskapssenteret.
Sammen med en håndfull ansatte fra avdelingen skal han til å fortelle Sykepleien om forskningsprosjektet de er i gang med.
Men først forteller han hva han nettopp har avsluttet.
– Pasienten, fastlegen og jeg har hatt en konsultasjon – en samhandlingskonsultasjon. Vi snakket sammen via video, sier han.
For i et hjem et sted i sykehusets nedslagsfelt sitter en pasient og har vondt. Smertene er sammensatte, de har vart lenge, og de går ikke over.
Et annet sted i samme kommune sitter hennes fastlege.
Uten å nevne verken navn, diagnose eller noe som kan identifisere pasienten, fastslår Borchgrevink:
– Hun er langt fra blitt smertefri. Men vi har laget en plan, og nå skal fastlegen følge opp over lang tid.
Smertepasienter mellom stolene
Dette smertebildet er symptomatisk for pasientgruppen, oppsummerer han.
En stor andel av pasientene som blir henvist til denne klinikken, kanskje igjen og igjen, blir aldri «helt ferdig» med smertene. Det kan ha flere årsaker, og løsningen er sjelden enkel eller entydig. Desto større er behovet for å ha gode planer, samt en samlet forståelse av hvordan planen skal følges. Selvsagt med pasienten i sentrum og i tett samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjeneste.
– Men her har det skortet, sier Borchgrevink.
– Mange av disse smertepasientene opplever at de har falt mellom flere stoler. De forteller om manglende sammenheng i oppfølgingen, at den ene hånda ikke vet hva den andre gjør, sier han.
Skal inn i eget pasientforløp
For å gi mer helhetlig hjelp til denne pasientgruppa, utvikler Helsedirektoratet nå, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, et pakkeforløp som heter «Helhetlig pasientforløp for langvarige og sammensatte smertetilstander».
– Og etter forslag fra oss skal en viktig komponent i dette forløpet være to samhandlingskonsultasjoner. Der vil fastlege og spesialist være sammen med pasienten, og en av partene er med på video.
5 av 16 i forskergruppen er sykepleiere
Sammen med andre i avdelingen har han søkt om og fått innovasjonsmidler fra Norges forskningsråd for å videreutvikle og prøve ut dette forløpet.
Sykepleierne har fått en fremtredende rolle.
5 av de 16 medarbeiderne i prosjektet er sykepleiere.
– At så mange sykepleiere er involvert i smerteforskningen, er nytt – i alle fall her hos oss. Men det er som sagt bevisst. Sykepleierne kan systemene og er ofte tettest på pasientene. Vi trenger sykepleierne inn i denne forskningen. Og jeg håper dette bare er starten på at de kan delta enda mer, sier Borchgrevink.
Skal utvikle modell
Med det som innledning, overtar Ann-Elise Havnen Solvang ordet.
Hun er en av de fem sykepleierne – sammen med fysioterapeut, psykolog og lege – som skal forske på smertepasientene.
– Vi skal utvikle en modell for en digital samhandlingskonsultasjon. Først og fremst mellom spesialisthelsetjenesten og fastlegen, men etter hvert også med Nav, forteller Ann-Elise Havnen Solvang.
Sammen med Martin Elstad Myrenget er hun hentet inn i forskergruppen som forløpskoordinator.
– I dag er det slik at pasienten blir utredet tverrfaglig hos oss, og så er det en oppsummeringskonsultasjon. Så sendes epikrise til fastlegen. Det er ingen direkte dialog, sier hun.
Men direkte dialog skal det bli gjennom dette forskningsprosjektet:
Etter at pasienten har vært til utredning, skal spesialisthelsetjenesten og fastlegen, og eventuelt Nav, møte pasienten samtidig.
For å få til det, må det foregå digitalt.
Mye skal inn på 60 minutter
Første samhandlingskonsultasjon er rett etter utredningen. Deretter er det lagt opp til en ny konsultasjon, et halvt år etterpå.
Nå i startgropa er det innholdet i den første digitale konsultasjonen det jobbes med.
– Foreløpig har vi satt av 60 minutter, men det kan endres, sier Solvang.
Akkurat hvordan denne konsultasjonen skal foregå, hva det skal snakkes om, hvordan taushetsplikt skal håndteres og hvem som skal ha hvilken taletid når, er det de skal forske på i første del av prosjektet.
Passer på så pasienten blir hørt
Som pasientkoordinatorer har Ann-Elise Havnen Solvang og Martin Elstad Myrenget ansvaret for rekruttering av pasienter og for logistikken rundt de digitale møtene.
Alle de involverte må ha avsatt tid og være pålogget til tidspunktet som er avtalt.
– Det er lett å se for seg at det kan bli noe overveldende for pasienten med alle disse helsearbeiderne som på hvert sitt vis skal si noe om situasjonen?
– Noe av det vi jobber for, er at pasienten opplever eierskap til det som planlegges av oppfølging. Og ja, det kan være lett å føle at det snakkes over hodet på en når så mange eksperter samles i en digital konsultasjon. Alle skal jo få si sitt, det er hensikten, sier Ann-Elise Havnen Solvang.
Hun understreker:
– Vi skal passe på at også pasienten får en tydelig stemme og blir hørt.
Tenker nasjonalt
Solvang viser rundt i den fløyen der de holder til. I samme etasje som avdeling for smerte og sammensatte lidelser, ligger også Nasjonal kompetansetjeneste for sammensatte lidelser.
Her holder også sykehusets smerteteam til.
– De tilkalles ved de mest krevende og sammensatte smertetilstandene på sykehuset, opplyser Solvang.
Fysioterapeuter, psykologer, leger, merkantile og en jobbspesialist fra Nav holder også til i smertefløyen.
– Vi har en ganske flat struktur og er organisert slik at mange er vant til å tenke utover egen avdeling, sier hun.
Når de er ferdige med den digitale modellen, er det også et mål at andre smerteklinikker i landet skal kunne ta i bruk deres mal.
Tanken er også at modellen skal kunne brukes for andre pasientgrupper med kroniske lidelse hvor det over tid er viktig å ha et godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Hovedstillinger og bistillinger både her og der
Begge de to pasientkoordinatorene har bred erfaring fra smerteproblematikk. Et kjennetegn ved alle de fem sykepleierne er at de jobber flere steder og er involvert i prosjekter som går på tvers av både avdelinger og institusjoner: Hovedstillinger og bistillinger fordeles mellom NTNU og St. Olavs hospital for flere av dem.
En kort kikk i CV-en til sykepleierne i forskergruppa gir et bilde:
Martin Elstad Myrenget har en master i klinisk helsevitenskap, under smerte og palliasjon. Tidligere har han jobbet både som sykepleier og spesialsykepleier på sykehjem.
Ved siden av å være hanket inn i prosjektet ved Avdeling for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital, er han ph.d.-stipendiat ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk NTNU.
Ann-Elise Havnen Solvang har videreutdanning i smerte og smertebehandling, pedagogikk og yrkesdidaktikk. Hun har jobbet som koordinator og fagutviklingssykepleier ved avdeling for smerte og sammensatte lidelser siden 2011. Før den tid var hun ansatt som sykepleier ved kirurgisk klinikk.
Solvang er i gang med en master i folkehelse ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU, og skal levere masteroppgaven våren 2023.
Hun er også tilknyttet forskning ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk ved NTNU.
Å sette ord på opplevelsene
Kvalitative intervjuer er metoden som er valgt i prosjektet. Wenche Ann Similä og Torunn Hatlen Nøst skal intervjue pasientene etter at de har vært gjennom en digital konsultasjon.
Similä og Nøst har også erfaring med pasientgruppen, viser en rask kikk i også deres CV-er:
Wenche Ann Similä har doktorgrad og er universitetslektor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU. Hun har en bistilling som forsker ved Avdeling for smerte og sammensatte lidelser.
Similä har tidligere jobbet som spesialsykepleier ved Barne- og ungdomsklinikken ved St. Olavs hospital.
Hun har også jobbet i tverrfaglige team med barn og unge med sammensatte smerte- og utmattelsestilstander, og med barn som utredes for nevrologiske sykdommer.
I tillegg har hun fartstid som spesialsykepleier ved barn medisin, St. Olavs hospital og spesialsykepleier ved hjertemedisinsk klinikk, St. Olavs hospital.
– Gode på å se helheten
På spørsmål om det er noe fra grunnutdanningen i sykepleie de to kan bruke i dette forskningsprosjektet, svarer Similä:
– Sykepleierkompetansen kan nok være en fordel å ha i intervjusituasjonen. Sykepleiere har erfaring med å stille relevante spørsmål for å innhente pasienters erfaringer gjennom å få dem til å sette ord på hvordan de har det og hva de opplever, sier hun.
Torunn Hatlen Nøst er førsteamanuensis ved Institutt for psykisk helse ved NTNU og fagutviklingssykepleier ved Nasjonal kompetansetjeneste for sammensatte lidelser.
Med master i helsevitenskap har hun videre en doktorgrad i medisin, om mestring av langvarige smerter. Tidligere har hun vært ansatt som sykepleier på Kirurgisk klinikk ved St. Olavs hospital.
Sykepleiere er gode på å se helheten, mener Nøst:
– Sykepleiere har god kjennskap til hvordan systemene henger sammen, hva som skal til for at pasienten skal få sammenhengende tjenester og til å ta pasientperspektivet, sier hun om hva hun kan ta med seg fra sykepleierbakgrunnen inn i dette prosjektet.
Similä og Nøst skal ikke være med på selve konsultasjonen, noe som er et bevisst valg.
– I dybdeintervjuene skal vi kun se på konsultasjonen fra pasientens perspektiv. Hva fikk de ut av det, hvordan fungerte det sett fra deres side, opplevde de at de ble hørt er noe av det vi vil ha svar på, sier Similä.
Etter en runde med dybdeintervjuer kan det være at både innhold og struktur på konsultasjonene endres.
Vikar ble også med
Den femte sykepleieren i prosjektet er Hilde Arnesen Abrahamsen.
Hun ble egentlig hentet inn som vikar for Ann-Elise Havnen Solvang.
Solvang er seksjonssleder, men har permisjon fra den stillingen mens hun er med i forskningsprosjektet.
Så viste det seg at det var behov for en 20 prosent stilling til inn i forskningsprosjektet. Det tok ikke lang tid før Abrahamsen fikk spørsmålet: Med sin master i klinisk helsevitenskap og mangeårige erfaring som fagutviklingssykepleier og intensivsykepleier ved klinikken, kunne hun tenke seg … å bli med i forskningsgruppa?
Jo da, det kunne hun.
– Så da ble de fem sykepleiere, sier Borchgrevink fornøyd.
1 Kommentarer
Vidar H. Andersen
,Det er gledelig å høre om dette prosjektet. Siden 1990 har jeg vært inn og ut av St.Olav's mange avdelinger. Alltid har fokuset vært å reparere meg, slik at jeg kan fortsette å arbeide. Jeg har fulgt utviklingen deres på nært hold hele tiden. Jeg er fremdeles med på prosjekter hos dere, som pasient. Eller kunde, som jeg ser meg selv som.
Endelig blir det virkelig det som både dere og mange pasienter har savnet. Virkelig tverrfaglighet med pasienten som en reel deltaker. Her kan jeg si: Håper jeg! Fordi hensikten tidligere har druknet i mangel på økonomi og byråkrati, samt eierskapsutfordringer mellom de som forsker, investorer og de som er behandlere. Jeg håper virkelig dere får til dette.
Hvis mine mange erfaringer kan være til hjelp, så nøl ikke med å ta kontakt.
Lykke til!