– Det må settes av tid til forskning

I Sykepleiens og forskning.nos spørreundersøkelse blant sykepleiere med doktorgrad svarer rundt to av tre at de gjerne skulle ha forsket mer.

– Jeg mener sykepleiere innen akademia bør få satt av lengre perioder til forskning heller enn å forsøke å skvise dette inn mellom undervisning og veiledning.

Det er et av forslagene til Lill Sverresdatter Larsen, som er leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), etter å ha fått presentert resultatene av undersøkelsen.

«Driftsoppgaver tar overhånd»

Et flertall av respondentene har gått til stillinger innen universitets- og høyskolesektoren, der de ofte sliter med å finne tid til egen forskning mellom andre og mer presserende oppgaver.

«Driftsoppgaver i utdanningen tar helt overhånd», skriver en.

«Tiden blir spist av opp av planlegging, gjennomføring og evaluering av undervisning – samt mye arbeid med administrasjon og logistikk», kommenterer en annen.

Et praktisk fag

NSF-leder Larsen mener det er flere ting som kan og bør gjøres for å bedre forskningsvilkårene:

– For det første må universitetene ta høyde for at sykepleie også er et praktisk fag, sier hun.

– Det er stor forskjell på hvor mye tid som kreves for å gi praktisk veiledning sammenliknet med teoretisk undervisning på campus.

Larsen har selv doktorgrad og er dermed blant respondentene i spørreundersøkelsen. Hun jobbet som førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø etter sin disputas i 2017. Hun forteller at hun da kunne oppleve at forskningstid kunne være å ha én ledig time til egen forskning mellom to veiledningstimer til studenter ute i praksis.

– Det sier seg selv at det ikke fungerer.

Tverrfaglig satsing

Noe annet Larsen mener kan styrke sykepleieres forskningsmuligheter, er en mer bevisst satsing på deltakelse i tverrfaglige prosjekter:

– For å få støtte fra større EU-satsinger, kreves det at flere fagfelt går sammen. Sykepleiere er i forholdsmessig liten grad med på slike prosjekter, noe jeg tror skyldes både struktur og kultur, sier hun.

– Akademiske ledere må anerkjenne at også sykepleiere trenger tid for å bygge internasjonale nettverk.

I ovennevnte spørreundersøkelse oppga rundt en tredel av sykepleierne at deres doktorgradsavhandlinger inngikk i prosjekter med flere forskere og aktører.

– Er det problematisk at sykepleieres doktorgrader såpass sjelden er del av større prosjekter?

– Utviklingen har gått fra at en doktorgrad ses på som et stort, personlig prosjekt, til at det er ditt lille startbidrag inn i forskningsverdnen. Det er ikke for din karrieres skyld du skal ta doktorgrad, men for samfunnets nytte. Da er det sjelden nok med et lite prosjekt fra en enkelt person.

NSF-ledere ser derfor gjerne at flere doktorgrader inngår i større samarbeid.

– Her har blant annet sentre for omsorgsforskning gjort et godt stykke arbeid. De skaper et kollegium rundt samme tematikken.

– Stilles de riktige og viktige spørsmålene i sykepleieres doktorgradsavhandlinger?

– Jeg synes de viser et stort spekter av problemstillinger og er glad for å se at en del forsker på organisering av helsetjenestene.

Det er likevel en type problemstillinger Larsen gjerne skulle sett mer av: Forskning på intervensjoner for å se hva som faktisk virker.

– Helsevesenet innfører ulike sykepleieintervensjoner uten å ha solid nok kunnskapsgrunnlag for å vite hva som fungerer. Dette får stor betydning for ressursbruk og organisering, og ikke minst for pasientenes sikkerhet.

Kultur for signatur

Nok et poeng NSF-lederen trekker frem, handler om kultur for kreditering i vitenskapelig publisering.

– Sykepleieforskning har ofte bare tre navn på en artikkel. I andre yrkesgrupper er det mer utbredd at mange bidragsytere har sine navn inkludert. Dermed oppfyller de raskere publiseringkrav, noe som igjen genererer mer forskningstid og opprykk til andre stillinger, påpeker Larsen.

Hun mener å se en utbredt holdning blant sykepleierforskere om at de må kunne stå inne for absolutt alt som berøres i en vitenskapelig artikkel før de setter navnet sitt på den.

– Hva som er best og riktig, kan nok diskuteres, men siden andre yrkesgrupper er mer liberale her, blir konsekvensen at sykepleiere kommer bakpå, både når det gjelder penger og tid til å forske.

– Tullete og gammeldags

Veien fra bachelor til doktorgrad går via master. I de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene åpnes det derimot for at sykepleiere ikke behøver å fullføre hele masterstudiet før de begynner å jobbe som spesialsykepleiere.

I stedet for et komplett løp med 120 poeng, kan man hoppe av etter 90, en mulighet som har høstet mye kritikk, blant annet fra NSF.

– Dette er tullete, kvinnefiendtlig og det er gammeldags, sier Larsen.

– Fortsatt lever ideen om sykepleiere som «varme hender» – noe du bare skal få fortest mulig ut i praksis.

Hun mener økonomi spiller inn.

– Sykehusene vil ikke betale for et fullt masterløp om de kan slippe. De vil bare ha noen som kan prosedyrene.

NSF-lederen mener sykepleiere som grunnregel bør gå inn i internasjonale, godkjente studieløp.

– Dette er viktig både for at vi skal kunne sammenlikne oss med andre profesjoner og for å utvikle sykepleie og sykepleietjenesten. Sykepleierne er den største yrkesgruppen i helsetjenesten, og forskning og fagutvikling innen denne tjenesten vil ha stor betydning for samfunnet.

Talentsatsing

I ovennevnte spørreundersøkelse er snittalderen for sykepleiere med doktorgrad 48 år ved disputas. For alle som tar doktorgrad her i landet, uavhengig av fagområde, er snittet 38 år.

– Sykepleiens undersøkelse bekrefter noe vi har påpekt og advart mot i flere år, nemlig at vi om få år kommer til å få en mangel på personell med førstekompetanse ved universitetene, sier Larsen.

Førstekompetanse innebærer at man har norsk doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelig kompetanse. En betydelig andel sykepleiere som i dag innehar slik førstekompetanse, nærmer seg pensjonsalderen, og det er lenge varslet om et betydelig rekrutteringsproblem til sykepleierutdanningene.

Larsen mener den høye alderen ved disputas bare vil bidra til å forsterke utfordringene i årene fremover.

– Dette har betydning for hvor i landet det vil være mulig å gi sykepleiere universitetsutdanning i fremtiden, advarer hun.

– Hva kan gjøres for å senke snittalderen og få sykepleiere raskere i gang med et doktorgradsløp?

– Vi må satse sterkere på sykepleiere som fremviser akademisk talent og ønsker å utvikle seg videre. Dette forutsetter blant annet større vekting av stipendiatstillinger ved institutter innen helsefag og sykepleie.

– Medisinstudenter har i tjue år hatt mulighet til å ta en egen forskerlinje fra starten av profesjonsstudiet dersom de vil sikte seg inn mot doktorgrad. Kan dette være en vei å gå også for sykepleiere?

– Rent personlig kunne jeg ønske meg det, men NSF har ikke vedtak på dette. Vi har uansett behov for å utdanne flere sykepleierforskere, også yngre.