– Arbeidsdagene blir veldig fragmenterte

E-postene med spørsmål fra studenter har som vanlig tikket inn i løpet av helgen. Denne gangen bestemte Heidi Jerpseth seg for å vente til mandag morgen med å svare.

Sykepleieren og førsteamanuensen får skviset inn en snau time til å gå gjennom henvendelsene før første oppføring i dagens Outlook-kalender kaller.

Hun går ut av kontoret med den landlige utsikten, bort en korridor, rundt et hjørne, ned en trapp og inn i undervisningsrommet med vindu mot en parkeringsplass.

Hennes arbeidssted er ved Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Oslomet på Kjeller nord for Oslo.

Et snaut snes studenter sitter klare. Tomannspultene er fylt av bærbare datamaskiner og trendy vannflasker. Brilleetuier, mobiler og leppepomader. Jakker hengt pent over stolrygger.

Det er tid for informasjonsmøte for mastergradsemnet MAEMP4100 i «folkehelse, empowerment og helsefremmende arbeid», som Jerpseth har ansvaret for dette semesteret.

Det skal informeres om undervisningsplanene fremover. Om gjesteforelesninger og eksamensinnlevering. Om et digitalt «mastertorg» der ulike forskningsgrupper ved Oslomet vil presentere seg selv.

– Dere har jo hatt mye digital undervisning nå, sier hun.

– Hvordan synes dere det har vært?

Prioriteringer

De fleste sykepleiere med doktorgrad skulle gjerne ha forsket mer enn de får gjort. Det viser svarene i en spørreundersøkelse Sykepleien og forskning.no har gjennomført blant sykepleiere som har disputert i perioden 2015 til 2022.

Ifølge fritekstsvar i undersøkelsen er det først og fremst tidspress som er det største hinderet. Andre mer presserende oppgaver må hele tiden prioriteres.

De fleste sykepleiere som tar doktorgrad, går til universitets- og høyskolesektoren, der undervisning og annen oppfølging av studenter tar mye tid. Selv om stillingsbeskrivelsene gjerne inkluderer en viss prosent avsatt til forskning og utvikling, såkalt FoU-tid, blir dette ofte en salderingspost som fort spises opp av ulike tidstyver.

Heidi Jerpseth trives godt i jobben sin og synes hun har et godt forhold sin leder. Samtidig kjenner hun seg igjen i frustrasjonen som kommer til uttrykk i undersøkelsen.

– Vi er tett på studentene, og det ønsker vi også å være. Men det er nødt til å gå ut over noe. Det blir gjerne egen forskning som nedprioriteres.

Ting tar tid

Mye skal avklares og forklares i løpet av mandagens informasjonsmøte for MAEMP4100-studentene. Bruk av e-post i Outlook versus meldinger i læringsplattformen Canvas. Avvikling av neste eksamen.

– Dagen etter at dere har fått oppgavene, vil jeg være tilgjengelig på Zoom for spørsmål dere måtte ha, forteller Jerpseth.

– Jeg vil sende ut en lenke der dere kan logge dere på.

27 studenter tar emnet Jerpseth har ansvaret for dette semesteret. Hun underviser på både bachelor- og masternivå, er oppgaveveileder for fire masterstudenter og biveileder for en stipendiat.

Derimot har hun ikke praksisveiledning dette semesteret. Det er noe som vanligvis tar ekstra mye tid, ikke minst til transport rundt til de ulike praksisstedene.

– Snart skal dere i gang med å skrive prosjektskisse til masteroppgaven, påminner Jerpseth.

– Er det mange som sliter med å finne tema for hva dere skal skrive om? Det er viktig å ha noe dere er interessert i, men også å begrense seg. Mange forsøker å favne altfor bredt.

45 prosent FoU

Hvor mye FoU-tid vitenskapelig ansatte har til rådighet, og hvordan slik tid opparbeides, er opp til universitetene og høyskolene selv å bestemme.

Jerpseth har for tiden 45 prosent, som er det man maksimalt kan oppnå ved Oslomet. Kriteriet er da at du har publisert minst fire fagfellevurderte, vitenskapelige artikler i løpet av en treårsperiode.

Siden hun disputerte i 2017, har Jerpseth publisert sju slike artikler. På tre av dem er hun førsteforfatter, altså den som har bidratt mest til artikkelen.

Kriteriene for opparbeidelse av FoU-tid skiller derimot ikke mellom om ditt navn står først, sist eller midt imellom i en lang rekke bidragsytere, selv om arbeidsinnsatsen som kreves, vil kunne variere kraftig.

– Jeg skriver også i lærebøker, men slik publisering genererer ikke forskningstid. Det inngår heller ikke i arbeidsplanen, så det er noe jeg må gjøre på fritiden.

God forskning krever gjerne fokusert arbeid over tid, men det er sjelden Jerpseth får satt av mange dager i strekk til slikt arbeid. Denne uken er det kun fredagen som har en åpning.

– Vårsemesteret er som regel noe bedre for min del. Da kan jeg klare å rydde en hel uke av gangen. Dette semesteret har jeg ingen rene forskningsuker. Jeg har også ferie til gode, men det får vente.

Rydder plass

Ingrid Ruud Knutsen er professor og studieleder ved instituttet. Hun er selv sykepleier med doktorgrad og enig i at det kan være utfordrende for ansatte å sette av tid til egen forskning.

– Jeg kan bidra med å rydde frirom i arbeidsplaner basert på ansattes ønsker og forpliktelser, for eksempel i en periode på våren der man ikke har emneansvar eller studenter i praksis, sier hun.

– Samtidig har vi som institusjon et stort og krevende undervisningsansvar. Det er ikke noe vi kan velge bort.

Knutsen ønsker en diskusjon rundt dagens krav til førstekompetanse ved ansettelser.

– Veldig mye av vår undervisning er i form av praksis og simulering, der oppdatert klinisk kompetanse kan være vel så betydningsfullt, påpeker Knutsen.

– I dag bruker ansatte mye tid på å komme seg ut til praksisstedene for å følge opp studenter der.

Førstekompetanse innebærer at man har norsk doktorgrad eller likeverdig vitenskapelig kompetanse. Det er begrenset tilgang på slik kompetanse i sykepleierutdanningene. Mange av dagens ansatte med førstekompetanse nærmer seg pensjonsalderen, og det varsles om betydelige rekrutteringsproblemer i årene som kommer.

– Det er jo viktig at de med forskerkompetanse får forsket nok, men slik situasjonen er nå, trengs de ofte til undervisning, sier Knutsen.

Ansvar for egen tid

Etter informasjonsmøtet er det en halvtimes lunsjpause.

På vei opp til kontoret, der matpakken venter, får Jerpseth en telefon. Ofte kan det være en student som ringer. De trenger oppfølging, hjelp og veiledning i varierende grad. Det er Jerpseths eget ansvar å disponere tiden sin. Bruker hun mer enn avsatt tid for å følge opp en student som sliter, går det ut over egen tid til forskning.

En kollega passerer oss raskt i korridoren med en bærbar datamaskin i armene. Jerpseth spør om hun vil snakke litt med Sykepleien.

– Sorry, men jeg må til IT nå!

I korridoren treffer vi også sykepleier og førsteamanuensis Veronica Lockertsen, som disputerte i mars med en avhandling om hvordan ungdom med anoreksi og deres pårørende opplever å gå fra BUP til voksenpsykiatriske helsetjenester.

– Overgangen fra doktorgradsarbeid til undervisningsstilling var stor, synes hun.

– Å være ny er krevende i seg selv. Det er mye å sette seg inn i og vanskelig å finne tid til forskning. Andre oppgaver må prioriteres, men for å opparbeide meg forskertid må jeg publisere. Systemet fremskynder kvantitet heller enn kvalitet.

 – Det blir fort en ond sirkel, istemmer Jerpseth.

– Hvordan opparbeide deg nok forskningstid gjennom publisering, når du ikke har nok forskningstid i utgangspunktet? spør hun retorisk.

Mange kan oppleve tiden etter disputas som et slags kreativt vakuum. Du kommer ut av en boble der alt har dreid seg om avhandlingen. Det kan være vanskelig å komme i gang med nye prosjekter, før andre forpliktelser står og banker på døra.

– Skal du ta initiativ til egen forskning, må du søke om forskningsmidler. Det tar mye tid og gir sjelden uttelling. For å få mer FoU-tid, blir det da gjerne til at du går inn i andres prosjekter.

Diskutere og presentere

Kontorveggene til Heidi Jerpseth er prydet med familiebilder, doktorgradsdiplomet og historiske sykepleierbilder. Den digitale kalenderen viser avtaler, møter og undervisning. Det meste foregår her på Kjeller. Noe er digitalt.

I løpet av uka må hun også inn til Oslomets campus i Pilestredet til et møte. Der har hun ikke noe eget kontor. Skal hun utføre andre oppgaver den dagen, må hun låne kontorplass eller finne seg et annet sted å sitte.

– I forrige uke ledet jeg en disputas, noe som krever en del forberedelser, og alt går av FoU-tiden. Det samme gjelder når jeg veileder en doktorgradsstudent.

Lunsjpausen går mot slutten. På glassvinduet ut mot korridoren har Jerpseth festet en tegneseriestripe der en frustrert akademiker får artikkelen sin i retur fylt opp av rødpenn.

Hun går ned trappen igjen med vesken over skuldra. I tospann med professor Sidsel Tveiten skal hun undervise mastergradsstudenter om tverrfaglig samarbeid frem til 14.30.

Det er flest sykepleiere som tar emnet, men til stede er også tre fysioterapeuter, samt vernepleier, sosionom, barnevernspedagog og helseøkonom. Elevene blir bedt om å undersøke og presentere i plenum hva de andre profesjonene gjør og kan.

Under og i kjølvannet av pandemien har digital undervisning blitt mye brukt. En del studenter ønsker en hybrid løsning, der man kan velge mellom fysisk eller digital tilstedeværelse. Slik undervisning krever derimot mye tid av underviserne, får vi høre. Da må de gjerne gjenta spørsmål nærmere mikrofonen og løse diverse tekniske utfordringer underveis. Dessuten forsvinner mye av den sosiale dynamikken i rommet.

En student foreslår at de skal forsøke å få til noe sosialt snart.

– «Vin og vitenskap»? Mest vin, kanskje.

– God idé, synes Jerpseth.

– Det er viktig å ivareta det sosiale studentmiljøet.

Fire gode år

Jerpseth tror hennes arbeidsplass verken er verre eller bedre enn andre.

– Men vi har veldig fragmenterte arbeidsdager, og det å komme inn i egen forskning tar tid.

Hun mimrer tilbake til da hun selv jobbet med sin doktorgradsavhandling om pasientinvolvering i beslutninger om behandling og omsorg for eldre pasienter med alvorlig kols.

– Da hadde jeg mye bedre tid til å sette meg inn i ting og jobbe konsentrert. Det var fire gode år. Jeg kjente meg trygg og hadde god veiledning underveis.

For tiden jobber hun parallelt med fire ulike vitenskapelige artikler innimellom undervisning, administrasjon, transportetapper og andre tidstyver. Under doktorgradsarbeidet satt hun med én artikkel av gangen og gjorde den ferdig.

Selv om en doktorgradsavhandling er reell forskning, regnes løpet som en forskerutdanning. Man skal lære seg selve forskningsfaget.

 – Det er jo et paradoks at de minst erfarne forskerne har de beste rammevilkårene for å forske, konstaterer hun.