Veien fra forskning til nytte er lang – spesielt for pasientene

De aller fleste pasienter befinner seg i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det gjelder barn og unge, gravide, kronisk syke og mennesker med ulike psykiske og fysiske helseplager i alle aldre, og eldre. Behovet for kunnskap blant sykepleiere og annet helsepersonell er høyt i Kommune-Norge.

Vi lever i en tid hvor stadig flere pasienter med komplekse tilstander skrives ut fra spesialisthelsetjenesten raskere enn før. Samtidig øker andelen eldre. Og flere skal de bli i årene som kommer.

Dessuten lever vi livene våre i en kommune. Det er med andre ord også i kommunene at uhelse skapes. Og det er i kommunene det meste av forebyggende helsearbeid skal og bør foregå. Også det krever kunnskap og kompetanse.

Det forskes lite på og i kommunehelsetjenesten

Til tross for at det finnes noen få og gode forskningsmiljøer, er det urovekkende hvor lite det samlet sett forskes på og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det gjelder ikke bare sykepleiere som forsker, men helt generelt for all forskning innen helse og helsetjenesten. Vi i Tidsskriftet Sykepleien har i samarbeid med nettavisen forskning.no gjennomført en kartlegging av sykepleiere som har tatt doktorgrad i Norge i perioden 2015 til juni 2022. 

Det er grunn til bekymring at bare 3,6 prosent av sykepleierne som tok doktorgrad i denne perioden, ender opp i kommunehelsetjenesten. Det er rett og slett et dystert tall. Resultatet bør være en vekker for alle dem som sitter med ansvaret for at hver og en av oss har god helse og får gode og kunnskapsbaserte helse- og omsorgstjenester når vi trenger det i kommunen vi bor. Og en ting er ganske sikkert: Vi kommer til å trenge nettopp det.

Et eksempel til etterfølgelse er Solrun Holm i Vestvågøy. Hennes doktorgrad handler om tidspress i hjemmetjenesten. Nå er hun en ildsjel og pådriver for mer forskning og innovasjon i den lille kommunen og nabokommunene. Sånn skal det gjøres. Jeg håper flere sykepleiere og ikke minst kommuner følger etter. KS kan og bør være pådriver for slike prosjekter landet rundt.

De fleste med doktorgrad går til universitet og høyskoler

De aller fleste som disputerer, blir i akademia og får universiteter og høyskoler som arbeidsplass. Det er ikke overraskende. Og det er med på å sikre at utdanningene av sykepleiere på ulike nivåer blir av høy faglig kvalitet. Det er viktig for morgendagens sykepleiere, for pasientene og for helsetjenesten. Så er det ikke like bra at et flertall av sykepleierne med doktorgrad oppgir at det selv i akademia er for lite tid og rom for videre forskning.

Kunnskap er ferskvare. Flere forskere må gis mulighet til å forske videre. Sykepleierfaget må følge med i tiden og videreutvikles. Sykepleiere må gis tid og rom. Hvor vanskelig kan det egentlig være å få til det?

Vår kartlegging viser at et fåtall av sykepleierne i undervisnings- og forskerstillinger jobber klinisk i tillegg. Det stemmer godt med en undersøkelse Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) gjorde for Norsk Sykepleierforbund i 2018. Den viser at bare rundt en av ti vil inn i en kombinert stilling i kommunehelsetjenesten.

Her har sykepleierne noe å lære av legene. Blant dem er det ganske vanlig å kombinere kliniske stillinger med undervisning og forskning. Personlig er jeg overbevist om at det er viktig både for akademia og klinisk virksomhet. Det må legges til rette for at også flere sykepleiere kan kombinere dette. Det gjør meg glad å se eksempler på at også sykepleiere kombinerer forskning og praksis, som for eksempel ved Avdeling for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital i Trondheim. Les og lær, er mitt budskap til alle.

Flere større prosjekter med klinisk relevans

Nærhet til pasienter og pasientbehandling i hverdagen er verdifullt når forskningsprosjekter skal klekkes ut. Ikke minst er det sentralt når kunnskapen forskningen gir, skal implementeres og komme pasientene til gode. Forskning har begrenset verdi hvis det ikke fører til et mer kunnskapsbasert og oppdatert helsetilbud eller endring og forbedring i praksis.

Det må forskes mer på pasientnære og praksisrelevante problemstillinger. Sykepleiere som forsker, velger i stor grad temaer selv ut fra hva de finner interessant. De er ikke alene om det. Mange sykepleiere forsker også alene. Kanskje er tiden moden for mer overordnet styring av hva det skal forskes på når offentlige penger deles ut. Samtidig må den enkelte forskers frihet ivaretas. Det er mulig å ivareta begge aspektene.

En evaluering fra Forskningsrådet fra 2011 peker på at sykepleierforskningen er for oppsplittet og spredt utover. Bare noen få forskningsmiljøer holder mål. Jeg antar at dette er bedre i 2022, for enkeltprosjekter er ikke veien å gå. Jeg er likevel ikke i tvil om at sykepleiere i større grad enn i dag må inngå i tverrfaglig og programmatisk forskning og større forskningsmiljøer, slik også vår redaktør i Sykepleien Forskning påpeker i sin kronikk. Da blir forskningen mer robust og relevant. Dagens og fremtidens helse- og omsorgstjenester er tverrfaglige. Da må forskningen også være det.

Manglende kunnskap truer pasientsikkerheten

Vi i Sykepleien og forskning.no har også gjennomført en spørreundersøkelse blant rundt 1200 sykepleiere ute i helsetjenesten. Vi ville vite hvor de henter kunnskap når de trenger det. Svarene taler sitt tydelige språk: 90 prosent bruker egen erfaring. Nesten like mange bruker kolleger, for de har ikke tid til så mye annet.

Det er ingen grunn til å undervurdere erfaringsbasert kunnskap. Men i en tid hvor ny kunnskap kommer på løpende bånd og ofte bare er noen tastetrykk unna, må det legges til rette for at sykepleiere kan oppdatere seg faglig. Det fortjener både sykepleierne og pasientene. Tidspress som fører til manglende kunnskap og oppdatering, kan true pasientsikkerheten.

70 prosent av sykepleierne som svarte på spørreundersøkelsen, oppgir at de henter kunnskap på sykepleien.no. Mange bruker også forskning.no. Det er til inspirasjon for oss.

Forskningsresultater må ut til sykepleiere

Det er sentralt at forskningsresultater når ut til sykepleiere som hver eneste dag gjør sitt ytterste for at deres pasienter skal få et best mulig tilbud. Det er til syvende og sist i møtet mellom pasient og sykepleier at kunnskapen virkelig får praktisk verdi. En forutsetning for dette er at forskere formidler resultatene sine på en måte som er til å forstå, også for sykepleiere uten forskningskompetanse. Der er det litt å gå på, for å si det forsiktig.

Forskningen blir ikke mindre faglig god ved at den formidles så folk forstår den. Snarere tvert imot. Derfor er en av Sykepleien Forsknings viktigste mål å publisere forskning med godt og forståelig språk.

Det er viktig at sykepleiere forsker og tar doktorgrad. Da jeg i 1997 forsvarte min egen doktorgrad og stolt kunne bruke dr.philos. som tittel, fikk jeg mer enn en gang spørsmålet: Er ikke du bare sykepleier, da? Jo, jeg er det. Men ikke bare!