– Et helt liv skal stables på beina i løpet av 12 måneder

Veksthuset ligger i Sandnes kommune og gir døgnbehandling til personer som er avhengige av rusmidler.

Behandlingsmetoden krever oppmøteplikt til alle aktiviteter, enten det er samtaler, grupper eller fritidsaktiviteter. Hvis noen har forsovet seg eller ikke stiller til avtaler stopper alt opp – alle venter på dem som ikke har kommet.

– Hensikten her er at det skal synliggjøres at noen ikke er til stede, og at fellesskapet legger merke til at en av deres egne mangler. De skal i all hovedsak passe på hverandre og fungere som hverandres speil, sier Solbakke.

Før beboere kommer til senteret, har de vært til avrusing.

Det stilles krav

Solbakke forteller at tidligere innlagte har beskrevet behandlingsopplegget på Veksthuset med fellesskap som metode som «Norges tøffeste behandling».

Det stilles krav til beboerne. De skal se «skikkelige» ut. Det er ingen som går rundt uflidd. De skal være rake i ryggen og vise seg fra sin beste side. De må være stelt og barbert hver morgen, og ikke være skitne under neglene. De skal henvende seg korrekt og med respekt. De har ikke mulighet til å trekke seg unna om de har en dårlig dag.

De samme kravene stilles til staben, som skal gå foran som gode rollemodeller.

– Når de med lengst fartstid forklarer behandlingsmodellen, og hensikten bak, så er dette opplegget så kjempefint, sier Solbakke.

Et nytt liv skal bygges

Beboerne styrer selv behandlingen og hele huset. De gir tilbakemelding til hverandre. Negativ atferd skal bli tilbakemeldt og korrigert. Velger en beboer å ikke rette seg etter en tilbakemelding er det en konsekvenstrapp som skal følges. Miljøterapeutenes oppgave er å legge til rette for at beboerne skal kunne hjelpe hverandre ut av et liv i rus.

Året på Veksthuset skal brukes til å etablere seg med bosted, jobb og støtteapparat.

– Det er strenge rammer, men det er tydelig at det på samme tid skaper trygghet.

– Målet med behandlingen er at den enkelte skal føle det var med beboerne som hjalp dem ut av rusen, ikke personalet. De skal støtte opp om hverandre, og sammen skal de klare å bryte uønskede mønster, sier Solbakke.

Denne setningen fra husfilosofien synes jeg er så treffende forteller hun: «Vi er her fordi det til syvende og sist ikke finnes noen flukt fra oss selv».

– Et helt liv skal stables på beina og det er ikke gjort i en håndvending. Derfor det er så viktig å ha muligheten til å bruke hele 12 måneder på nettopp dette, sier Solbakke.

Faser i behandlingen

Beboerne går gjennom fire faser i løp av oppholdet.

• Ved ankomst starter fase 1 som varer i omtrent i fire uker. Den ny ankommende skal lære seg hvordan programmet fungerer. En beboer med lengre fartstid blir utnevnt som «storebror» og veileder. I denne fasen er det ikke tillatt å forlate institusjonen alene.
• I fase 2 brukes 4–6 måneder på å jobbe med seg selv. Beboer får gå utenfor institusjonen med rusfritt følge frem til de får det som kalles «følgeprivilegier». Dette kan de søke om etter 3 måneder, og de skal da være klare til å dra ut av huset alene i tillegg til at de kan være rusfritt følge for yngre beboere.
• I fase 3 har beboeren et mer overordnet ansvar. For eksempel å sitte i resepsjonen, styre arbeidslederne og hele tiden ha kontroll på hvordan de yngre beboerne har det. «Hvem trenger ekstra oppmerksomhet, hvem trenger en samtale?». Det er tett dialog mellom resepsjonisten og de ansatte. I denne fasen ønskes det at beboeren har en jobb å gå til en dag i uken.
• Fase 4 er de siste 4–5 ukene av oppholdet. Da planlegges det for utskrivelse og helst jobb to dager i uken.

Aktiviteter samme

En gang i uka går alle beboere på obligatorisk spinning. Dette opplegget er drevet av tidligere rusavhengige i No Limitation. Her får beboerne tilpasset motivering av trener. Hvis noen skulle føle seg uvel og ikke vil gå, må dette avtales med den i personalgruppen som er medisinansvarlig.

– Det er tenkt at alle skal delta på alt så langt det lar seg gjøre. Satt helt på spissen så skal du ha brukket en fot for å slippe felles aktiviteter, sier Solbakke.

Beboerne skal være enige om aktiviteter de vil gjøre sammen og det siste store arrangementet var sandvolleyballturnering med fire andre rusbehandlingsinstitusjoner i regionen. Til sammen var de omtrent 70 personer. Fire beboere hadde ansvar for det praktiske sammen med blant annet Solbakke.

– Det er langt fra alle sykepleiere som har dette som en del av jobbeskrivelsen.

– Det er klart det blir lettere å bli med på sånne oppgaver når du vet at beboerne tar såpass mye ansvar, sier hun.
 

Erfaringer med andre modeller

Kommunene i regionen har flere alternative behandlingsformer for rusmisbrukere. Ifølge Solbakke er det i tillegg flere tilbud hvor personer kan være delvis rusfri og få god hjelp av kommunen.

Solbakke jobbet fem år ved et kommunalt bofellesskap for personer med ROP-lidelser. Der var behandlingen for det meste skadereduksjon.

Hun mener beboerne på Veksthuset er villig til å gjøre en innsats og har mulighet og evne.

– Her får jeg jobbe med folk som vil ut av rusen. Ikke bare sy puter under armene på klientene og gi omsorg. Det er mer «tough love», sier Solbakke.

Selv får hun brukt seg selv på en helt annen måte i rollen som primærkontakt.

– En av de største utfordringene jeg som sykepleier møter på her kontra jobben jeg har hatt i somatikken, er at det ikke finnes noen fasit. Jeg må hele tiden tilpasse måten jeg jobber på til den enkelte beboeren.

– Det er mange baller å holde i luften, og mye som skal legges til rette for et godt behandlingsforløp, sier hun.

Bryter behandlingen

Alle beboere som kommer til Veksthuset, er i pakkeforløpet. Det vil si at de kommer med en skissert plan for hvordan behandlingsforløpet deres skal se ut. De konkrete målene skal settes i samråd med beboeren. Dette for å sikre at alle får en noenlunde lik vei gjennom behandlingen, og at institusjonen er innom alle viktige målepunkter.

Solbakke påpeker at i miljøterapi er det ingen fasit på hvordan tiltakene treffer, og det er på godt og vondt. Derfor er det veldig varierende hva som fungerer fra person til person.

For noen passer ikke modellen ved senteret, så behandlingen brytes. Det pleier å skje i tidlig fase.

– Når jeg tar imot en ny beboer, skal det på inntaksdagen alltid lages en kriseplan, sier hun.

Dersom forløpet avbrytes iverksettes kriseplanen.

– Vi jobber intensivt med vedkommende. Først forsøker vi å overbevise at videre behandling er bra, og dersom dette ikke fungerer tilrettelegges en myk overgang med støtteapparatet utenfor institusjonen, sier hun.

Selv om beboer avslutter behandling brytes ikke all kontakt med institusjonen de første dagene. Beboer blir kontaktet av ansatte på Veksthuset på avtalte klokkeslett, og det er tett dialog mellom alle involverte instanser.

Utskrivelse og ettervern

I siste 4 fase må beboer legge en konkret plan for overgangen til livet utenfor Veksthuset. Dag for dag de fire første ukene etter utskrivelse må føres. Ettermiddagsopplegg må også være spikret.

– Når behandlingen er avsluttet begynner den tøffe jobben, sier Solbakke.

Veksthuset har en integrert rus poliklinikk som driver med forvern og ettervern. Beboerne blir fulgt opp noen måneder etter utskrivelse. De har også tilbud om månedlige gruppe til ferdig behandlede, såkalt medlemsgruppe.

Det er ikke uvanlig at tidligere beboere kommer innom Veksthuset på ettermiddagen, og jobber frivillig med beboere i behandling.

– Det kan være godt å være tilbake på Veksthuset hvis de har en litt tøff periode og trenger et fellesskap, sier hun.

Eller noen ønsker å gi noe tilbake gjennom å fortelle om sine opplevelser.

Solbakke referer en tidligere beboer:

– «Jeg klarte det, fikset det, gjorde slik og slik». Det smeller på en helt annen måte når råd kommer fra en som er lik deg selv, enn fra en som har tatt en bachelor i sykepleie, sier hun.

Blir personlig involvert

– Det er kjekt å få være med å ta del i beboernes liv i løpet av tiden de er her, sier Solbakke.

Hun blir inkludert i livene og blir kjent med pårørende og venner. Noen beboere knytter vennskap som opprettholdes etter utskrivelse, men Solbakke har respekt for dem som bryter all kontakt for å beskytte seg selv.

Den eldste som har vært inne til behandling var 48 år, mens den yngste var ferdigbehandlet som 19-åring.

– Kult at noen velger dette som første og forhåpentligvis siste behandling, sier hun.

Solbakke forteller at det er flest menn på Veksthuset. Noe som ikke er uvanlig på behandlingsinstitusjoner, men det er økning i antall kvinner. Hun mener det er på grunn av større oppmerksomhet på kvinner i behandling.

– Ingen i hele verden er så rå og sterke som dem som gjennomfører denne tøffe behandlingen, sier Solbakke.

Sjekk gjerne Instagram kontoen til Veksthuset Rogaland. Der får du et innblikk i hverdagen og metoden de bruker.

Behandlingsform

Veksthuset har ikke tall på hvor mange som har gjennomført behandling ved institusjonen.

Alle som er i behandling gjennom pakkeforløpet svarer på spørsmål fra KvaRus (Nasjonalt kvalitetsregister for behandling av skadelig bruk eller avhengighet av rusmidler) som er et nasjonalt medisinsk kvalitetsregister. Dette gjøres sammen med personalet igjennom behandling, avslutningsregistrering og ettårsoppfølging.

Sykepleien spurte leder Espen Gade Rolland i Faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus om behandlingsmetoden:

– Slik jeg har forstått det har Veksthuset en litt annen tilnærming til terapi, der man må innordne seg noen strenge regler og rammer samt bygge tillit over tid. Det er litt blandede tilbakemeldinger på denne formen. De jobber med mennesker med rusproblemer på en måte som mange gjerne tenker intuitivt er bra, med krav, rammer og mye fysisk arbeid som kanskje er en motsetning til mange andre tilbud mer basert på kontroll og omsorg. Tilbudet passer nok best for mennesker med motivasjon og sosiale evner.