Sykepleie på avstand: – Jeg bruker fortsatt mitt kliniske skjønn

– Vi er sykepleiere som jobber med noe nytt, sier Ane Haugvaldstad Walle.

Foran hver sine to svære pc-skjermer utøver hun og Kaja Bast Sørsdal sykepleie.

Mer konkret: Medisinsk avstandsoppfølging av kronisk syke pasienter.

Bor hjemme med hjertesvikt, kols og diabetes

De er ansatt i bydel Grünerløkka i Oslo kommune og jobber på oppfølgingssenteret.

Pasientene deres, eller brukerne, som de kalles, bor hjemme. De har for eksempel hjertesvikt, kols eller diabetes og er avhengige av medisiner. De fleste er eldre, men noen er i 30-årene. Noen får hjelp fra hjemmesykepleien, andre ikke.

Grünerløkka og tre andre bydeler i hovedstaden er med i et prosjekt, finansiert av Helsedirektoratet. Prosjektet er del av Nasjonalt velferdsteknologiprogram.

Måler blodtrykket selv

Hjemmeboerne utfører ulike målinger selv. De måler for eksempel blodtrykk, puls, oksygenmetning, vekt og blodsukker. Resultatet av målingene kommer over på et nettbrett som de får låne gratis av kommunen. De kan også svare på spørsmål om helsen sin på nettbrettet.

Målingene og svarene sendes automatisk til oppfølgingssenteret, der Walle og Sørsdal sitter.

– Vi i Oslo er ledende på medisinsk avstandsoppfølging, sier Ane H. Walle.

Avstandsoppfølgingen har bydel Grünerløkka holdt på med siden 2014.

En del av motstanden mot ny teknologi handler om overvåkning. Og noen er redde for at hjelperne skal bli byttet ut med teknologi.

– Men det er få av brukerne våre som nevner dette når vi snakker med dem, forteller hun.

– En fordel å være litt teknisk

I tillegg til de to sykepleierne er også en hjelpepleier ansatt på oppfølgingssenteret.

– Vi programmerer og konfigurerer, sier Walle.

– Hva betyr det?

– Vi legger inn data i fjernpleiesystemet til dem som har teknisk utstyr hjemme. Passer på at informasjonen om brukerne blir riktig, og at de får riktig utstyr.

– Ikke en typisk sykepleieroppgave?

– Nei, det er en fordel å være litt teknisk.

Walle viser til at velferdsteknologi kan hjelpe i en tid med eldrebølge og økende sykepleiermangel.

– Fordi sykepleierne erstattes med teknologi?

– Nei, fordi det blir mulig å hjelpe flere samtidig. Og fordi det bidrar til at brukerne blir mer bevisst på å ivareta egen helse.

Walle legger til:

– Mange av brukerne våre har et sterkt ønske om å klare seg selv uten hjelp «innenfor døra». Tjenesten vår gjør det mulig.

– Jeg bruker fortsatt mitt kliniske skjønn

I starten var Walle redd hun ville miste sin identitet som sykepleier, særlig den medmenneskelige biten.

– Jeg tenkte det kunne bli for mye data og for lite sykepleie. Men det er virkelig givende. Jeg bruker fortsatt mitt kliniske skjønn, og vi har alle følehorn ute. Vi oppfatter mye på telefon, og med den får vi bevart nærheten til pasientene.

– Jeg syns vi får hjulpet pasientene på en god måte. De er takknemlige fordi de blir fulgt opp. Jeg får adrenalinkick også, som da jeg jobbet på sykehus.

– Når merker du adrenalinet?

– Når vi får inn en veldig dårlig måling og ringer opp brukeren. Det er alltid en spenning i hva som venter i den andre enden. Kanskje må vi ringe pårørende. Har brukeren hjemmesykepleie, kan vi be dem gå innom.

Men noen ganger er de nødt til å ringe 113:

– Hvis målingen er veldig, veldig dårlig, kan det skje. Men vi er ingen akuttjeneste, det er de klar over. Men vi føler ansvar for dem, sier Walle.

– Vi spør om tannkjøttet kjennes sårt ut

Hver måned ringer de til hver pasient med planlagte spørsmål. De spør om medisiner, om de er ensomme, om de er aktive eller om de sitter mye inne.

– Vi prøver å få dem med på trening. Det kan de gjøre her i lokalene våre. Noen ganger ser vi at blodsukkeret blir mer stabilt. Det er gøy å se effekten av treningen.

De spør også om alkohol og tobakk:

– Sånt som andre ikke snakker om. «Hvor mye drikker du», kan vi spørre. Vi spør hvordan protesene sitter, om de har problemer med å spise eller om tannkjøttet kjennes sårt ut. Vi henviser mye videre. Vi blir et slags knutepunkt.

– Snakker dere med pasienter hver dag?

– Ja, veldig ofte. Hvis noen er dårlige, snakker vi med dem daglig til de er stabile og er tilbake i det vi kaller grønn sone.

Det er nesten 70 personer som følges opp på avstand av de tre som jobber der.

– Noen kommer her, og vi drar også til dem. Det kan være for å skifte batteri i blodtrykksapparatet eller fikse andre tekniske problemer med utstyret, sier Walle.

Følger opp kreftpasienter

Det hender de følger opp kreftpasienter i palliativ fase.

– For kreftpasienter som ønsker å være mest mulig selvstendige, men som har behov for en viss oppfølging, kan avstandsoppfølging være et godt alternativ.

Sykepleierkollega Kaja Bast Sørsdal forteller om en kreftpasient som hadde hjemmesykepleie, men som selv mente han ikke hadde behov for at de kom hjem til ham på tilsyn.

– Vi startet med avstandsoppfølging, og etter hvert kunne hjemmetjenesten avslutte oppfølgingen, fordi brukeren opplevde en trygghet med tjenesten vår. Det ble en fin løsning å bruke oss, så lenge det gikk. Vi fanger fort opp om en pasient får økende kvalme, mer smerter eller blir mer nedstemt, sier Sørsdal.

Passer ikke for alle

Noen av brukerne ser de nesten aldri i virkeligheten.

– Men plutselig stikker de innom. Da har vi kanskje snakket på telefon sammen i et halvt år, sier Walle.

Men før oppstart møter de alltid personen, enten hjemme eller her. Da kartlegger de grundig.

– Avviser dere noen?

– Ja. Noen fordi de ikke er motiverte. Andre fordi det ikke funker på grunn av språket. Noen mestrer ikke utstyret, og noen har kognitiv svikt, sier Ane H. Walle.

Det trengs godkjenning fra fastlegen før brukeren kan starte opp med avstandsoppfølging. Noen ganger mener fastlegene at pasienten ikke er en god kandidat:

– For eksempel kan en med alvorlig kols bli stresset av stadig å se at oksygenprosenten er lav. Vi er nøye på hvem vi tar inn, sier Walle.

Stiller inn medisindispenserne

Bydelen deler også ut elektroniske medisindispensere som plasseres hjemme hos brukeren.

De fylles jevnlig med medisiner i multidoseruller. Når det er på tide å ta medisinen, blir brukeren varslet både på skjerm og med lyd. Glemmer de å ta medisinen, blir det sendt varsel til hjemmetjenesten eller sms til pårørende.

– Eventuelt til brukeren selv, sier Walle.

De har fire ulike typer medisindispensere, som hjemmesykepleien drifter.

– Men det er vi som stiller inn maskinen, så den passer til den enkelte bruker. Og så er vi førstelinjesupport for hjemmetjenesten. Hvis noe er feil, fikser vi.

En av dem som fikk levert medisindispenser, hadde ofte opplevd at medisinene ikke ble levert tidsnok av hjemmesykepleierne.

– Med dispenseren hjemme hos seg kan hun nå ta medisinene til samme tid hver dag. De minste er hendige og kan tas med i vesken.

Hjemme står dispenserne ofte sentralt plassert, har hun registrert. Ofte på et bord i stuen, ved siden av godstolen.

– En svaksynt dame på 98 sa at «dette klarer jeg ikke». Hun klarte det med en gang. Det er utrolig hva de klarer å lære seg. Alle mestrer teknologien veldig godt.

Får røde varsler

– Vi får mange røde varsler. I løpet av en dag kan det være alt fra fem til 20, forteller Walle.

– Hva handler de om?

– Noen har kanskje kost seg med søtsaker på kvelden og har fått for høyt blodsukker, sier hun.

Noen har fått lungebetennelse og har lav oksygenprosent fra før. Noen har ikke tatt medisinene til rett tid.

– Det kan være at blodtrykket er for høyt. Da ringer vi og spør: «Har du tatt medisinene?» Og vi spør etter symptomer. Ber dem ta en kontrollmåling innen en time. Men vi har is i magen. Blir ikke kjempestressa hvis en måling er litt utenom det vanlige. Derfor er det greit å få ringt og snakket med dem.

De får også en del gule alarmer.

– De gir oss en oversikt på en begynnende trend. Går det tre gule alarmer, ringer vi dem og kartlegger over telefon, sier Walle.

Sykepleierne prøver å ansvarliggjøre brukerne.

– Målet er å fange opp forverring så tidlig som mulig, så brukeren kan gå til fastlegen i tide.

Sykepleierne har jevnlige fagdager og prosjektsamlinger, så de får oppdatert seg.

– Det er jeg glad for. Det er alltid noe nytt å lære. Det er ingen ende på hva vi kommer borti, sier Walle.

Er raske med å melde til fastlegen

Dialogen med fastlegene er tett:

– Ser vi endringer hos brukerne, er vi raske med å sende pleie- og omsorgsmelding til fastlegen. Vi har jo mye informasjon som kan være nyttig for legene.

En av pasientene målte høyt blodtrykk hjemme. Hos legen var blodtrykket hennes normalt.

– Etter at vi hadde mast en god stund på legen, fikk pasienten tatt en 24-timersregistrering av blodtrykket.

Gjennomsnittstrykket var 194 over 111. Medisinen ble endret, og blodtrykket gikk ned. Dermed ble risikoen for hjerneslag redusert.

– Dette ville kanskje ikke ha blitt oppdaget uten oss, påpeker Walle.

De som har hatt slag, har god nytte av avstandsoppfølging, mener hun.

– Ikke alle pasienter klarer å forklare hva de er bekymret for. Vi blir talerør for dem som opplever at de ikke når gjennom hos fastlegen. Men helst skal de si fra selv.

En annen pasient fikk alltid påvist høyt blodtrykk hos legen.

– Han fikk blodtrykksmåler hjemme og fikk et annet resultat når blodtrykket ble målt uten stress. En planlagt operasjon ble utsatt. Den var ikke lenger nødvendig, forteller Walle.

Måler blodtrykket på seg selv og samboeren

Nå kommer Jan Skarstrøm (81) innom. Han bor i omsorgsbolig i samme bygg.

– Veldig bra, sier han om blodtrykksmålingen han driver med hjemme.

Han viser hvordan det fungerer. Setter på blodtrykksmansjetten, åpner nettbrettet sitt.

Får først et misvisende mål, for litt av genseren har kommet innunder mansjetten. Han prøver på nytt.

119 over 76 står det på skjermen. Meldingen er allerede sendt til sykepleierne.

– Blodtrykk som en ungdom, konstaterer Walle.

Skarstrøm setter pris på å få vurdert trykket sitt.

– Vi får ikke vite hos legen om det er bra eller ikke. Her lærer jeg mye, for eksempel om hva som ligger innenfor det akseptable.

Skarstrøm forteller at han måler trykket hjemme hver morgen og kveld.

– Hvis det er noen problemer, går jeg opp hit og får hjelp.

Samboeren hans har også avstandsoppfølging. Skarstrøm hjelper henne med å måle blodtrykket.

Vil at de unge skal vite

Sykepleier Walle syns det er viktig at andre vet hva de driver med, ikke minst nye studenter.

– Jeg er selv bekymret over sykepleiermangelen som venter oss. Hvis de unge lurer på om de skal bli sykepleiere, hadde det vært kjekt at de visste hvilke jobber som finnes der ute, mener hun.

– Hadde jeg som yngre vurdert om sykepleie var noe for meg, og kommet over en artikkel om velferdsteknologi, tror jeg at jeg hadde blitt interessert. Jeg har ikke funnet så mange artikler på sykepleien.no om hvordan det er for sykepleiere å jobbe med velferdsteknologi. Foreløpig fins det ikke så mange stillinger heller.

Jobber fra åtte til fire

– Hvordan havnet du selv i denne jobben?

– Jeg jobbet i hjemmetjenesten her på Grünerløkka bydel i Oslo og fikk tips om stillingen.

Hun begynte for over ett år siden. Walle (28) ble sykepleier i 2013, og har jobbet på gastrokirurgen på sykehuset i Stavanger i fire år.

Kaja Bast Sørsdal (25) har erfaring fra psykiatri og hjemmesykepleie. Nå har de begge åtte til fire-jobb og fri i helgene.

– Hva hvis alarmene går utenom arbeidstiden deres?

– Brukerne har selv ansvar for å følge opp dårlige målinger i helgene. Er de veldig dårlige, må de ringe legevakten. Men dersom vi mener en bruker trenger tettere oppfølging utenom våre åpningstider, kan også hjemmesykepleien koples på, sier Walle.