Ber kommunene om å komme i gang med velferdsteknologi

I 2013 var 34 norske kommuner involvert i prøveprosjekter støttet gjennom Nasjonalt velferdsteknologiprogram. I år støttes prosjekter som omfatter totalt 202 kommuner.

Og her er noen andre tall som kan illustrere utviklingen: I 2008 registrerte medieovervåkningsbyrået Retriever fem forekomster av begrepet «velferdsteknologi» i norsk presse.

Året etter var tallet 16. I fjor var det 2540.

Krever stor omstilling

Mye skjer mange steder, med andre ord, men det er ikke alle som har kastet seg på bølgen.

– Kommuner som ennå ikke er i gang, må starte prosessene nå, insisterer avdelingsdirektør i Helsedirektoratet Kristin Mehre, som er programeier for Nasjonalt velferdsteknologiprogram (NVP).

– Det er nemlig en veldig stor omstilling som må til i hver enkelt kommune, og det tar tid før man kan hente ut gevinstene.

Men må alle med, da? Det er dem som har fryktet en dehumanisert omsorgstjeneste der ensomme eldre blir sittende i boliger fylt av digitale sensorer, overvåkningskameraer, avansert robotteknologi og mekaniske innretninger.

– Teknologien har ingen verdi om man ikke tar utgangspunkt i brukernes behov, understreker Mehre.

– Vi møter ikke skepsis i samme grad som tidligere. Velferdsteknologi har blitt langt mer kjent. Stadig flere tar det i bruk, og forståelsen for hva dette faktisk er øker.

LES OGSÅ: Berit, Bardo og pilleboksen, og resten av temaet om velferdsteknologi

Vil øke kompetansen

– Finnes det en tydelig definert grense mellom hva det offentlige bør tilby av teknologi og hva brukere og pårørende selv forventes å investere i?

– Vi har ikke gått opp en slik grensegang, og dette er noe som må vurderes underveis. Jeg vil si at så lenge teknologien brukes som erstatning for helsehjelp, vil det være rimelig at det offentlige betaler.

– I to gevinstrealiseringsrapporter anbefaler dere at kommunene satser på til sammen seks ulike løsninger knyttet primært til trygghet, tilsyn og logistikk. Vil dere også teste ut og vurdere gevinsten av mer praktiske hverdagshjelpemidler – som mekaniske senger, baderomsutstyr, mobilitetshjelpemidler og så videre?

– Vi har ikke planer om å teste ut flere typer teknologier, men er opptatt av å få opp innovasjonskompetansen i kommunene, slik at de selv teste ut ting de har troen på.

– Vi anbefaler derimot at alle begynner med det vi allerede har testet og vet har en effekt. Så kan man eventuelt inkludere andre typer teknologi etter hvert.

Handler om holdninger

– Hva er de viktigste kriteriene for å lykkes?

– Det handler mye om holdninger. Man må huske at teknologien bare én del av omstillingen som må til. Vi må tenke nytt om måten vi leverer tjenester, de ansatte må få nødvendig opplæring og kompetanse og ledelsen må ta ansvar for at man gjennomfører.

– Ellers bør man lære av kommunene som har gått foran og følge de nasjonale anbefalingene som er gitt. Det er også lurt å inngå samarbeide med andre kommuner, noe vi har stilt som et krav for å få prosjektstøtte.

– Er det en risiko for at økonomiske og ressursmessige gevinster tas ut gjennom nedbemanning heller enn bedre tjenester?

– Vi styrer jo ikke hvordan kommunene budsjetterer, men fremtidsbildet er at vi får flere hjelpetrengende, og at det vil være for få til å ta seg av dem med metodene som benyttes i dag. Derfor tenker vi at det vil være behov for de ressursene kommunene disponerer uansett.