fbpx Hun vedtar hvor folk skal få helsehjelp Hopp til hovedinnhold

Hun vedtar hvor folk skal få helsehjelp

Sykepleier Irene Aadland
FORKLARER: Irene Aadland bruker mye tid på å informere dem som ringer. – Noen pårørende gir seg ikke før mor er på sykehjem, selv om mor ikke vil. Foto: Helge Skodvin

– Målet er at alle skal hjem. Inntil det motsatte er bevist, sier sykepleier og saksbehandler Irene Aadland.

Hun har en jobb mange ikke vil ha.

– Det får jeg høre ofte. Men noen må ha den, sier sykepleier Irene Aadland.

Søker du om pleie- og omsorgstjenester i Bergen, er hun en av dem som skal gi et svar: Ja, nei eller tja.

Aadland er saksbehandler i forvaltningens sone sør. Det har hun vært siden 2004.

Slik beskriver hun jobben sin i kortversjon:

– Vi gjør vedtak. Tar masse telefoner. Mottar søknader. Etterspør opplysninger hos kolleger i teamet, på sykehjem, sykehus og i hjemmesykepleien.

Avgjørelsene hun tar, får ofte store konsekvenser for dem det gjelder. Får de hjelpen de synes de trenger?

Forvaltningen i Bergen
  • Etat for forvaltning har tre enheter (sone sør, sone nord og sone vest) som fatter vedtak om pleie- og omsorgstjenester for innbyggerne.
  • Søknadene behandles av helse- og sosialpersonell i dialog med søker, enten per telefon, i møte eller på hjemmebesøk.
  • Målet er å bidra til at søkeren blir så uavhengig og selvhjulpen som mulig i hverdagen.
  • Det legges blant annet vekt på:
    – hva søker kan klare selv
    – hva andre i husstanden kan klare
  • Vedtak skal fattes innen fire uker.

Kilde: Bergen kommune

Vil pasienten klare seg hjemme?

Når Aadland og kollegene får ferdigmeldinger fra sykehusene, må de finne ut hvor de utskrevne pasientene skal.

Mange havner på mottaksavdelingen på Storetveit sykehjem. Avdelingen har 27 plasser. Der kan pasientene være noen dager, og forvaltningen får tid til å områ seg.

– Sykehuset tør ofte ikke ta avgjørelsen eller er usikker på om pasienten vil klare seg hjemme, sier Aadland.

Etter et par døgn på mottaksavdelingen kan kanskje pasienten dra hjem:

– Enten med økt hjemmesykepleie, eller med uforandret hjelp. Noen har jo allerede hjemmesykepleie fra før, forteller Aadland.

Pasientene kan ha hatt et lite hjerneslag eller fått operert inn en pacemaker. Mange har infeksjoner. En del har kols.

– De trenger kanskje å avvennes fra å få tilført oksygen før de skal hjem. Det er veldig mange diagnoser.

Aadland har vært sykepleier i 30 år. Hun har tidligere jobbet på sykehus og sykehjem og har en videreutdanning i demensomsorg.

Hver femte uke er Aadland selv på mottaksavdelingen for å vurdere pasientenes hjelpebehov, i likhet med fire andre saksbehandlere.

– Vi skal være øynene til alle tjenestene ute. Noen ganger er det lett, pasienten trenger bare hjelp til å søke om hjemmehjelp. Andre ganger er det mer komplisert.

Må vite nøyaktig hvorfor

– Mange avgjørelser å ta?

– Ja, og det skal gå fort. Vi merker godt effektiviseringskravene.

Da er det ikke bare bare å få en lang elektronisk melding med liten skrift. Den kan komme fra fastleger, sykehus, sykehjem og andre institusjoner.

– Det er masse opplysninger å lete etter. Det tar tid.

«Kan ikke klare seg hjemme» kan det stå i en ferdigmelding fra sykehuset.

– Det holder ikke, fastslår Aadland.

Hun trenger å vite hva det er som gjør at vedkommende ikke klarer det.

– Det er vi som vurderer om det er behov for sykehjemsplass eller ikke. Uten en nøyaktig beskrivelse klarer vi ikke det.

– Pasienten skal hjem

Terskelen for å få opphold kan oppleves som høy:

– Noen ganger er vi saksbehandlere standhaftige. Vi har kanskje tidligere vært på hjemmebesøk hos pasienten. Her er mange flotte boliger i området, som er godt tilrettelagt. Vi ser gjerne på adressen. Er det snakk om en enebolig? Hvilket år er huset bygget?

Vi ser gjerne på adressen. Er det snakk om en enebolig?

Irene Aadland, saksbehandler

– Så utgangspunktet er at pasienten skal hjem?

– Ja, alltid. Det er viktig å flagge, fordi det er målet alle skal ha. Inntil det motsatte er bevist.

Hun minnes en gammel sykepleier på kirurgen som sa: «Husk det, jenter, når de kommer inn her, er det eneste vi skal tenke på, at de skal hjem.»

– Men det er ikke alltid at det går?

– Nei, særlig når det gjelder brudd. Noen må avlaste beinet i uker eller måneder. Sykehuset kan melde at pasienten må på sykehjem i tre måneder, fordi pasienten bor i en bolig med en trapp eller to.

– Og da sier dere?

– At vi kan tilrettelegge i de fleste hjem.

– Det er også billigst for kommunen?

– Vi har kriterier å gå etter. Lovverket styrer hvem som skal få sykehjemsopphold. Er det forsvarlig å være hjemme, så skal de hjem.

«Er personen kognitivt oppegående?»

Hun legger fort til:

– Så kan forsvarlighetsbegrepet alltid diskuteres.

Saksbehandlerne må stadig vurdere: Er personen kognitivt oppegående? Kan de betjene en trygghetsalarm? Vil de huske å bruke den når det gjelder?

– Gjør de det, så er det som oftest forsvarlig å bo hjemme. Uhell kan alltid skje. En stomipose kan sprekke. Det kan oppleves tragisk der og da, men ingen skade skjedd så lenge brukeren klarer å gi melding om uhellet.

Det er ikke alltid så lett å skjelne mellom kognitiv svikt og ulike typer demens.

– Noen er svekket på grunn av hjerneblødning. Noen har vaskulær demens, andre har alzheimers. Noen ganger er det en blanding.

Å sende hjem bruddpasienter med kognitiv svikt er sjelden aktuelt:

– Ikke alle klarer å avlaste foten i månedsvis. De fleste med fraktur får opphold på sykehjem en periode.

Irene Aadland
EFFEKTIV: Irene Aadland må være effektiv. Men det går mye tid når hun får for lite informasjon om brukerne. Foto: Helge Skodvin

– Kan bare tilby det vi har ledig

– Folk har sterke meninger om hvilket sykehjem de vil ha korttidsopphold på. Eller om hvor de ikke vil. Men ingen kan velge hvor korttidsoppholdet skal være. Vi kan bare tilby det vi har ledig.

Med langtidsplass er det annerledes:

– Det er fritt sykehjemsvalg i Norge. Bor pasienten i Bergen og vil flytte til Øygarden, skal Øygarden tilby plass.

Noen pårørende er utrolig sterke. De gir seg ikke før mor er på sykehjem, selv om mor ikke vil.

Irene Aadland, saksbehandler

Aadland får mange telefoner fra pårørende.

– Noen pårørende er utrolig sterke. De gir seg ikke før mor er på sykehjem, selv om mor ikke vil. Mens vi kan se at mor kan klare seg hjemme lenger med riktig hjelp.

Hun viser til omsorgstrappen de følger når tjenester skal gis. Prinsippet er å begynne på laveste trinn for det som er forsvarlig.

– Først trenger man kanskje hjemmehjelp, så trygghetsalarm, så blir det behov for dagopphold. Øverst er langtidsplass på sykehjem, forklarer hun.

Vil ikke ha hjemmesykepleier i mors hus

– Noen pårørende vil ikke høre snakk om at det skal komme hjemmesykepleier i huset. «Nei, mor blir forvirret», sier de. «Det er altfor mange som kommer, de kommer ikke til faste tider.»

– Det er vel reelt? Det er forvirrende å få mange pleiere i hus?

– Ja, og det prøver hjemmetjenesten å gjøre noe med. Men ingen kan være på jobb hele døgnet. Også på sykehjem er det mange å forholde seg til.

– Hjemmesykepleien er hardt presset?

– Vi anbefaler en tjeneste, altså hjemmesykepleie. Det er ikke kjekt når vi får tilbakemelding om at tjenesten ikke fungerer. Men ofte fungerer det veldig, veldig godt. De negative historiene tar så stor plass. I går ringte en datter til meg for å takke. Alt var bra, sa hun.

Men oftest handler meldingene om krise.

– Mandager er kaosdag. Sist mandag var det fem pårørende som ringte.

– Kanskje etter en helg med mange vikarer?

– Noen ganger glipper pårørende, andre ganger glipper hjemmesykepleien, det kan være litt begge veier. Den lidende er dessverre den som mottar tjenester, sier Aadland.

Mangler informasjon om medisiner

– Hva skjer når informasjonen om pasienten er mangelfull?

– Vi leser meldingen slik den foreligger fra sykehuset. Selv om det har blitt bedre, kan viktig informasjon fortsatt mangle. For eksempel om medikamenter pasienten står på.

Det kan også være meldt inn noe som ikke stemmer.

– Når opplysningene er mangelfulle, er det frustrerende for dem som tar imot pasienten. Det tar både tid og krefter, sier Irene Aadland.

Forkortninger i meldingene fra sykehusene skaper også hodebry:

– Vi lurer mye på hva de betyr. Hver avdeling har sin terminologi. Noen ganger sender vi meldingen i retur. Men det går jo utover pasienten.

Slitne pårørende

– Hva er vanskeligst i jobben din?

– Når pårørende står på at de ønsker langtidsplass for en dement mor eller far, mens vi mener det fungerer med andre tjenester. Brukeren er sårbar. De pårørende er slitne.

Da kan hun tenke: Kanskje burde vi vært inne med tjenester tidligere.

Noen søker om langtidsplass ved første kontakt med kommunen. De kan ha få eller ingen tjenester fra kommunen fra før. Da kan det bli avslag, eller vi vurderer andre og økte tjenester.

Vi har dørsensorer, sengesensorer, mattesensorer …

Irene Aadland, saksbehandler

Forvaltningen har mye annet å tilby. Hun nevner:

– Vi har aktivitetssentre, trygghetsalarmer og velferdsteknologi. Dørsensorer, sengesensorer, mattesensorer, GPS …

Trygt nok og godt nok

– Vi sier til pårørende at kommunen aldri kan overta omsorgsoppgaver som de nærmeste har eller har hatt. Men er tilbudet trygt nok og godt nok, er det forsvarlig, sier Aadland.

Hun legger til:

– Hvis sykehuset skriver at «denne pasienten må ha fast sykehjemsplass» – det kan de egentlig spare seg.

– Ja?

– Ja, for endringer skjer.

– Lytter dere ikke til helsepersonells vurderinger?

– Jo, det er viktig, men på sykehuset er pasienten i en krise. Den vil på sikt gå over. Da vil vi få bedre svar. Etter noen uker på sykehjem vet vi mer. Vi sier ofte til pårørende at vi saksbehandler aldri langtidsplass i en akuttfase.

Når det nærmer seg slutten på et korttidsopphold, har saksbehandleren fra forvaltningen ofte et telefonmøte med sykehjemmet, hjemmesykepleien og eventuelt fysioterapeut eller ergoterapeut. De diskuterer om pasienten er klar for å reise hjem.

– Sykehjemmets vurdering er kanskje ikke alltid i samsvar med forvaltningens?

– Det kan godt være. Men i utgangspunktet tenker vi at pasienten som kommer fra hjemmet, skal hjem igjen, for det kan bli bedring. Vi er drillet i det.

Lovpålagt

Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Kommunen skal tilby opphold i sykehjem (…) tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Kilde: Helse- og omsorgstjenesteloven

– Feil når det blir mange år på langtidsplass

Hvis en pasient ender opp på langtidsplass i åtte–ti år – da er det gjort feil, mener saksbehandler Aadland.

– Det er for lenge?

– På sikt er det veldig slitsomt, både for pårørende og pasienten. Det er litt sørgelig.

Hun kan si til pårørende: «Din far ser ikke ut som de andre han vil møte på sykehjemmet. Vil du ikke prøve med hjemmesykepleie?»

– Mange tror at sykehjem er det samme som aldershjem. De ser for seg samlingsstund, at de kan sy litt, male litt. Det er ikke sånn det er. Folk har fått bedre boliger, det er færre utedo, vi kan enkelt tilrettelegge, det er mulig å bo hjemme lenger. Men er det ikke mulig å bo hjemme, skal du bli ivaretatt. Du skal være trygg.

Aadland pleier å si: «Vi har akkurat startet på en reise sammen, kanskje blir det sykehjem på sikt. Da trenger vi en ny søknad, der dere må vise til økt hjelpebehov

Informerer i rolige omgivelser

En gang er det første gangen:

– Pårørende forstår ofte ikke hva demens er. Det er jo nytt for dem. Jeg driver med mye informasjon, sier Aadland.

Ofte er det nyttig med hjemmebesøk.

– Da kan vi informere i rolige omgivelser. Etterpå et det veldig sjelden at de spør om det samme på nytt.

Hun understreker:

– For mange er vi ikke i tvil om de skal få langtidsplass.

– Psykiatribrukerne er sårbare

Ifølge Sykepleiens undersøkelse mangler hjemmesykepleierne særlig kompetanse om psykiatri.

– Det forundrer meg ikke. Psykiatribrukerne er sårbare, og det er utfordrende å gi dem gode tjenester hjemme. For noen er støttesamtaler to ganger i måneden nok, andre burde hatt det oftere.

Aller svakest er brukerne som både har dårlig psykisk helse og demens.

– De faller ofte mellom to stoler og kan være vanskelig å plassere i rett avdeling på sykehjem. Vi henviser disse ofte til forvaltning psykisk helse, forteller Aadland.

Når hjemmesykepleierne skal håndtere nytt utstyr, kan de få opplæring av sykehuset.

– Det kan gjelde stell av trakeostomi, hvordan sette dialyse, hvordan betjene en hostemaskin eller en hjemmerespirator. Sykehuset ferdigmelder ikke pasienter før de som skal ta imot dem ute i kommunen, er ferdig opplært.

Causa sosial – en sjelden gang

Søknadene hoper seg sjelden opp.

– Forvaltningsloven legger press på oss. Det er ingen vi vet om som burde ha opphold, som ikke har det, sier Aadland.

De har ikke all verdens tid på seg: Hvis ingen senger er tilgjengelig, er det sykehus eller legevaktens døgnenhet som gjelder.

– Dette skjer sjelden. Men i kommunen skal det ikke være senger på gangen. Blir de lagt inn på sykehus, kalles det causa sosial.

Det betyr at hovedproblemet ved en sykehusinnleggelse er pasientens manglende evne til å klare seg hjemme, ikke en diagnose.

– Men så kan det plutselig bli en ledig plass på korttidsavdelingen.

Når den demente går til angrep på ektefellen

– Oppstår etiske dilemmaer?

– Frisk ektefelle med syk partner som utøver vold i hjemmet, svarer Irene Aadland kontant.

Dette kan skje: Den demente går til angrep eller raserer boligen. Låser seg inne på badet, nekter å komme ut eller går ut i sinne.

Det er vanskelig å frata et annet menneske samtykkekompetansen.

Irene Aadland, saksbehandler

– Den syke må på akuttopphold, men nekter. Da må legen inn i bildet. Det er vanskelig å frata et annet menneske samtykkekompetansen.

Ingen skal være innlagt på tvang i norske sykehjem, ikke mer enn tre til fem dager, opplyser hun.

– Hva er det vanskelige for dere?

– Vi lurer ofte på om det er en vedvarende tilstand, eller om det er en følge av psykisk sykdom, som kan løses på andre måter. Du skal tenke nøye gjennom om det er rett å legge en person inn mot sin vilje.

Irene Aadland
SØR I BERGEN: Irene Aadland fatter vedtak for innbyggerne i bydelene Fana, Ytrebygda og Årstad. Foto: Helge Skodvin

Har dødd under transport

Hvor skal pasienten være når døden nærmer seg?

– Flytter dere døende pasienter, for eksempel fra en korttidsplass?

– Det er legen på institusjon som tar avgjørelsen, ikke vi. Vi har hatt tre–fire som har dødd i ambulansen. Det har skjedd i trappen eller i foajeen. Det gjør oss veldig vondt, det er ikke sånn det skal være. Vi flytter ikke pasienten hvis vi vet at det er stor fare for å dø i transport. Man kan være preterminal i månedsvis, og man kan komme seg. Er det en ledig seng, kan vi kanskje klare å flytte da. Vi er ikke utysker.

– For få sykepleiere

– Er det for få ressurser i kommunehelsetjenestene?

– Ja, det skulle vært mer hjemmesykepleie. Flere sykepleiere, spesielt på sykehjemmene. Mange omsorgsarbeidere og hjelpepleiere gjør en fantastisk jobb, men de har ikke lyst til å ha det fulle ansvaret.

Aadland legger til:

– Vi strever også en del med språk. Vi er helt avhengig av at personalet forstår når vi melder inn tunge brukere. De vil så gjerne, men vi har jo så mange dialekter. Vi kan høre når de ikke forstår. Når jeg går hjem den dagen, kan jeg ha en dårlig følelse. Jeg har hatt det mange ganger.

«De pasientene vi får nå, var de som fikk behandlingen på sykehuset tidligere» Forrige artikkel Hjemmesykepleien er den perfekte arenaen for helhetlig og profesjonell sykepleieutøvelse Neste artikkel