En mann med stålgrått blikk og langt skjegg sitter ved et trebord hjemme i stua i Ski.

Det dufter av fersk kaffe, og en katt smyger seg inntil bena hans.

– Katter og kaffe er noen av livets store gleder, slår Stig Hoel fast mens han stryker over pusen. 

Bom stopp

Fram til 2021 besto livet hans av mye reising og jobbansvar. Han har blant annet jobbet i Forsvaret og som it-utvikler med oppdrag for større offentlige virksomheter. 

Men i desember i 2021 møtte Stig Hoel veggen.

– Kroppen sa stopp, forteller han.

62 år gammel var han helt tappet for krefter.

Han skjønte ikke hvorfor. 

– Jeg ble sittende i den stolen der, orka ikke engang å slå på tv-en, sier han og peker mot en grå lenestol i andre enden av rommet. 

– Da var ikke fruen helt blid. Jeg ble jagd til doktoren. 

Hos fastlegen ble han sykemeldt i ei uke. Deretter tok han ut alt av ferie og avspasering.

Ferie hjalp lite. 

Noe i ham fungerte bare ikke.

Sykmeldingen ble forlenget.

– Jobben krevde at jeg hadde oppdatert kunnskap. Men jeg klarte ikke å lese teori som før. Slet med å bestå sertifiseringer med multiple choice-tester. Det var uvant, forteller han.

Den siste diagnosen han ville ha

I november i 2022, etter omfattende testing hvor både demenskoordinator og Hukommelsesklinikken var inne i bildet, var svaret klart:

«Mild kognitiv svikt»

Og i spinalvæsken var det sporstoffer av alzheimer. 

– Men det var i veldig, veldig tidlig fase, sier han.

Alzheimer var den siste diagnosen han ville ha. 

– Da jeg kom ut i bilen, sa jeg til kona at jeg ville slutte å jobbe. 

Han visste hva som lå foran ham. 

Moren døde av alzheimer. To andre nære slektninger har samme sykdom.

– Så jeg bestemte meg raskt for ikke å jobbe mer og rakk så vidt å tenke at kanskje jeg skulle førtidspensjonere meg, sier han.

Men bare en måneds tid etter diagnosen var uføresøknaden innvilget etter anbefaling fra legespesialister. Arbeidsgiveren ble informert om at han ikke kom tilbake. 

Utvikler seg sakte

Så kom tankene og usikkerheten.

– Hva nå? Hvor fort går dette her? 

Han konkluderte med at mørke tanker skulle han prøve å låse inn langt bak i hodet. 

– Det har jeg gjort – låst og kastet nøkkelen.

Per i dag går han til jevnlig sjekk på sykehuset.

– Jeg har fått beholde førerkortet, det er ikke noe problem å kjøre. Sykdommen utvikler seg sakte, heldigvis. 

390 mil på veien i sommer

I sommer har han beiset hus, vært med å arrangere mc-treff på Ringebu og vært tre uker i Nord-Norge med fruen. Blant annet.

Turen til nord var selvsagt på en Harley-Davidson. Han kjørte, fruen satt bakpå. 390 mil på veien sammen. 

Sideveskene var pakket med telt og fiskestenger. 

– Jeg koser meg og lever livet med begge hender. Det er alltid noe å holde på med.

F&%k it

Barn og barnebarn gir både retning og drivkraft. Han peker mot brystet: 

– Navnene deres er tatovert her.

Barnebarnets navn har fått plass på venstre skulder.

– Det er god plass hvis det skulle komme flere barnebarn, sier han og stryker fra skulderen nedover armen. 

På høyre underarm er det et symbol: FU, en liggende sløyfe og ordet disease. Sløyfa er et internasjonalt symbol for demenssaken.

Og ja. Dette kan meget vel leses som «Fuck you, Alzheimer´s disease».

Klubben er engasjert

MC-klubben han er med i, har også samlet seg om dette:

– Vi velger forskjellige gode formål vi bidrar til i klubben. Nå har vi valgt å engasjere oss i demens. Framover blir det forskjellige frivillige aktiviteter som skal komme demenssyke til gode.

Det som svir mest

Selv om han forsøker å holde et positivt fokus, så er det bekymringer. 

Stig Hoel vet at dagen kommer da noen andre må overta mye av kontrollen over livet hans.

Han tenker gjennom hva han kan gjøre for å legge til rette for fremtiden: Praktiske ting ved huset, økonomien, tilganger til bankkort og kontoer. 

Noe kan planlegges, men ikke alt. For sykdommen er lunefull. Akkurat hvordan den vil utvikle seg, hvor raskt det vil gå og hvordan personligheten blir preget, er uvisst.

Det som svir aller mest, er tanken på hvordan han blir mot sine nærmeste når sykdommen fester grepet. Blir han grei å ha med å gjøre? Blir han sint? Slem? 

Bra nå

Han har satt pris på informasjonen og hjelpen han har fått fra helsevesenet. Han savner ikke å få mer oppfølging – foreløpig.

Pusen som intetanende er på vei over stuegulvet, stopper og kaster et gult blikk mot oss. Det er som om den spør: «Foreløpig?»

Stig Hoel holder fast: Det kan gå mange år før endringene blir store.

Og foreløpig har han det veldig bra.