Geir Selbæk uttaler seg i et bankende kjør i de fleste mediekanaler. Kjapt og forståelig forklarer han allmennheten om den fryktede sykdommen demens.

Men hva kan han si spesielt til sykepleierne?

Demenseksperten nøler ikke:

– Sykepleierne er involvert i alle deler av helsevesenet som har med demens å gjøre: I folkehelsearbeid og i forebygging. Diagnostikk. Selvsagt spiller de en stor rolle i omsorgstjenesten. Det samme i hukommelsesteamene.

– Hvordan definerer du hukommelsesteam?

– Det er det samme som før het demensteam. Faste tverrfaglige team som samarbeider med fastleger.

Åtte av ti har demensteam

Rundt 80 prosent av kommunene har slike demensteam, ifølge Selbæk. Men det varierer hvordan de er sammensatt, hvilke ressurser de har tilgjengelig og hva som er oppgavene:

– De aller fleste har kartlegging som hovedoppgave, men det er disse teamene som i stor grad koordinerer diagnostikken.

Enten henvender personer seg direkte til teamet, eller bestillingen kommer fra fastlegene.

Utenom sykepleiere er det ofte ergoterapeuter med i hukommelsesteamene, påpeker Selbæk.

Arbeidslag vil oppnå forutsigbarhet

– Noen kommuner har også egne demensarbeidslag?

– Ja, og de kan også være på ulike nivåer. De jobber gjerne med oppfølging etter diagnose for å oppnå best mulig forutsigbarhet etter hvert som omsorgsbehovet endrer seg. Det kan for eksempel handle om hvordan takle agitasjon blant pasientene, eller hvordan hjelpe pårørende.

– Er det på stell rundt omkring? Eller er det mye svikt?

– Det er ganske mye å hente. Særlig bekymringsfullt fremover er det at så mange flere vil trenge tjenester på alle nivåer. Fra tidlig diagnose til siste stadium på sykehjem.

Fordobling av demens

De neste 20–25 årene vil nivået av personer med demens fordoble seg, opplyser Selbæk. Behovet for helsehjelp vil nødvendigvis også øke.

– Spørsmålet er om vi er beredt til å ta den oppgaven, sier han.

– Hva er ditt svar?

– At vi ikke er rede til det. Med tanke på utviklingen er vi bakpå.

Han legger trøstende til at det skjer en bevisstgjøring på kommunalt nivå.

– Men det er en vei fra en plan til at planen blir satt ut i praksis.

Hvorfor får noen det til?

«Flere hender, mer kompetanse!» ropes det allerede i demensomsorgen.

– Men personellmangelen er vel en av de største bekymringene?

– Ja, men noen kommuner får det til likevel. Noen overhodet ikke. Det er altså andre faktorer enn personell inne i bildet.

– For eksempel?

– Ledelse.

Han forklarer:

– Ledelsesfunksjoner må prioriteres høyere for å få tilstrekkelig kompetanse.

Dette bør kommunene gjøre, mener Selbæk:

• danne nettverk som jobber med ledelse
• høste erfaringer fra stedene der de får det til
• se etter hva som er suksessfaktorer og hva som er barrierer

Tre nye ting sykepleierne bør vite

– Hva nytt innen demensforskning bør sykepleierne vite?

– Det er tre store nye ting, sier han kontant.

Han oppsummerer slik:

1. Forebygging. Det blir stadig mer kunnskap om hvordan demenssykdom kan utsettes, og noen ganger forebygges, ved å gjøre tiltak midt i livet.

2. Diagnostikk. Det er nå mulig å sette diagnoser tidligere. Ikke bare ut fra symptomer som vi er vant til, men med biologiske mål, som blodprøver. Demenssykdom blir dermed mer lik andre sykdommer.

3. Nye medisiner. De er godkjent i EU-systemet, og det er prosesser på gang også i Norge. Vi vil trolig få medisiner som påvirker sykdomsprosessen.

Halvparten over 90 år har demens

– Her skjer det altså flere ting samtidig. Flere vil få demensdiagnoser tidligere, sier Selbæk.

– Er det et poeng med tidlig diagnose?

– Ja, de nye medisinene er trolig mer effektive hvis man starter med dem tidlig i forløpet. Men det blir også utfordrende for kommunene, for det vil kreve mer av dem også.

– Hvem er det vi snakker om? Hvor gamle?

– Demens øker veldig med høy alder.

• I gruppen mellom 70 og 75 år, har 5 prosent demens.
• Blant dem over 90 år, har nær 50 prosent demens.

– Det er en nærmest eksponentiell økning med alder.

– Som vil si en utvikling i økende fart?

– Ja, det er større økning fra 80–85 til 86–90 år enn det er fra 70–75 til 76–80 år.

Han føyer til:

– Tidlig diagnostikk er nok mest viktig i de yngre aldersgruppene.

«Er det demens?»

– Mange opplever symptomer på kognitiv svikt tidlig. Flere kommer til å ville vite: «Det jeg merker nå, er det demens?» De som selv merker disse tegnene, er oftest yngre folk, sier Selbæk.

Kommuner vil få de største faglige utfordringene, påpeker han:

– De er allerede veldig presset. Antakelig vil demensteamene få større ansvar for å bidra i kartlegging og utredning. Men det er uansett fastlegen som setter diagnosen.

Omsorg kan bli forsømt

Han ser en fare:

– All begeistringen over å kunne forebygge og kunne diagnostisere og behandle tidligere kan føre til mindre oppmerksomhet om omsorg, sier Selbæk.

– Jeg syns det er mye å hente på hvordan vi skal gi god omsorg til dem på sykehjem eller i hjemmetjenesten. Her har sykepleierne en kjernerolle.

– Det handler mye om å ha rett kompetanse?

– Ja. Og ressurser.

– Det kan være emosjonelt belastende å arbeide belastende med demente over tid. Hva gjør man?

– Dette også dette er i stor grad et ledelsesspørsmål. Altså å gi dem som opplever stor belastning, tilpasset oppfølging.

Uro og psykoser på sykehjem

Selbæk viser til at blant personer med demens på sykehjem kan det være like stor andel med psykoser som i den generelle psykiatrien.

– Men det legges ned helt andre personellressurser der enn på sykehjem, påpeker han.

– Man må ta høyde for alvorlige symptomer, som uro og psykoser, på sykehjem. Mange har symptomer som samles under betegnelsen APSD.

Altså atferdsmessige og psykologiske symptomer ved demens.

– Dette er krevende å stå i for de ansatte. Det trengs å gi dem kompetanse så de er forberedt til å håndtere det. Og for at det kan være ok å stå i det over tid.

– Sykepleierne er lystne på kompetanse

Geir Selbæk treffer mange sykepleiere:

– Både her hos oss på Nasjonalt senter for aldring og helse og i klinisk praksis.

Han jobber også deltid på hukommelsesklinikken på Oslo universitetssykehus, og han underviser mange sykepleiere.

Sist traff han mange på en samling for hukommelsesteam. En veldig engasjert personellgruppe, syns han:

– De har egne nettverk med stor oppslutning. De er lystne på kompetanse og videre utdanning. Og på å ta ansvar.

– Kan bli redde

– Men de kan også bli slitne på demensavdelinger? 

– Ja. Og redde, ikke minst. Det har vært en diskusjon om å bruke vektere i sykehjem. Kanskje må man det i helt spesielle tilfeller.

Men Selbæk har troen på opplæring. Han henter et eksempel fra Trondheim: Der har ansatte lært om hva de kan gjøre når det er fare for å bli utsatt for utagering og vold.

– Da minket behovet for å leie inn eksterne krefter, sier Selbæk. 

– En noenlunde meningsfull tilværelse

– Hva er ditt hovedbudskap til sykepleierne?

– Erkjenn den viktige rollen dere har i møte med personer med demens. Det handler ikke bare om basal pleie, men om å bidra til aktiviteter så disse pasientene får en noenlunde meningsfull tilværelse.

– De er også tett på pårørende?

– Ja, pårørende er en avgjørende ressurs i omsorgen for personer med demens. Ved å gi dem støtte og forutsigbarhet kan de trolig stå lenger i en svært belastende situasjon, og dermed avlaste helse- og omsorgstjenesten.

Han legger til:

– Vi må også ta inn over oss at det ofte er en betydelig belastning å være pårørende til en person med demens. Det er ikke bare den som har demens som får forandret livet fullstendig.

Ansatte med passiv holdning

Geir Selbæk viser til at en del helsearbeidere har følgende holdning til fagområdet: «Nei huff, dette er det ikke noe vi kan gjøre noe med. Det er bare trist.»

Denne tankegangen kan snus, mener han:

– Jeg vil påstå at ved å jobbe faglig går det an å heve livskvaliteten. Selv om utviklingen går sin gang, er det mye man kan gjøre for hvordan folk med demens har det.