Mye kan oppleves vondt, slitsomt og vanskelig innen demensomsorgen, men dagene byr også på fine stunder for både pasienter og ansatte.

I forbindelse med en større spørreundersøkelse om demens som Sykepleien gjennomførte i august, ba vi sykepleiere å fortelle om givende opplevelser de har hatt i møter med pasienter.

Her er noe av hva de fortalte:

• «Hvis vi har tid, så det er fint å prate om gamle dager. De husker Norge fra gamle tider. Forteller flotte historier.»
• «En eldre pasient sa til meg en gang: 'Hvis du blir bestemor noen gang, så håper jeg du blir min.'»
• «Da vi hadde musikkterapi begynte pasienten, som ikke var særlig verbal, å synge for full hals med korrekt sangtekst og melodi. Det var vakkert.»
• «Jeg spurte pasienten et spørsmål. Hun svarte 'jeg har denne demensen, så det kan jeg ikke svare på'. 'Åh, du drar det kortet', sa jeg. 'Jepp, det er praktisk å kunne skylde på demens', sa hun. Vi fikk oss begge en god latter.»
• «På kirurgisk sengepost var det en pasient som tok på seg morgenkåpe og engangshansker fordi hun trodde hun skulle på kafé i byen. Vi gikk på dagligstua og koste oss med kaffe. Hun var veldig fornøyd med kafébesøket!»

• «En eldre kar interesserte seg ikke for fellesaktiviteter på avdelingen, som sang, håndarbeid eller bingo. Jeg fikk etter hvert kjøpt inn vedkløyver. Den var trygg å bruke, fordi du slapp å holde i kubben og brukte slegge istedenfor øks. Jeg sto ute i hagen og kløyvet ved med karen, og han strålte. Samtalen fløt, til tross for språkutfordringer og litt tilbakeholdenhet tidligere, om temaer som skogbruk, jakt og natur.»
• «Som relativt ung sykepleier har mange eldre gitt meg gode råd, trøstet meg ved kjærlighetssorg, oppmuntret meg til videreutdanning og så videre. Mange har, tross sin demens, kjent seg igjen i ulike utfordringer og glemmer ikke sine mellommenneskelige relasjonsferdigheter.»
• «En givende opplevelse var da en eldre dame som hadde mistet språket til demens, lo og korrigerte hvordan jeg rullet håret hennes. Etterpå strøk hun meg over kinnet.»

• «En dement pasient var svært engstelig for å ta en dusj. Forrige gang nektet hun, men ved å snakke vennlig og oppfordre til at pasienten selv bestemte over temperatur, tempo, rekkefølge og så videre, opplevdes det som at hun fikk trygghet. Hun fortalte at hun var svært fornøyd med å få tatt en deilig dusj.»
• «Kvar kveld medan dei budde ilag, hadde han lagt seg først på hennar side av ektesenga for å varme dyna til ho kom og la seg. No hadde ho langtkommen demens og var omtrent uten språk. Han kom på besøk nesten kvar dag, men under koronaen vart institusjonen vår stengt ned for pårørande. Mannen var veldig bekymra for at ho skulle gløyme han. Eg var på jobb den dagen me opna opp, og mannen kom. Dama lyste opp og sa 'lenge sidan' uten språk. Heilt fantastisk å oppleve dette øyeblikket.»

• «Vi snakka om gardslivet. Sylte, safte, plukke bær, dyra på garden der ho budde. Ho svara godt på spørsmåla og såg glad ut.»
• «Da jeg jobbet på sykehjem, tok jeg en beboer med til kantinen hvor noen hadde andakt. Her var det sang og musikk. Beboeren min, som hadde problemer med å uttrykke seg, kunne alle sangtekstene. Det var givende.»
• «En pasient var svært urolig, sint og lei seg. Pårørende hadde laget et flott album med bilder fra hennes liv og skrevet under bildene hvem personene var og hvordan de var i slekt med pasienten. Dette hjalp meg som pleier. Jeg kunne sette meg ned sammen med henne, og sammen snakket vi om personene på bildene som om jeg også kjente dem.»
• «Da jeg spilte av en sang pasienten kjente, ble han helt rolig og sang med. Det var så rørende og godt å se.»

• «En pasient var veldig urolig, engstelig og fysisk utagerende. Han spurte om jeg hadde tid til å sitte ved sengen hans til han sovnet. Han fikk holde meg i hånden. Jeg sa til mine kollegaer at jeg prioriterte dette og fikk sitte der uten å bli forstyrret. Etter femten minutter takket han for at jeg hadde sittet med han. Det hjalp han ut av engstelsen og uroen. Han sa: 'Nå har jeg det bra. Nå kan du få lov å gå. Nå klarer jeg å ligge her alene.'»
• «En veldig langtkommen pasient uten språk får mulighet til spille piano. Hen spiller sangene feilfritt og imponerer samtlige i rommet.»

• «Pasienten hadde ikke språk, evne til å spise på egen hånd eller mulighet til å stelle seg selv. Det var belastende for både meg og pasienten at vi ikke kunne kommunisere språklig. Da jeg kom tilbake etter å ha vært borte mange måneder for å gå på skole, lyste pasienten lyste opp. Smilet gjorde at jeg med full sikkerhet si at jeg ble gjenkjent. Det var vanskelig å holde tilbake tårene da jeg ble møtt slik.»
• «En beboer på sykehjemmet var urolig, ville hjem, søkte mot dørene og skulle bare ta toget rett utenfor for å komme seg hjem, mente hun. Vi gikk sammen ut i sansehagen, hun så seg rundt, skjønte at hun ikke var der hun trodde og ble lei seg. Vi klarte å få til en god samtale, gikk tur i hagen og så på blomster. Hun kunne navnet på mange. Hun roet seg, likte fargene og vi satte oss etter hvert på en benk. En kollega fanget opp situasjonen, kom med is og vi fikk en veldig koselig stund i hagen før leggetid.»
• «Det er veldig givende når man sitter sammen med beboer fra skjermet avdeling og synger, spiller gitar og hører om gamle tider.»

• «Den demente dama kjente igjen meg på strikketøyet flere måneder etter hun hadde «kost» med garnnøstet mitt. Et godt minne.»
• «Jeg var sykepleierkontakt for en pasient med demens nesten fra diagnose til død rundt ti år senere. Sammen gikk vi gjennom mye, både gleder og frustrasjoner. Da døden kom, var jeg der og støttet både pasient og pårørende. De pårørende var så takknemlige og glade for at jeg var der. De så meg som et familiemedlem, og jeg følte akkurat det samme for dem. Jeg ble invitert i begravelsen, men dessverre kunne jeg ikke delta grunnet pandemien. En nær pårørende sendte meg video med begravelsen og talene der de snakket veldig fint om meg og takket for at jeg var der for pasient og pårørende i alle disse årene. Dette var veldig rørende for meg. Jeg følte jeg hadde gjort en god jobb. Det fikk meg til å forstå at jeg valgte riktig da ble sykepleier og begynte å jobbe med personer med demens.»

• «En dame strålte opp hver gang jeg kom inn på rommet og kunne stolt og glad fortelle at: 'Tenk, han har blitt lege!' Hun snakket om sin sønn som var 77 år og pensjonist.»
• «Jeg hadde over lengre tid vært tett på en bruker med langtkommen demens i en meget utagerende periode av sykdommen, for så å plutselig bli tatt ut av samhandling med brukeren. Noen uker senere møtes vi igjen. Da holdt bruker rundt meg i en klem og nektet å slippe taket. I over tretti minutter ble vi værende i klemmen før bruker sovnet, og jeg lirket meg ut av grepet. Bruker var uten språk, men blikk og kroppsspråk fortalte tydelig hva jeg betydde for den personen.»

• «Pasienten er så positiv hele tiden. Hun glemmer alt, og forteller den samme historien fem ganger hver dag i løpet av den korte tiden jeg hjelper henne. Hun har bare positivt å fortelle, så det er kjekt å hjelpe henne.»
• «Beboeren hadde ikke hatt det enkleste livet. Hen hadde vært glad i korpsmusikk og hadde gode minner knyttet til det, men på røde dager hadde hen ikke ønsket å stå opp av sengen, isolert seg på rommet og grått hele dagen. Som pleier hadde jeg et godt forhold til beboeren etter mange år og god kjennskap til triggere slike dager utgjorde. Jeg husker spesielt godt det siste året beboeren levde, og 1. mai skulle feires med flaggheising og korps utenfor sykehjemmet. Jeg isolerte beboeren på vaktrommet sammen med meg hvor vi satt og så på korpset alene. Beboeren smilte, gråt og trommet takten. Hen pratet som en foss og forsøkte formidle sine minner til meg. Han gikk tilbake til rommet sitt med et smil om munnen og pratet om konserten i flere dager etterpå. Som pleier føler jeg meg privilegert og beæret over å ha fått dele den opplevelsen.»
• «Som student på lukket demensavdeling hadde jeg ansvaret for en pasient som gikk og gikk i korridoren hele dagen. Jeg sjekket bakgrunn og så at hun var en gammel gymnastikklærerinne. Ikke rart hun bare ville gå og gå. Jeg stelte i stand balltime i stuen med de fleste andre demente hvor min primære pasient ledet timen. Dette ble stor suksess. Alle hadde det moro og fikk være aktive. Lærerinnen var i sitt ess. Jeg skjønte da hvor betydningsfullt det er å kjenne livshistorien til demente og hvordan noe av det kan brukes på en meningsfull måte, slik at hverdagen kan bli både innholdsrik og morsom.»

• «Gjennom informasjon fra pårørende og oppmerksomhet på musikkstunder, visste jeg hvilke sanger han likte. Jeg satt og sang i lag med han. Med øyekontakt, smil og skjermet fra uro på avdelingen, sang vi oss gjennom flere sanger. Han fikk frem flere ord ved sang enn i samtale.»
• «Som sykepleierstudent jobbet jeg som assistent på sykehjem der det var en fysisk sprek dame som det kunne være utfordrende å få til å stelle seg. Så kom 17. mai. Allerede under morgenrapporten begynte den som skulle ha ansvar for henne, å snakke om at hvis hun ikke dusjet, fikk hun ikke bli med på måltider og annet den dagen. Pasienten hadde allerede stått opp og kledd på seg. Det utviklet seg til en krangel mellom pasient og pleieren. Pasienten forsøkte å komme inn i matsalen. Pleieren nektet henne inngang, fordi hun ikke ville dusje og luktet. Pasienten gikk gråtende opp på rommet sitt. Jeg gjorde ferdig det jeg holdt på med, laget et matbrett og gikk opp til pasienten. Hun var fortsatt fortvilet, selv om hun ikke helt husket hvorfor. Mens hun spiste, satte jeg meg ned og snakket med henne. Vi snakket om 17. mai, og hun fortalte at hun alltid pleide å stå opp tidlig, stelle og pynte seg, for så å se på barnetoget. Da jeg fortalte henne at det var 17. mai i dag, sa hun: 'Men da må jeg jo pynte meg.' Jeg viste henne en fin kjole som var gjort klar til henne. Da sa hun: 'Skal jeg pynte meg, må jeg jo stelle meg også.' Da tilbød jeg henne en dusj, og det takket hun ja til. Etterpå var det så godt å se henne stående utenfor sykehjemmet smilende og vinkende til barnetoget.»

(Enkelte av tekstene er lettere redigert for lesbarhet og flyt.)