Etter fire måneder som sykepleier på sykehjem har Ingvild Bang (27) rukket å gjøre seg noen refleksjoner.

For det første: Tid er et knapphetsgode.

For det andre: Det er mye hun kan gjøre for å skape gode hverdagsøyeblikk likevel.

Trives

– Jeg har jobbet som sykepleier i snart fire år. To år på nevrokirurgisk avdeling på sykehus, et drøyt år i vikarbyrå på sykehus og i hjemmebasert omsorg. 

Nå er hun fast ansatt sykepleier på Laugsand sykehjem i Trondheim kommune. Full stilling, tredelt turnus.

– Jeg trives veldig godt.

Beboerne har demens av forskjellig type og i ulik grad, og avdelingen hun jobber på er liten. Hun har ansvaret for tolv pasienter. Totalt er det 24 pasienter fordelt på to etasjer.

– Jeg får konsentrert meg om pasientene på den avdelingen jeg er på. Det er fint.

Pasientene trenger tid

Selv om det er en liten avdeling, kan det være vanskelig å finne tid til alt.

I en stellesituasjon kan pasienten bli sint og nekte. Det kan bunne i smerte, en sterk mening om noe han eller hun vil eller ikke vil. Kanskje er det en hallusinasjon som er skremmende.

– Men så finner ikke pasienten ordene for å uttrykke det. Det er ofte ro og å lytte som skal til. 

Får de ikke til det, kan både hun og pasienten kjenne på frustrasjon. De får ikke løst det. 

– Man føler seg ikke helt tilstrekkelig alltid.

Vekker mye følelser

– Pasientene kan rett og slett bli lei seg. Kanskje forklaringene eller realitetsorienteringene de møtes med, oppleves som at de tar feil eller ikke har skjønt. Det vekker mye følelser når man ikke blir forstått eller ikke får til å uttrykke det man tenker på og kjenner på. 

Hun sier at de i personalgruppa jobber med å finne teknikker for å løse slike situasjoner. Man kan avlede, hjelpe til med å tenke på noe annet, finne på en aktivitet eller snakke om noe annet. 

– Men det er ikke alltid så lett, erkjenner hun.

Leter etter gode øyeblikk

Selv om det er travelt og misforståelsene ikke alltid lar seg oppklare, så jakter hun alltid på fine hverdagsøyeblikk. Å få til å skape dem er en hjertesak for Ingvild Bang i jobben på sykehjemmet: 

– Man må være litt kreativ og tenke enkelt.

Hun ramser opp:

– I stedet for å sitte på stua og se på tv, så kan jeg som ansatt ta med strikketøyet og sette meg ned blant beboerne. Med ett har vi strikking å snakke om.

Hun tenker også over hva hun selv liker å gjøre.

– Kanskje det er noen som liker å gå tur, som meg selv? Har de barn eller barnebarn? Er de interessert i idrett? Egentlig handler det om å slippe seg selv litt løs, ikke ta seg selv så høytidelig. Da er det lettere å skape gode samtaler, sier hun.

Ressurser som overrasker

Det som har overrasket henne mest ved å begynne å jobbe på sykehjem, er hvor mye ressurser som bor i eldre med demens. 

– Jeg har blitt overrasket over hvor mye det går an å finne på. Noen er kanskje så fysisk sterke at de klarer å gå med rullator. Da kan vi gå ut og sette oss på en benk. Kanskje ta en is. Er vi inne, kan vi bla i et album sammen. 

Hun merker at dette har effekt i etterkant:

– Mange har dårlig korttidsminne. Men etter en positiv opplevelse kan de bli roligere og trekke mer på smilebåndet. I stedet for medisinering kan man gjøre aktiviteter. Det tror jeg har veldig stor verdi.

Jobben som sykepleier blir annerledes når det er tid til dette, synes hun:

– Det skaper en roligere atmosfære på avdelingen når flere får holde på med noe som gir mening. I stedet for å sitte i en sirkel og ha tv-en i bakgrunnen. Det gjør min arbeidshverdag lettere også.