TØNSBERG (Sykepleien): Det er onsdag, klokka på veggen i Flinthallen i Tønsberg nærmer seg halv fem.

Småpraten stilner og fotballspillerne fra Flint GFPMD står skulder ved skulder – klare for avspark. 

Lagkamerater

Draktene har navn og nummer trykt på ryggen.

Hadde de også hatt alder, hadde det stått: Grethe (90), Lars (83). 

Felles for alle spillerne som er her i dag, er at alle har en eller annen form for demenssykdom. 

Bokstavrekka GFPMD i lagnavnet står nemlig for «gåfotball for personer med demens».

De fleste av deltakerne bor hjemme til vanlig, noen har rulleringsopphold på sykehjem.

En gang i uka trekker de på seg treningstrøya og møtes som lagkamerater i en helt egen gren av verdens mest populære idrett.

Klar, ferdig og gå!

Trener Kjell Einar Hamnes roper: – Er alle klare? 

Alle er klare.

Ballen ned på bakken. Klar, ferdig og gå!

Stikkordet er gå. For her skal det ikke løpes, om man enn så gjerne vil. Ballen føres sideveis og bakover over gresset, mellom kjegler og i strake pasninger til medspillere.

Spillerne har med seg minst en frivillig. Noen trenger en ekstra arm eller to mens de beveger seg, andre er selvgående.

Det er egentlig ingen motspillere, ettersom de ikke deles inn i lag.

To og to eller opptil fire-fem går sammen i grupper der ballføring, balanse og reaksjon er kjernen i øvelsene.

– Føler balansen har blitt bedre

Lars Hauge er en av spillerne. Han glemmer alt om demens og sykdom når han er på banen. 

– Det er all right å spille på de små målene, men vi kunne kanskje spilt mer mot hverandre, sier han. 

Lars Hauge har spilt mye fotball i sitt liv. Venstre half, som det het den gang, var hans posisjon på banen. Kaptein har han også vært, på flere lag. 

– Jeg synes det er veldig hyggelig å komme hit, folk er veldig positive. Jeg føler at balansen har blitt bedre av disse øvelsene, sier han og viser at han nå kan gå baklengs uten problemer.

– Det var uvant de første par gangene, men så gikk det over.

Jevn strøm av henvendelser

– Lagånden her er kjempebra, sier trener Kjell Einar Hamnes (76). Han var med på oppstarten av pilotprosjektet.

– Jeg leste om at dette var et tilbud i et annet land og tenkte det var en god idé.

Han koplet på Nasjonalforeningen for folkehelsen, fotballklubben Flint og Tønsberg kommune og fikk i gang et pilotprosjekt. Nå er pilotprosjektet, som også har hatt følgeforskning fra Universitetet i Sør-Norge, avsluttet. 

– Men vi fortsetter, sier Hamnes.

Og flere følger etter. Gåfotball for personer med demens har på kort tid spredd seg til minst 20 lokallag, ifølge Nasjonalforeningen. 

Kjell Einar Hamnes bekrefter at han har en jevn strøm av klubber, kommuner og andre som er interessert i å høre hvordan de organiserer tilbudet.

Kan lette hjemmesituasjonen

– Det er et fantastisk godt tilbud, sier Jeanette Mathisen, sykepleier og demenskoordinator i Tønsberg kommune.

I jobben sin ser hun at det er en utfordring med nok tilbud for personer med demens. 

– Noen ganger er dette det riktige trappetrinnet. Hjemmesituasjoner kan gå lettere fordi personen med demens har et organisert tilbud, samt at den fysiske formen blir bedre.

Hun sier det også er et pluss at pårørende kommer i kontakt og får nettverk: 

– Kanskje mens de venter på for eksempel dagtilbud til den som er syk.

Selv har Jeanette Mathisen vært tilskuer på noen av treningene. 

– Det er en flott opplevelse å se spillerne mestre på banen med pårørende og frivillige som støttespillere.

Dobbel glede

Anne Flaatten er med sin mor, Grethe, på dagens trening.

Mor briljerer med å «gruse» mennene i en av aktivitetene og setter ballen i krysset et par ganger.

– Mor er nitti år og har ikke spilt fotball før. Men nå har hun fotballdrakt og gleder seg til treningene. Selv om hun ikke husker treningen etterpå, så sitter gleden i, forteller datteren.

Etter treningen er det sosial samling. Anne og Grethe tar en liten oppsummering mens de koser seg med nystekte vafler.

– Jeg husker ikke at jeg skåret, gjorde jeg det altså? Grethe spør med et stort smil og får gledet seg over skåringen to ganger.