En morfar i livet skulle alle ha

Jeg ville bli som morfar, men morfar så et barnebarn som ikke var like handy som han selv.
«Du må ikke bli tømrer og jobbe for deg selv. Det er for vanskelig og økonomisk uforutsigbart. Du må skaffe deg en utdanning og en trygg jobb». Det sa morfar til meg da jeg var en ung gutt på landsbygda. Morfar drev eget firma som bygde og restaurerte hus. Jeg så veldig opp til morfar. Jeg ville bli som ham. Hans råd satte spor.
Morfar hadde stor respekt for velferdsstaten. En tro på dens prinsipper, som utdanning for alle og lik rett til en trygg og meningsfull jobb. Jeg ser hans råd i lys av dette. Men kanskje var rådet også av omsorg for et barnebarn som ikke alltid var like handy og praktisk anlagt.
Bestemte meg som 14-åring
Uansett så ble jeg et ekte barn av velferdsstaten – arbeiderklassebarnet som fikk muligheten til å ta høyere utdanning. Hvorfor jeg valgte akkurat sykepleierutdanningen, står ikke helt klart for meg. Jeg vet bare at i syvende klasse, 14 år gammel, ble det tydelig for meg at det var nettopp sykepleier jeg ville bli.
Jeg kan ikke peke på konkrete forbilder, ettersom jeg ikke hadde noen sykepleiere i nær familie eller omgangskrets. Men muligens kan en inspirasjon ha kommet fra mammas historier fra sin jobb som pleieassistent på Dikemark sykehus. Jeg husker særlig fortellingene om søster Ruth og respekten alle hadde for hennes kompetanse, lederstil og omsorg.
Kanskje ble jeg også mer interessert i yrket gjennom helsesykepleieren på skolen vår. Hun var både tydelig, kompetent og hadde et ekte engasjement for oss barn og unge.
Noe kan også ha handlet om sykepleiere jeg møtte, da jeg i barndommen besøkte slektninger som var innlagt på Namsos sykehus. Sykepleierne gikk i hvite antrekk. Med stor autoritet sto de rundt pasientsengene og bisto pasientene til mestring, pleie og behandling. Som nærmest i det skjulte observerte, vurderte og iverksatte nødvendige tiltak. Sykepleiere som med den største selvfølgelighet satte venekanyler og stelte sår. Som snakket med pasienter og pårørende om krevende temaer. Eller de oversatte det legene hadde sagt, slik at vi faktisk forsto.
«Du bør bli sykepleier, Kai Øyvind»
Dette bakteppet lå der nok da jeg hadde et viktig møte som 15-åring. I forbindelse med våre valg til videregående skole fikk nemlig alle elever tid med sosiallæreren. Dette minnet står helt klart for meg den dag i dag. Jeg la frem min motivasjon og mine tanker om sykepleierutdanningen, men var inne på om det var andre studier jeg heller burde velge? Sosiallæreren var klokkeklar: «Nei, du bør gå i retning av sykepleierutdanningen, Kai Øivind – motivasjonen, interessene og egenskapene dine passer godt inn der», sa hun.
Sosiallæreren hadde rett. Jeg var opptatt av menneskene rundt meg, interessert i anatomi og fysiologi, interessert i sykdomslære og hvordan samfunnet påvirker menneskene. Jeg observerte og vurderte allerede i stor grad. Selv om det ikke akkurat var sykepleiefaglige observasjoner. Det var nok mer interessen for folkene rundt meg som lå til grunn.
Veien gikk via saniteten
Jeg startet derfor på videregående med ambisjonen om at jeg skulle ta sykepleierutdanningen og målrettet min vei i den retningen. Etter videregående ble det år i Forsvaret – i Hærens sanitet. Det innebar også utdanning til ambulansearbeider, og lysten på sykepleierutdanningen bare økte etter den. Da jeg var ferdig i Forsvaret, sto dermed tre år på sykepleierhøyskolen for tur.
Det ble en tidvis bratt læringskurve. Ikke først og fremst faglig, men kulturelt. Runar Bakken skriver i boken Modermordet om en sterk feminisering av sykepleieryrket, hvor menn kan ha problemer med å finne sin rolle. Dette kjente jeg en god del på i utdanningen, spesielt i praksisperiodene.
Men i de fleste tilfellene hadde jeg gode veiledere i praksis, som var åpne for at jeg tenkte, fokuserte og arbeidet annerledes som mann. Likevel har jeg fundert på – var det plass for menn overalt i helsetjenesten? Var det åpent for å stille spørsmål ved de nedarvede kvinnelige standardene i profesjonen?
Første jobben – et lykketreff
Da jeg skulle ut i mitt første arbeid, var jeg opptatt av å ikke arbeide på et sengeområde eller med døende pasienter. Jeg hadde Travelbees teorier i bakhodet, og syntes dette med mening i lidelsen og døden var litt krevende å forstå. Jeg endte likevel opp på Akershus universitetssykehus på en sengepost hvor det først og fremst var pasienter som ble behandlet for kreftsykdom. Ikke helt konsekvent der, altså.
Men det viste seg å være et lykketreff. For det første: Dette var en avdeling hvor det var flere menn, og avdelingen var åpen for at vi ofte gjorde ting litt annerledes.
For det andre så kom vi veldig tett på hver enkelt pasient, og gjerne over tid. Behandlingen varte ofte i månedsvis, og pasientene var jevnlig innlagt.
Og sist, men ikke minst, her var det rom for å bruke humor i utøvelsen av sykepleien. Mange tenker at det å få lov å følge pasienter «den siste veien, inn til grinda, hvorfra de må gå det siste stykket selv» er fryktelig trist og alvorlig.
Jeg opplevde det derimot fantastisk givende å få bli kjent med disse pasientene og deres pårørende, deres håp, fortvilelse, tap, sorg og glede. Å bli slik kjent med pasientene i den siste delen av livet er få forunt. Og ikke minst å få le sammen. Få pasienter har større innsikt i sin skjebne enn pasienter som vet at de skal dø. Og få pasienter har større grad av galgenhumor.
Tror morfar ville vært stolt
Det er en drivkraft å få bli kjent med folk, veilede, bidra til pasientens mestring, gi håp, lytte og le sammen. Samtidig som vi observerer, vurderer, planlegger tiltak, gjennomfører og evaluerer. Det er krevende, men så givende. Jeg har virkelig valgt verdens beste yrke.
Odd Nordstoga synger at «ein farfar i livet skull`alle ha». For min del ble det en morfar. Jeg fikk aldri fortalt morfar at jeg valgte å bli sykepleier. Han døde allerede da jeg var 15 år. Men jeg er helt sikker på at han ville vært både stolt, overrasket og glad for den retningen jeg tok.
1 Kommentarer
Téodor Lillebø
,Veldig fin artikkel. Jeg kom til denne retningen selv, med både inspirasjon fra kjæreste og tante. Det er veldig fint å være i kontakt med pårørende, og møte ulike mennesker med forskjellige behov. Ser frem til å fullføre utdanningen og komme i arbeidet!