Han ville tettere på pasientene, men manglet medisinsk kompetanse

Hvem: Bulti Hika

Alder: 55 år

Jobber som: Hjemmesykepleier i Stovner bydel i Oslo

Da Bulti Hika kom alene til Norge, var han 19 år. Han hadde fått plass på folkehøyskole i Melhus.

Han hadde reist fra krig i den etiopiske provinsen Oromia. Året var 1988.

– Det var ikke bare bare. Språket. Vanskelig klima. Jeg måtte jobbe hardt, forteller Hika, som nå er hjemmesykepleier.

Han følte seg ensom, men det var bedre med fred enn krig.

Neste stopp ble bilmekanikerlinjen i Trondheim. Han flyttet til Oslo, men fikk ikke lærlingplass. Da begynte han i stedet å jobbe som ufaglært på sykehjem.

– De sendte meg hit og dit. Jeg gjorde praktiske oppgaver på forskjellige sykehjem. Også på lukket avdeling for demente. Jeg laget frokost, serverte og hadde småstell.

Ble hjelpepleier og far

Han bestemte seg for å bli hjelpepleier. Det ble han i 1998. Samme år fikk han barn. To til kom på rekke og rad.

I fem år jobbet Bukti Hika som hjelpepleier på sykehjem. Men han ville videre. Han kjente på begrensningene han hadde som hjelpepleier. Han ville komme tettere på pasientene, men manglet medisinsk kompetanse. 

Dessuten hadde han jo fått barn. Som sykepleier ville han garantert ha jobb – og kort reisevei.

Han visste allerede at han likte å jobbe med mennesker. 

Ville lære mer om sykdom

Bulti Hika fikk plass på sykepleierstudiet på Høgskolen i Oslo. Der ble han brennende interessert i å lese om medisinsk behandling.

– Jeg ville lære mer om sykdom og pasientenes opplevelse av sykdom, smerte, kriser og sorg. Jeg ville gi omsorg til disse folka.

Som hjelpepleier hadde han erfaring med stell. Nå lærte han om medisiners virkning og bivirkning og å overvåke vitale funksjoner.

I 2007 ble han autorisert som sykepleier.

– Jeg klarte det greit, sier han.

Han forteller at også datteren på 26 er blitt sykepleier. Sønnen på 25 er snart sivilingeniør. Og yngstedatter på 23 går på lærerskolen.

– Var ikke helt meg å tvangsbehandle

I to-tre år jobbet han i tredelt turnus på Lovisenberg diakonale sykehus på en avdeling for lungemedisin, onkologi og hematologi. Så byttet han beite. Til tvungent psykisk helsevern.

– Det var tøft. Det var mye tvangsbehandling. Vi gikk med alarm hele tiden. Det var dobbeltdiagnoser og pasienter som var dømt for kriminelle handlinger.

Etter to år var det nok.

– Det var ikke helt meg å tvangsbehandle. Det ble for hard kost for meg, sier Hika.

– Jeg liker å være med brukerne

Han begynte i hjemmetjenesten i bydelen Stovner i 2012.

– Som hjemmesykepleier jobber du veldig selvstendig?

– Ja, jeg føler meg trygg som sykepleier. Jeg har ganske mye å tilby brukerne. Vi får opplæring underveis, men det blir aldri perfekt. 

Bulti Hika liker å ta selvstendige beslutninger, og han har ansvarsvakter.

– Tillitsvalgt er du også?

– Jeg har lært en del om sykepleiernes rettigheter og plikter, ja. 

Han har fått lyst til å komme tilbake til psykiatrien.

– Nå er jeg rustet til det.

Selv om han føler seg trygg, har han alltid en følelse av at han ikke gjør nok.

– Vi har begrenset med tid. Det blir jeg sliten av. Men jeg liker å være med brukerne. Vi er gjester hos dem, og vi må bruke tid til å bli kjent med dem.

– Bra med mange ulike kulturer

– Har du mannlige kolleger?

– Her i hjemmesykepleien er 30 prosent menn. Fifty-fifty-balanse kunne vært bra, men jeg tenker ikke på det med kjønn. Jeg personlig er godt tatt imot av kvinnelige kolleger, sier Hika. 

– Så lenge vi yter nødvendig helsehjelp, betyr det ikke noe om kollegene mine er menn eller kvinner. Derimot er det bra å jobbe med så mange forskjellige kulturer som vi har her.

– Vil du oppfordre gutter til å bli sykepleiere?

– Ja, det må jobbes for å rekruttere fremmedkulturelle gutter til yrket. Ikke med tvang, men med opplysning. Mange av dem er født og oppvokst i Norge. Det er bedre at de blir sykepleiere enn å hente dem fra utlandet.

Å lokke med penger syns han er en god idé:

– God lønn vil motivere. Men det å kunne hjelpe mennesker er like viktig.

– Yrket er meningsfylt?

– Ja, absolutt. At jeg har kunnet gi kjærlighet og omsorg, føles veldig godt.

Overbeviste brukeren med fakta

Ikke alle som har behov for hjelp, skjønner det selv. Bulti Hika forteller om en bruker som stadig ble lagt inn på sykehus med luftveisproblemer.

– Hjemme hos ham lå det medisiner overalt. Men brukeren sa at han ikke ville ha hjelp til å administrere dem.

Da gikk Hika systematisk til verks: Samlet data, spurte kollegene, observerte.

«Er det greit at vi hjelper deg med medisinene?» spurte han igjen en dag. Da sa pasienten ja. Hika hentet et samtykkeskjema, og mannen skrev under. Sykehusinnleggelsene ble mer enn halvert.

– Jeg fikk kjeft av datteren for at vi tok over ansvaret. Men det gikk fort over. Når det oppstår konflikt, gjelder det å holde hodet kaldt og tenke på hva som er best for pasienten. Det er viktig at brukeren inkluderes i sin egen situasjon.

Når det løser seg, kjenner han den gode mestringsfølelsen.

– Det hjelper å være positiv

Ringen er på en måte sluttet: Både bilmekanikeren og sykepleieren overvåker sirkulasjonen og vil unngå svikt.

– Ja, sirkulasjonssystemene fungerer på samme måte. Ha-ha. Helst skal de fungere naturlig, sier Bulti Hika.

Når han ser tilbake, konkluderer han:

– Jeg har kjempet. Det hjelper å være positiv.