I denne kommunen er nesten 40 prosent av sykepleierne menn. Aase (79) syns de er både penest og flinkest

– Mattias!

Svaret kommer kontant fra Aase Isaksen (79). Hun liker noen pleiere bedre enn andre, men har sin klare favoritt: Mattias fra Sverige. Han kommer på jobb i kveld, og Aase Isaksen gleder seg allerede.

– Hvorfor er han favoritten din?

– Han er så veldig pen, sier Aase Isaksen og ler hjertelig. 

Hun har bodd på Skjervøy sykehjem siden 2021. Og hun liker stort sett de mannlige pleierne best. 

– Synes du mennene er flinkere?

– Ja, det også. 

Men hun liker dem mest på grunn av utseende. Og at de gir komplimenter når hun kler seg fint og lukter godt. Noe hun gjør hver dag. 

Sykepleier Andreas Bjelle (29) fra Kristiansand er en annen av Aase Isaksens favoritter. Han vet godt at han og de andre mennene får litt gratis godvilje i kraft av sitt kjønn. Selv om han synes de presterer dårligere på enkelte ting.

– Min opplevelse er at vi mannfolk kanskje ikke er så flinke på det grunnleggende stellet. Der tror jeg kvinner er bedre, sier han. 

– Er det sånn at dere kler på blusen feil vei og glemmer å gre håret?

– Ja, det skjer. På det estetiske ser jeg at vi gjentatte ganger svikter, sier Andreas Bjelle og ler.

Kom på grunn av naturen og sykestua

Han og samboeren kom til Skjervøy i 2021 etter fem år i Oslo. Han ville hit på grunn av naturen, men også på grunn av muligheten for fart og spenning på jobb. 

– Man lærer mye som sykepleier på en sykestue på mindre steder som Skjervøy. Det at vi har en akuttstue, mye ansvar og en bratt læringskurve, var spennende. Ikke minst for meg som var nyutdannet sykepleier.

Med lang reisevei til nærmeste sykehus kan det til tider bli vel mye fart og spenning på jobb. På akuttrommet gir sykepleierne både akutt og til tider livsviktig prehospital behandling. Og på den lille sykestua med fem pasientrom gir de ofte avansert sykepleie som krever gode prosedyrekunnskaper.

I tillegg fungerer de som legevakt på kveld, natt og helg. Ofte er de alene sykepleier, og som ansvarssykepleier for hele kommunen.

– Jeg liker veldig godt den delen av jobben – på akuttstua, sier Andreas Bjelle.

– Jo mer akutt, jo bedre? 

– Nei, det finnes en grense her og, og den skal vi ikke sprenge. 

Flere mannlige kolleger gir bedre trivsel

Da han begynte i 2021, hadde han én mannlig kollega, nå har han fire. I tillegg har han to mannlige kolleger i de hjemmebaserte tjenestene oppe i andre etasje. Av kommunens 19 sykepleiere er sju menn. Andreas Bjelle trives bare bedre og bedre. 

– Jeg trives veldig godt med å jobbe med kvinner, men setter veldig stor pris på at vi nå har så mange menn. Jeg liker å ha andre menn å spille ball med.

Flere av de mannlige sykepleierne er også venner på fritida.

– Hva betyr det for arbeidsmiljøet at dere har så mange menn? 

– Man får ulike syn på ting med en kjønnsbalanse. Dynamikken blir annerledes når du har flere menn. Vi får andre perspektiver å se ting på, andre løsninger og måter å håndtere situasjoner på. Jeg opplever også her at vi menn er litt flinkere på gjennomføringsevne. Det er jo ikke sikkert at det alltid er bra. 

– Har dere en tendens til å stupe litt fort inn det? 

– Vi tar kanskje ting mer på strak arm, men det er jo ikke sikkert at det alltid er en styrke. 

Så mulighetene på Skjervøy

I oktober i fjor fikk Andras Bjelle en ny mannlig kollega, Bjørn Ravatsås (31) fra Mosjøen. Han har bakgrunn som tømrer og industriarbeider og har studert statsvitenskap og sosiologi. Etter å ha jobbet som assistent i rus og psykiatri og på forsterket avdeling for demenssyke fant han ut at det var sykepleier han skulle bli. 

– Jeg så at det var sykepleieren som hadde de mest spennende oppgavene, og at de var flinke til å se helheten og sammenhengen mellom medikamentell behandling og miljøterapi. Sykepleie favner så bredt, og jeg opplevde at det var de som klarte å gjøre den største forskjellen for de brukerne vi hadde. 

I 2023 var han ferdig utdannet, og året etter var han klar for nye utfordringer. Også han søkte jobb på Skjervøy på grunn av sykestua, akuttrommet og bratt læringskurve. 

– Her får vi inn alt mulig, fra nittiåringer til spedbarn. Og jeg tenkte at siden jeg er sånn høvelig nyutdannet, var det et veldig bra sted å bli god på akuttbehandling og de ulike prosedyrene.

– Merker ofte at jeg får innpass

Han søkte seg også hit fordi han ville jobbe med demens. Noe han føler seg trygg og god på. Nå sitter han på vaktrommet på Solkroken, kommunens forsterkede avdeling for demenssyke. 

– Jeg vet ikke om det er fordi jeg er mann, men jeg merker ofte at jeg får innpass hos pasienter som ikke vil ha hjelp. Her er det mange beboere som liker bedre at det er menn som kommer og hjelper dem. 

Kollega og helsefagarbeider Emilie Blæss Tangen (22) med snart åtte års erfaring fra omsorgen, ser en klar forskjell ute i avdelingene. 

– Vi merker det på pasientene – og spesielt damene – at de blir mer glade når det kommer en mann inn, som gir dem komplimenter for klærne og at de ser fine ut. Da blomstrer de. Så det er helt klart at det har noe å si. 

– Forfriskende

Ikke minst har kjønnsbalansen mye å si på pauserommet, mener hun. 

– Det er veldig trivelig nå med så mange menn. Det kan fort bli mye damesnakk og dameting med bare kvinner. I tillegg er de også bra når vi trenger ekstra kraft. Jeg er ofte ikke sterk nok og må bruke mange hjelpemidler, så det er godt å få hjelp i løft og mobilisering, sier hun.

Kollega og hjelpepleier May Doris Davidsen (59) har jobbet med pleie og omsorg i 27 år – de aller fleste på en ren kvinnearbeidsplass. Inntoget av menn er forfriskende, synes hun. 

– Ja, det er bare helt supert at vi nå har så mange menn. Du vet, jo flere kvinner, jo mer intriger. Det er så mye enklere å forholde seg til menn. De snakker rett fra levra og sier ting som det er, og ferdig med det. 

Tar gjerne tunge løft

Bjørn Ravatsås opplever ofte å bli spurt om å hjelpe med de tyngste pasientene. Han synes det er bare fair. 

– Jeg bidrar gjerne litt ekstra i de tunge stellene. Jeg tror det er bra for alle at det blir mindre belastning på kvinnene.

Han ser også klare fordeler med en god kjønnsbalanse i arbeidsmiljøet. 

– I psykiatrien var vi omtrent halvt om halvt kvinner og menn, og på sykehjemmet jeg jobbet på før, var vi også mange menn. Det var steder der folk trivdes godt og ble lenge, og det tror jeg var fordi vi hadde et balansert miljø med folk som utfylte hverandre.

Lill Hege Foley er virksomhetsleder for avdelingene. Hun har ikke gjort noe som helst for å få opp den mannlige andelen sykepleiere, de kommer av seg selv. Mye på grunn av den mye omtalte sykestua. Hun gleder seg stort over tilnærmet kjønnsbalanse og ny dynamikk. 

– Hva går denne nye dynamikken som alle snakker, om ut på? 

– Jeg har spurt litt rundt i avdelingene, og det dreier seg om flere ting. Kvinner er ofte litt mer dramatiske, og det kan lede til mer intriger og kjekling. Når en har høy dominans av det ene eller andre kjønnet, blir også samtalene litt ensporet: Mye strikkeprat med bare damer, og mye sport blant menn. Med en blanding blir måten en snakker med hverandre på annerledes, sier hun.

– Faglig får vi et bredere syn og gode diskusjoner om mange ting, siden menn og kvinner ser på ting litt forskjellig.

– De er mer letthendte

– Nå er det snart middag, Kirstine. 

– Ja, det er vel kylling? 

– Nei, jeg har hørt rykter om at det er fiskeboller, opplyser Andras Bjelle. 

– Ja, eller fiskeboller. 

Kirstine Andersen (103) er mer interessert i å bla i albumene fra sitt snart 104 år lange liv. Det er koselig med besøk på rommet. Hun setter stor pris på at det stadig kommer flere menn innom. 

– Ja, de er mer letthendte. 

Kirstine Andersen kan være tung å forflytte, og hun synes mennene får det bedre til.

– De er sterkere og trenger ikke å ta i så mye som de kvinnelige pleierne. 

– Synes du det er greit å bli stelt av en mann?

– Jeg ser jo helst at det er ei dame, men det går an at det er menn også, og egentlig bryr jeg meg ikke. Så lenge de gjør en god jobb.

Damene bedre på dusj, negleklipping og barbering

– God dag, Halvdan. Er det lys på TV-en? 

– Ja, det tror jeg da. 

Halvdan Halvorsen (90) har hatt trøbbel med TV-en i det siste. Og Andreas Bjelle er hans faste tekniker. 

– Nå er det middag om ikke så lenge, informerer Bjelle.

Halvdan sjekker T-skjorta og lurer på om han kanskje må bytte om, han liker å se ordentlig ut til middag. Når det kommer til kvinnelige og mannlige sykepleierne, synes han de jevnt over gjør en like god jobb. Men når det kommer til dusj, negleklipping og barbering, synes han kanskje de kvinnelige pleierne gjør en litt bedre jobb.

– Men det kan jo selvfølgelig være både og der og, sier han og ler. 

Ambisiøse menn

Nedover i gangen finner vi kontoret til fag- og avdelingsleder på sykestua og sykehjemmet. Også der sitter det en mannlig sykepleier, Trond Aardal fra Indre Arna i Bergen. Han flyttet til Skjervøy i 2014. Her har han hatt mange spennende jobber og utfordringer. Etter noen år i pleie jobbet han som virksomhetsleder for de hjemmebaserte tjenestene, og så med helseteknologi i fylket. Og ved årsskiftet ble han avdelingsleder for sykestua og sykehjemmet. 

– Hvorfor er dere menn så flinke til å få lederjobber og spennende prosjektstillinger? 

– Jeg tror det har med interesse og ambisjoner å gjøre. Det er ikke fordi jeg er mann at jeg har fått denne jobben, og det er ikke sånn at vi er overrepresentert i helsefaglige jobber – heller ikke ledelse. Jeg tror det handler om å gripe de muligheter som dukker opp.

– Har du alltid hatt ambisjoner om å bli leder?

– Da jeg begynte å studere, tenkte jeg at jeg skulle jobbe på plattform og akutt og disse tingene der. Men da jeg begynte å jobbe som sykepleier i hjemmetjenesten, tenkte jeg at det var dette jeg har jeg lyst til. Ønsket om å jobbe som leder vokste seg frem ganske fort. 

– Får du nok fart og spenning? 

– Absolutt. Det er spenning og utfordringer i massevis. 

Som leder ser også han at kjønnsbalanse gir et bedre arbeidsmiljø. 

Han tror kanskje at mannlige beboerne synes det er fint å ha menn å snakke med. Særlig de eldre mennene her, som ofte er interessert i motor og fiske.

– Vi er flinkere til å tenke oss selv opp

Oppe i andre etasje på Skjervøy helsesenter finner vi de hjemmebaserte tjenestene, og nok en mann på avdelingslederkontoret. Joakim Johnsen (31) fra Skjervøy. 

– For min del har jeg ønsket å bli leder fra jeg var ferdigutdannet som sykepleier. Det var min ambisjon fra dag en. 

Johnsen ønsker å være leder fordi han ønsker å gjøre en forskjell. 

– Jeg vil jobbe på systemnivå og være med på å utforme framtidas helsevesen på en best mulig måte med de midlene vi har. Jeg har lyst å være med å påvirke og være med å ta beslutninger.

– Har dere menn lettere for å ta nye oppgaver, gå videre, og takke ja til lederjobber? 

– Det blir litt synsing, men mitt inntrykk er at vi menn ikke undervurdere oss selv like mye som kvinner kanskje gjør – at vi er flinkere til å tenke oss selv opp. Da jeg fortalte folk at jeg skulle søke på denne stillinga, var det noen som spurte om jeg trodde jeg var godt nok kvalifisert. Jeg hadde ikke tenkt den tanken før jeg fikk spørsmålet.

Endelig kommer Mattias!

– Hei, Aase, så godt det lukter her. 

Nede på sykehjemmet og sykestua er det blitt aften og nytt skift er kommet på. Deriblant Mattias Kaspersson, Aase Isaksens favoritt. 

Han og samboeren har nettopp fått en datter, og han har vært hjemme i to og en halv uke. Den første han stikker innom er Aase Isaksen, og gjensynsgleden er stor på begge sider. 

– Jeg har savnet deg!

– Hva har du gjort i helgen da, Aase? 

– Jeg har vært her. 

– Skjedde det noe artig?

– Nei, det skjedde ikke noe artig. Er du på jobb i morgen? Jeg skulle gjerne bestilt en time hos deg for noe, sier Isaksen. 

– Jeg begynner klokken tre, så jeg kan stikke innom da og prate om det, sier Mathias Kaspersson. 

– Hvor lenge jobber du i dag? 

– Til halv elleve. 

– Det var artig å få besøk av deg. 

Mattias Kaspersson (31) fra Varna i Sverige er utdannet intensivsykepleier. Etter tre år på intensivavdelingen på UNN kom han i 2023 til Skjervøy. 

– Det startet med at kjæresten min Sofie, som er lege, fikk turnusjobb her. Men det var egentlig jeg som ville hit. Jeg ville bo i en liten kystby med kort vei til fjellene.

– Hvordan var overgangen fra en stor intensivavdeling til et lite sykehjem og ei sykestue?

– Det er kanskje ikke alltid like mye action her som på intensiven, men det er andre ting som er bra. Det er veldig koselig å jobbe her. Veldig kollegialt. Og det at man blir kjent med pasientene og får en relasjon, synes jeg er veldig koselig. De vet hva jeg heter, det er jeg ikke vant med. 

– Dere er litt som popstjerner? 

– Ja, vi får mye gratis, sier Kaspersson og ler. 

– Hvorfor? 

– De er vel bare det at vi er menn, at vi er noe annerledes. Spesielt hos damene hjelper det på. Jeg tror at vi av til gjør en sløvere jobb i stellet enn kvinnene som jobber her, men det spiller liksom ingen rolle.