– Når det var snakk om pleie, pleide jeg å gjemme meg i lintøyskapet

– Sykepleie er et feminint yrke, mener sykepleier Øivind Lundh.

– Jeg har ikke alltid visst hvor jeg skulle gjøre av meg.

Han kalles Valium, Jesus, Gandalf og sjuende far i huset. 78 år gamle Øivind Lundh jobber på akuttpsykiatrisk mottakspost på Stavanger universitetssjukehus. Der har han sittet i sykehusets kliniske etikk-komité, og han holder foredrag og har refleksjonsgrupper med temaer som dilemmaer rundt tvang, hva man gjør når man ikke liker pasienten.

– Jeg er opptatt av å formidle etisk refleksjon og rette oppmerksomhet mot hvilke verdier vi styrer etter, sier han.

Respekt for forskjell

Han reflekterer rundt det å være sykepleier og mann, og at de er så få. Og mener det henger sammen med to retninger i samfunnet: Feminisering med rolleforvirring som resultat, og at menn har et annet uttrykk som ofte kommer mer til syne i akuttmedisin, psykiatri og administrative stillinger.

For å fortelle noe om verdiene han kommer fra, viser han til den kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson.

– Jeg vet han er kontroversiell, men jeg sympatiserer med synspunktene hans, forklarer han.

Blant annet at det er en grunnleggende forskjell mellom menn og kvinner.

– Jeg mener vi må ha respekt for den forskjellen, og være mer opptatt av likeverd enn likestilling, sier Øivind Lundh.

– Jeg tror ikke menn er lykkelige i en feminisert boble. Vi blir tvunget inn i en sko som ikke er vår. 

Ambivalent til det feminine

Så hvordan havnet han i en utdanning som opprinnelig var kun for kvinner?

– Jeg var rundt 20 år og våknet intellektuelt med et brak, sier han.

Gymnas var ikke noe krav for å begynne på sykepleie, men det var et krav på sosionom.

– Så jeg måtte ta fag under sykepleien.

Diakonhjemmet hadde en seks år lang utdanning der man ble sykepleier og sosionom, med teologi og diakoni i tillegg.

– Det var sosionom jeg ble tiltrukket av, sier Øivind Lundh.

Den feminine delen av sykepleien var han veldig ambivalent til. 

– Når det var snakk om pleie, pleide jeg å gjemme meg i lintøyskapet, sier han og ler godt.

Sydde fylla

Den sykepleien han likte, var praksis på Gaustad.

– Og på legevakten likte jeg meg veldig godt. Der satt jeg på det som ble kalt «gangen» og «sydde fylla». Anestesi var sjelden nødvendig.

Ferdig utdannet sjonglerte han kompetansen. Jobbet som sosialkurator i Oslo, sykepleier på katolsk sykehus i California, tolv år som det han kaller rusten medic i Nordsjøen.

Så gikk kona i dusjen og fant en kul.

– Det var ikke så greit. Hun døde, og jeg satt tilbake med fire barn, forteller han.

Han sa opp jobben for å ivareta familien. Og vendte seg til Gud.

– Jeg sa til ham at jeg trenger 15 000 i måneden, forteller han. 

– Dette var mellom Gud og meg, ingen visste noe. 

Så ringte faren til Karsten Isachsen, på den tiden en kjent prest og forfatter.

Han sa han hadde bedt til Gud. «Det virker som om Gud ville jeg skulle sette deg på lønningslisten min. Er 15 000 greit?» 

– Så da sto jeg der i noen måneder, før jeg begynte i næringslivet. 

Lundh bygget opp en bedrift som solgte helsetjenester, blant annet til Nav. Lenge gikk det bra.

– Så tapte jeg to anbud, forteller han.

Avisene skrev om en spektakulær konkurs. Ansatte mistet jobben.

– Da var jeg en knust mann.

– En annen type omsorg

Lyset fant han igjen i Longyearbyen, der hans nye kone søkte seg jobb som lektor. I fire år var han vikarlærer, SFO-onkel og gallerimedarbeider på Svalbard.

Han var 67 da de flyttet tilbake. Øivind Lundh tenkte han var for gammel til å jobbe som sykepleier. Det er ti år siden. Like lenge som han har jobbet på akuttpsykiatrisk mottakspost.

Her gir han sykepleie med en vri. 

– Menn har en annen type omsorg, mener han.

– Og det å måtte finne ut hvordan de skal bruke sin omsorg, har gjort at nesten alle mine mannlige kolleger har startet på en ny utdanning før de fant vrien.

Han innser at det å finne sin vri egentlig ikke kan innebære lintøyskapet.

– Du må ha fått reaksjoner på din holdning til pleie?

– Ja, jeg har kanskje det. Som gammel mann i psykiatrien er det svært sjelden jeg kommer bort i pleie. Men å ha den holdningen som ung da jeg med åpne øyne gikk inn i en slik utdanning, det var ikke helt bra.

– Og det var vel også ganske individualistisk?

– Jo. 

Han ler litt.

– Jeg møter meg selv i døra.

Kommer på skuddhold

På jobb er han opptatt av å se menneskene og bruke tid med pasientene.

– Som sykepleier har du en ekstrem mulighet for å komme på skuddhold, sier han.

Han bruker alder og erfaring til å gi pasientene en opplevelse av at de ikke er alene. Og at det de står i, ikke behøver å være så farlig. 

– Jeg husker en ung, veldig syk jente som fortvilet sa: «Det er du som skal hjelpe meg». Men jeg svarte at «jo tydeligere du er, jo bedre kan jeg hjelpe deg». 

Han legger til:

– Jeg prøver å gi håp. Få dem ut av mønsteret. Ikke bidra til å opprettholde en atferd som er skadelig for dem selv og koster samfunnet vanvittig mye penger.

Skaper relasjoner

I bunn og grunn tenker han at pasientene er veldig lik han selv. At rollene kunne vært byttet om. Og han er opptatt av å skape en relasjon mellom seg og dem. 

– 45 sekunder, sier han.

– Det er tiden jeg har på å etablere en relasjon.

Han gjør det ved å vise skiltet, ta pasienten i hånden og ønske velkommen. Spørre om de har vondt. Og så si: «Da har du kommet på rett plass».

– Det hender noen spør om de bare kan få holde rundt meg og gråte litt, forteller han. 

– Da blir jeg helt mo. Testosteronnivået går i bånn.

– Men du løper ikke inn i lintøyskapet?

– Nei. Lintøyskapet har ikke fått besøk av meg på mange år.