fbpx – Har pandemien gjort oss høye på oss selv? Hopp til hovedinnhold

– Har pandemien gjort oss høye på oss selv?

Bildet viser en overlegen sykepleier med rød kappe rundt skuldrene
PROVOSERT: – Jeg har inntrykk av at enkelte sykepleiere mener at de er mer verdt enn andre. Det provoserer meg, skriver sykepleieren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Uavhengig av hvilken spesialisering man har, og hvor man jobber, er alle sykepleiere like mye verdt. Jeg savner at vi spiller hverandre gode, skriver Lise Lysevold Heimdal.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

I forrige uke leste jeg innlegget «– Slett studielånet til intensivsykepleiere. Nå!», og jeg fikk en vond smak i munnen.

Bakgrunnen for innlegget et at Norge skriker etter intensivsykepleiere akkurat nå, og forfatteren ga et inntrykk av – i hvert fall slik jeg leste det – at hennes kompetanse er viktigere enn kompetansen til andre spesialsykepleiere og vanlige sykepleiere.

Har pandemien gjort oss høye på oss selv? Mener enkelte sykepleiere at de er mer verdt enn andre?

Alle har en unik kompetanse

Jeg savner at vi spiller hverandre gode – på tvers av spesialisering, grunnutdanning og kommune- og spesialisthelsetjeneste. En sykepleier som jobber på sykehus, er ikke flinkere enn en som jobber i hjemmesykepleien eller på sykehjem.

En intensivsykepleier er ikke viktigere enn en vanlig sykepleier. En sykepleier som jobber på sengepost er like viktig og dyktig som en som jobber på overvåkning og intensiv. Verken operasjonssykepleier eller anestesisykepleier er hevet over sykepleiere på sengepost.

Ingen er bedre enn andre

Alle sykepleiere sitter på unik kompetanse uavhengig av hvor de jobber. Jeg er så heldig at jeg får dekket min intensivutdanning med 100 prosent lønn via utdanningsstilling.

Jeg mener at alle sykepleiere bør få dekket videreutdanning som arbeidsgiver sårt trenger.

En kamp om oppmerksomhet

Jeg registrerer at sykepleiere kniver om å få frem sin betydning og viktighet i kommentarfeltene i sosiale medier. Og det har kommet tydeligere frem under pandemien.

Fremfor å «konkurrere» kan vi ikke heller sette pris på hverandres kompetanse og anerkjenne hverandres jobb?

Norsk Sykepleierforbund jobber for oss alle, men jeg registrerer at lønnskampen også splitter oss. Derimot har jeg forståelse for at forbundet noen ganger må «dele oss opp» og jobbe for mindre grupper av gangen for å få bedre gjennomslag.

Les også:

– Slett studielånet til alle intensivstudenter. Nå!

Bildet viser et utsnitt av en kvinne som viser frem en tom lommebok
PÅ ETTERSKUDD: – Jeg har to små barn, billån, huslån og på toppen av kransekaka – studielån. Og siden jeg må jobbe slik at inntekten min overstiger lånekassens latterlig lave grense for hvor mye man kan tjene før stipend blir omgjort til lån, blir lånet høyere enn jeg orker å tenke på, skriver studenten. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Dersom mangelen på intensivsykepleiere er så prekær som dere sier, må dere få til bedre ordninger for dem som faktisk vil utdanne seg til å bli intensivsykepleiere, skriver sykepleieren som tar et masterprogram i intensivsykepleie.

Så dette er en oppfordring til dere – statsminister Erna Solberg, helseminister Bent Høie, forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen og lederen for Norsk Sykepleierforbunds landsgruppe av intensivsykepleier, Paula Lykke.

Må få til bedre ordninger

Vi kan omtrent ikke åpne en nettavis eller et sosialt medium uten at artikler og kronikker om mangelen på intensivsykepleiere lyser mot oss.

Hvorfor skal jeg gidde å utdanne meg til et yrke hvor arbeidsgiver plutselig pålegger sine ansatte å jobbe ekstra helger om sommeren og fratar dem sommerferie uten å kompensere?

Hvorfor skal jeg utsette meg selv for den smitterisikoen og belastningen arbeidet medfører? Hvorfor skal jeg ofre fritid, familietid, inntekt og pensjonssparing for spesialiseringen nasjonen skriker etter i dag, for egen regning?

Dersom mangelen på intensivsykepleiere er så prekær som dere sier, må dere få til bedre ordninger for dem som faktisk vil utdanne seg til å bli intensivsykepleiere!

Henger etter økonomisk

Mange av dem som tar videreutdannelse/master i intensivsykepleie, får lønn under studiet. Lønnen varierer fra sted til sted, men ta Sørlandet sykehus som et eksempel. De gir 80 prosent lønn til mange av intensivstudentene ved Universitetet i Agder dersom de allerede har et ansettelsesforhold ved sykehuset.

Er man, som meg, ansatt i kommunehelsetjenesten og har et brennende ønske om å bli intensivsykepleier, må man ta regningen selv. Og dette til tross for at det var to ledige utdanningsstillinger til intensivstudenter ved sykehuset i Kristiansand da jeg søkte. Og dere kaller det rekrutteringstiltak?

Jeg vil aldri kunne tjene inn pengene jeg har brukt på utdannelsen.

Dersom jeg sammenlikner meg med mine medstudenter, ligger jeg så økonomisk bakpå at jeg aldri vil kunne ta de igjen. Tapt arbeidsfortjeneste, tapt pensjonssparing og lån fra Lånekassen gjør at jeg aldri vil kunne tjene inn pengene jeg har brukt på utdannelsen. Det er utrolig bittert!

Jeg jobber annenhver helg i tillegg til studiene – et studium som tilsvarer 40 timer i uken. Jeg har to små barn, billån, huslån og på toppen av kransekaka – studielån. Og siden jeg må jobbe slik at inntekten min overstiger lånekassens latterlig lave grense for hvor mye man kan tjene før stipend blir omgjort til lån, blir lånet høyere enn jeg orker å tenke på.

Det er demotiverende

En annen yrkesgruppe som det trengs rekruttering til, er læreryrket. Der har man forhandlet frem en ordning hvor lærerne får slettet deler av studielånet dersom de jobber i grunnskolen noen år etter endt utdannelse. Det må da være mulig å få til en tilsvarende ordning for intensivstudentene?

Jeg er sjeleglad for at jeg kom inn på studiet og at jeg – med et nødskrik – får kabalen til å gå opp. Det er fordi jeg elsker intensivfaget. Det er fordi jeg vil behandle akutt og kritisk syke mennesker og ønsker den kunnskapen som trengs. For tro meg – det er avansert behandling som krever spesialkompetanse.

Det er urettferdig at jeg skal ta regningen for den kompetansen Norge skriker etter. 

Jo mer jeg tenker over hvor urettferdig det er at jeg skal ta regningen for den kompetansen Norge skriker etter, jo mer gnager det meg. Akkurat nå er det mer fristende å begynne som lærling i tømrerfirmaet til min mann.

Intensivstudiet krever alt av meg. Jeg ofrer enormt mye for å kunne gjennomføre utdannelsen. Det samme gjør familien. Tanken på at jeg er millioner i minus når studiet er gjennomført og jeg kan smykke meg med drømmetittelen, gjør meg svært demotivert.

Jeg orker ikke flere advarsler

Jeg leser stadig vekk i mediene at intensivsykepleiere ikke orker å stå i yrket fordi den totale belastningen er for stor. Så hvorfor skal jeg gidde? Hvorfor skal noen gidde? Jeg kunne heller ha jobbet dagtid mandag til fredag i byggebransjen. Jeg må jobbe 25 helger i året mens mine medstudenter med utdanningsstilling har fri hver helg. Jeg begynner å gå tom for svar på hvorfor jeg gidder.

Jeg er møkk lei av morske forbundsledere på forsider som roper «varsko». Jeg vil ikke lese flere «advarsler» fra NSF eller elendige nødløsninger fra helseministeren. Jeg vil ha handling! Det trengs bedre ordninger. Og her kan dere bidra!

Vil Norge sikre den livsviktige kompetansen som en intensivsykepleier har, så gjør det mulig for oss å bli det!

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.