– Sykepleieetikken har blitt satt på vent
– Når smittevern kolliderer med hensynet til pasienten, er det vanskelig å være sykepleier. Det må vi snakke mer om, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.
«Nei, beklager, du kan ikke komme». Vi er mange som har sagt dette til engstelige pårørende i året vi har lagt bak oss. Vi har lukket pasienter inne på isolater, nektet dem å gå ut og nektet dem å treffe menneskene de er glad i. Vi har nektet dem permisjoner fra sykehusets monotone og innestengte liv. Og vi har nektet dem å gå i kiosken for å kjøpe en avis.
I langtidsavdelingene i sykehjemmene – som er pasientens egen bolig – har vi nektet dem besøk i måneder i strekk. Jordmødrene har lukket døren for medmødre og fedre og latt kvinner være alene i de innledende fasene av fødselen. På de lindrende avdelingene har sykepleieren holdt pårørende unna helt til pasienten ligger på det aller siste, til de knapt lenger er kontaktbare.
«Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket», står det i de yrkesetiske retningslinjene våre. Og lenger nede står det følgende: «Sykepleieren viser respekt, omtanke og inkluderer pårørende.»
Ikke pasientens helsetjeneste
I mange år har helseministeren ønsket seg «pasientenes helsetjeneste». Det har vært en visjon som samsvarer godt med sykepleiens etiske grunnverdier.
Da pandemien brakte løs i mars i fjor, var det plutselig smittevernet som satte rammer for hvordan vi driver tjenestene våre. Pasientens autonomi var knapt et tema. Smittevernet ble trumfkortet som alltid veide tyngst og presset oss til å sette en rekke andre hensyn til side.
Å skjerme pasienter fra smitte er en sentral sykepleieroppgave. Mange liv er blitt reddet nettopp fordi vi har vært restriktive og prioritert smittevern. Og da det som startet som en kort unntakstilstand varte over måneder og ble den nye hverdagen, har mange sykepleiere kjent at det har gått på bekostning av de etiske standardene vi normalt legger til grunn for arbeidet vårt. Sykepleierne har måttet gå inn i rollen som portvokter og frihetsberøver.
Pasientene betaler en høy pris
Nedstengningen har hatt store konsekvenser for pasientene våre. I Sintefs nasjonale kartlegging av sykepleieres erfaringer etter den første fasen av pandemien, har over 35 000 sykepleiere svart på et spørreskjema i tillegg til at 35 sykepleiere er intervjuet. Der forteller sykepleierne at de har sett at smitteverntiltakene har ført til økt isolasjon/ensomhet, økt helsebekymring, færre fysiske møter med tjenestene og økt belastning på pårørende. Fra psykisk helse oppgir en tredjedel at de har sett en forverring i pasienters tilstand.
I intervjuer i undersøkelsen forteller omdisponerte helsesykepleiere at det har vært tungt å vite at de sårbare barna de vanligvis følger opp, har blitt overlatt til seg selv mens de selv har vært omdisponert til koronaarbeid. På demensavdelinger på sykehjem, har tiltakene vært uforståelige for mange pasienter og ført til mye uro og også tvangstiltak. En av respondentene forteller følgende fra en demensavdeling med pasienter i isolat:
«Det er helt grusomt å si det egentlig, for det er så lite menneskelig, men de hadde et menneske som satt ute i gangen i fullt smittevernutstyr som fløy og lukket dørene for dem som prøvde å komme ut i gangen uten noen videre forklaring, eller noe sånt noe.»
Etiske dilemmaer
Pandemien har på flere måter åpnet offentlighetens blikk for hvor viktig rolle sykepleiere har. Vi har blitt hyllet og klappet for. Mange sykepleiere har kjent på en stolthet over å tilhøre en yrkesgruppe som er med å bære samfunnet gjennom en krise. Men i Sintef-undersøkelsen kommer det frem at sykepleierne ikke har opplevd arbeidet som mer meningsfullt under koronaen. Faktisk svarer halvparten det motsatte.
Faggruppen for jordmødrene har hevet stemmen og tydelig formulert at smittevernreglene ikke er i tråd med hvordan de vil utøve faget sitt. De gikk selv ut i mediene og argumenterte for en oppmykning av reglene.
Både ledere og klinikere har stått i etiske dilemmaer. Selv kunne jeg ønsket at Rådet for sykepleieetikk hadde tatt rollen som veiviser i dette vanskelige landskapet. Spørsmålet som henger over oss er: Er sykepleieetikken noe vi bare kan sette til side i motgangstider, for å hente frem senere, når det passer litt bedre? Det burde ikke være sånn.
Utfordringen er å finne en vei som balanserer et trygt smittevern med en praksis som ivaretar pasientenes autonomi og viktige psykososiale behov.
Sykepleiere har satt pasienten i sentrum
Når jeg snakker med sykepleiere og mikrofonen er av, og jeg legger fra meg pennen, får jeg høre fortellinger fra sykepleiere i ulike deler av helsevesenet. Jeg får høre hvordan de har lempet og manipulert smittevernreglene for å kunne ta nødvendige etiske hensyn.
Ved å få legene med på å definere en preterminal som terminal har sykepleierne sikret at i hvert fall noen fra familien får komme mens den døende fortsatt er kontaktbar. Jordmødre har lempet på definisjonen av aktiv fødsel for å slippe inn pårørende når de ser at det har vært nødvendig.
På intensivavdelinger har ansatte jobbet hardt for å sikre unntaksløsninger som på en trygg måte kan gjøre at de pårørende kan få komme til en som kanskje aldri vil komme av respiratoren igjen. På enkelte sykehjem har de latt de besøkende erstatte de pålagte hanskene med håndsprit fordi berøring er det viktigste for den demente. De har lagt faglige og etiske premisser til grunn for ulydigheten, men de har alle måttet tøye reglene og løpt en personlig risiko ved å handle etter faglige verdier når de har sett at mulighetene finnes.
Etterlyser en etikkdebatt
Vi burde kanskje gjort det tidligere, men nå når støvet er i ferd med å legge seg etter alle omveltningene og unntakene vi har vært gjennom, er det på tide å tenke over hva slags rolle vi sykepleiere skal ha i situasjoner som denne.
Kanskje kan vi håpe at i neste pandemi er sykepleierens rolle ikke å sette etikken på vent for å håndheve regler laget langt vekk fra avdelingene og virkeligheten vi jobber i, men å være den som lager løsninger og ser muligheter for å ivareta pasientene og familiene best mulig innenfor rammene smittevernet gir.
0 Kommentarer